Lucia Bosè

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lucia Bosè
Carmen Lomana - Olfo - Lucía Bosé (cropped).jpg
FødtLucia Borloni
28. januar 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
MilanoRediger på Wikidata
Død23. mars 2020[5][6][7][8]Rediger på Wikidata (89 år)
Segovia[6][5][9]Rediger på Wikidata
Ektefelle Luis Miguel Dominguín (19551967)Rediger på Wikidata
Barn Miguel Bosé, Paola Dominguín, Lucía DominguínRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Modell, skjønnhetskonkurransedeltager, filmskuespillerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia, SpaniaRediger på Wikidata

Accadde al commissariato 16 (cropped).jpg
Lucia Bosè, 1950

Lucia Bosè (født Lucia Borloni 28. januar 1931 i Milano, død 23. mars 2020 i Segovia i Spania) var en italiensk skuespillerinne, i Italia kjent som en av de første i en kategori av etterkrigstidens kvinnelige filmskuespillere rekruttert til bransjen mer for sitt utseende en talent og utdannelse[trenger referanse]. Felles for flere av dem er at de kom til filmen takket være topplasseringer i skjønnhetstrvlingrr, fremst Miss Italis som Bosè vant i 1947 da hun beseiret blant andre Gina Lollobrigida som skulle bli en av de mest berømte skuespillerne i samme kategori. Filmrollen i Giuseppe De Santis' film Bitter ris (1949) som seieren var forventet å gi Bosè, mistet hun imidlertid hårfint til Miss Roma 1946, Silvana Mangano.[trenger referanse]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bosè kom fra enkle kår.[trenger referanse] Foreldrene Domenico Borloni og Francesca Bosè var av hovedsakelig land- og fabrikkarbeidere.

Hun begynte i yrkeslivet som tolvåring på et advokatkontor som bud.[trenger referanse] Noen år senere da hun var ekspeditrise på et konditori i Milano ble hun oppdaget av en kunde, filmregissøren Luchino Visconti.[trenger referanse] Gjennom hans kontakter fikk hun en plass i konkurransen Miss Italia i 1947 som representant for Lombardia. Visconti syntes villig å hjelpe henne videre inn i filmbransjen, men av av ukjent grunn ikke i noen av sine egne filmer.[trenger referanse] Istedet ble hun sent på audition hos Giuseppe De Santis som valgte henne til hovedrollen i Bitter ris. En av konkurrentene var Silvana Mangano som ble bortsortert av De Santis på grunn av overdreven sminke og kledsel.[trenger referanse] Men så ombestemte han seg etterpå, og Mangano fikk rollen til stor skuffelse for Lucia Bosè.[trenger referanse]

Eyter Manganos suksess i Bitter ris ble det imidlertid Bosès tur med en hovedrolle i De Santis' neste film Non c'è pace tra gli ulivi (1950). Filmen ble en suksess til forskjell fra den andre filmen Bosè medvirket i samme år, Michelangelo Antonionis regidebut Annen manns kvinne. Bosès prestasjon i den sistnevnte, der hun spiller en kvinne fra hjembyen Milanos overklasse, var ifølge kritikerne vesentlig bedre og man kunne få inntrykket at den neorealistiske stilen, særlig i De Santis sterkt politisk-propagandistiske variant, ikke helt passet henne.[trenger referanse] Bosè medvirket likevel igjen i rollen som overklassekvinne i Roma ore 11 (1952), en film som ble karakterisert av inspirerede prestasjoner av en rekke skuespillerinner.[trenger referanse] Hun fikk deretter ikke nye roller av De Santis.

Bosès definitive gjennombrudd som skuespillerinne kom året etter med hovedrollen i Antonionis La signora senza camelie (1953), en fortelling om en ekspeditrise som blir oppdaget av en filmprodusent og får rollen i en film der hennes kroppslige fysikk er viktigere enn skuespilleriet. Filmen handler egentlig om Bosès eget liv og en del av hennes karriere som hun da allerede hadde lagt bak seg.[trenger referanse]

At hun hadde utviklet seg meget som skuespillerinne etter debuten i 1950 var et inntrykk som ble styrket av hennes prestasjon i den spanske regissøren Juan Antonio Bardems film Muerte de un ciclista (1955), en av de absolutte høydepunktene i Bosès karriere.[trenger referanse] Fremgangen fortsatte med Francesco Masellis drama Gli sbandati (1955) der hun spiller en av de utallige arbeiderkvinner som måtte dra bort fra Milano i 1943 for å komme unna bombingene av byen.

Omtrent samtidig giftet hun seg og forlot filmen for å bli hjemmefrue. Avbruddet varte i omkring tolv år og hun var tilbake til filmen i 1968 etter skilsmisse. Hun gjorde noen mer eller mindre tragiske roller, av hvilke én filmkritikerne særlig merket seg,[trenger referanse] nemlig rollen i Nelo Risis historiske drama La colonna infame (1973) der Bosè spiller hustruen til en mann som i 1630 dømmes for å ved ganning ha forårsaket en pestepidemi.

Fra midten av 1970-tallet opptrådte hun sporadisk i filmer, etter et 10-årig totalopphold var hun tilbake i Francesco Rosis av kritikerne priste Cronaca di una morte annunciata (1987). På 2000-tallet hadde hun småroller i to filmer.

Privat[rediger | rediger kilde]

Bosè var i årevis forlovet med skuespilleren Walter Chiari. Etter at forholdet med Chiari var avsluttet, giftet hun seg i 1955 med den spanske tyrefekteren Luis Miguel Dominguin. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1967 på grunn av Dominguins stadige utroskap.[trenger referanse] Paret fikk flere barn. Sønnen Miguel Bosè ble musiker og sanger, datteren Paola González Bosè ble skuespillerinne.

Bosè ble et av ofrene for koronaviruspandemien 2019–2020.[10]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Kino[rediger | rediger kilde]

Lucia Bosè i Gli sbandati av F. Maselli (1955).

Fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dizionario del cinema italiano: Le attrici (red. Chiti, Roberto). Gremese editore Roma 2003 (1999) ISBN 8877423420
  • Intervjuer med Giuseppe De Santis oh Carlo Lizzani i "Contenuti extra" på DVD-versjonen av filmen Bitter ris (Cristaldifilm).
  • Intervju med Francesco Maselli i "Contenuti extra" på DVD-versjonen av filmen Gli sbandati (Ripley's Home Video).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]