Kringkastingsloven
| Kringkastingsloven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Myndighet | Kulturdepartementet | ||
| Vedtatt | 4. desember 1992 | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
Kringkastingsloven (fullt navn: lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester) er en norsk lov som regulerer kringkasting (utsendelse av tale, musikk og lignende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten) og audiovisuelle bestillingstjenester (tjenester som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby billedprogrammer som kan ses på et tidspunkt seeren selv velger og på dennes bestilling fra en programkatalog og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett). Loven ble vedtatt 4. desember 1992.
Norsk rikskringkasting AS gis rett til å drive kringkasting uten konsesjon.[1]
Videre bestemmer loven at en kringkaster som har ervervet enerett til fjernsynssending av begivenheter av vesentlig samfunnsmessig betydning, ikke må utnytte eneretten på en slik måte at en betydelig del av seerne blir fratatt muligheten til å følge begivenheten på vederlagsfritt fjernsyn.[2]
Det følger av kringkastingsloven at den som ikke har medvirket eller som ikke har programansvar ikke kan kreve å få se eller høre et program før sending.[3]