Louis Marie de La Revellière-Lépeaux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Louis Marie de La Revellière-Lépeaux
Louis-Marie de Larévellière-Lépaux Directeur.jpg
Født 24. august 1753
Montaigu
Død 24. mars 1824
Paris
Gravlagt Père Lachaise
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Medlem av Femhundrerådet, Académie des inscriptions et belles-lettres

Louis Marie de La Revellière-Lépeaux (født 24. august 1753 i Montaigu i Vendée, død 24. mars 1824 i Paris) var en fransk politiker under den franske revolusjon, og leder av teofilantropene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Louis-Marie de La Révellière-Lépeaux var sønn av en velstående notar. Under barndommen ble han oppdrtatt av en prest, som tuktet han brutalt. Det var ren mishandling, og La Révellière-Lépeaux fikk fra ham pukkelrygg og dessuten et livslangt fiendskap mot den katolske kirke. Han studerte senere rettsvitenskap, men praktiserte aldri som advokat.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Tredjestanden i provinsen Anjou valgte våren 1789 La Révellière-Lépeaux til representant til États généraux. I 1791 ble han med ed opptatt i Høyesterett, og oble med i ledelsen av forvaltningen av departementet Mayenne; derfra ble han i september 1792 deputert til Nasjonalkonventet. Han sluttet seg til girondistene og gikk inn for at Frankrike utyvidet sitt territorium ved anneksjoner.

Selv om La Révellière-Lépeaux stemte for henrettelse av kong Ludvig XVI, var han ikke generelt enig i alt som de mest revolusjonære politikerne mente. Han var et av medlemmene av komiteen for offentlig sikkerhet. Hans navn sto øverst på listen over styremedlemmer som ble valgt ut til denne komiteen.

Av hans kollegaer var han i aller sterkest allianse med Jean-François Reubell, Jean Nicolas Paul François Barras og i mindre grad med enkelte andre politikere. Men en rekke andre politikere var gjenstand for hans udødelige hat.

Revellière-Lépeaux var innsatt som en moderat president av det utøvende organ mellom 29. juli 1796 og 1. november 1796.

Hans politikk var i stor grad preget av en bitter fiendskap mot den kristne religionen. Han ble lederen av de såkalte teofilantropene (av gresk theos, gud, filos, venn, og anthropos, menneske), det vil si Guds og menneskenes venner, et deistisk samfunn opprettet i 1796 i Paris i den hensikt å gi passende tilknytningspunkt for den tids gudstjenestlig-religiøse behov. Den førstr offentlige sammenkomsten fant sted den 15. januar 1797.

Han ble i 1799 tvunget til å forlate sine politiske verv. Han utgav sine memoarer som pensjonist på forskjellige steder i Frankrike og han kom for første gang tilbake til Paris, cirka ti år senere, men han tok ikke del i offentlige eller politiske anliggender.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799. Ein Lexikon; Akademie-Verlag Berlin 1989; ISBN 3-05-000801-6
  • Christina Schröer: Erben der Zeitenwende; GEO EPOCHE – Das Magazin für Geschichte, Heft Nr. 22, Verlag Gruner + Jahr AG & Co. KG, 2006
  • Walter Markov, Albert Soboul: 1789: Die Große Revolution der Franzosen; Urania-Verlag Leipzig Jena Berlin; 1. Auflage 1989; ISBN 3-332-00261-9
  • Katharina und Matthias Middell: François Noël Babeuf: Märtyrer der Gleichheit; Verlag Neues Leben; Berlin 1988; ISBN 3-355-00604-1