Lotte Reiniger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lotte Reiniger
Lotte Reiniger 1939.jpg
FødtCharlotte Reiniger
2. juni 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
CharlottenburgRediger på Wikidata
Død19. juni 1981[1][3][5][6]Rediger på Wikidata (82 år)
Dettenhausen[7]Rediger på Wikidata
Ektefelle Carl Koch (1919*1963)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filmregissør, animatør, silhuettkunstner, manusforfatterRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Institute for Cultural DiscoveryRediger på Wikidata
Utmerkelser Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Filmband in GoldRediger på Wikidata

Charlotte «Lotte» Reiniger (født 2. juni 1899 i Charlottenburg, død 19. juni 1981 i Dettenhausen ved Tübingen) var en tysk-engelsk silhuettkunstner, animasjonsfilmskaper og bokillustratør. Arbeidene hennes tilhører tradisjonen med detaljerte silhuetter, som ble moderne i Europa på 1700-tallet, og skyggespill som har sitt opphav i Asia. Hun tok silhuettkunsten og skyggespilltradisjonen med over til filmen, og ble en pionér innenfor silhuett-animasjonsfilm. Teknikken hun anvendte i sine mer enn 60 silhuettfilmer, i hovedsak kortfilmer, var stop motion.

Hennes mest kjente film, Die Abenteuer des Prinzen Achmed (norsk: Prins Achmeds eventyr) (1926), regnes som den eldste eksisterende helaftens animasjonsfilmen. Den ble vist 11 år før Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene, som ofte nevnes som den første.

På de aller fleste filmene arbeidet hun sammen med ektemannen, Carl Koch, som var hennes produsent og filmfotograf. De arbeidet først i Berlin, men da nazistene kom til makten i Tyskland i 1930-årene, forlot ekteparet landet og arbeidet i Paris, Roma og London, der hun bodde størstedelen av sitt voksne liv. Hun ble britisk statsborger i 1962.

Reiniger hadde en nesten 65 år lang karriere innenfor silhuettfilm. De første silhuettene for film klippet hun i 1916, til tekstplakatene i Paul Wegeners film Rübezahls Hochzeit. Den aller siste silhuettfilmen, Düsselchen und die vier Jahreszeiten, ble til i 1980, et år før hun døde.

I forbindelse med sitt filmarbeid utviklet hun en forløper for multiplankameraet, som gjorde det mulig å lage en illusjon av dybde i filmene. Multiplankameraet ble senere utviklet og brukt i tradisjonell animasjon av andre filmskapere. Walt Disney patenterte et slikt kamera i 1940.

I tillegg til å være en pionér innen animasjonsfilm, har Reiniger hatt stor betydning for utviklingen av skyggeteater i Europa.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lotte[note 1] Reiniger ble født i 1899 i den tyske byen Charlottenburg, som i dag ligger innenfor bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i Berlin. Hun var eneste barn av Eleonore, som var av fransk hugenottslekt og Karl Reiniger, som var bankmann.[8] Hun har selv beskrevet den unge Lotte som en entusiastisk jentunge som bare kunne gjøre én ting bra: å klippe silhuetter.[9]

Inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Et av K.W. Diefenbachs silhuett-postkort fra 1892
Arthur Rackhams «Cinderella» (1919)

«Scherenschnitte», klipping av dekorasjoner og figurer av papp og papir, har lange tradisjoner i Tyskland,[10] og var en vanlig aktivitet i skolen da Lotte Reiniger var barn. Hun oppdaget tidlig at hun hadde et eget talent for å klippe presise silhuett-portretter og -figurer, men hun var ikke tilfreds med urørlige pappfigurer, så da hun var 12 år gammel bygget hun sitt eget primitive skyggeteater. Der kunne hun bevege figurene og vise forestillinger for venner og familie.[note 2] Hun opptrådte også med silhuettfigurer i et par skoleforestillinger.[11] Flere kilder oppgir at Reiniger var inspirert av at hun som barn hadde opplevd «ombres chinoises» (fransk for kinesiske skygger), den europeiske versjonen av kinesisk skyggeteater, som har vært på moten med visse mellomrom, men hun har selv benektet dette. Hun kjente ikke til at det var noen kinesiske skyggeteatre i Berlin under hennes oppvekst: «Nei, det var skyggeteaterdukker i museer, men jeg så dem faktisk ikke før langt senere. Det er ikke sant at jeg var påvirket av kinesisk skyggeteater».[12]

I tillegg til barndommens silhuettklipp, ble Reiniger i oppveksten inspirert av art nouveau-kunstneren Karl Wilhelm Diefenbachs postkortserie, basert på hans frise Per Aspera Ad Astra.[13][14] Originalene var malt med tusj, eller svart blekk, men uttrykket kunne overføres til Reinigers presise klippemetode.

Da hun var ung ble hun svært interessert i kino og film, først den franske filmpioneren Georges Méliès' filmer, på grunn av spesialeffektene han brukte, deretter i filmene skuespilleren og regissøren Paul Wegener skapte.[15]

En interesse som fulgte henne gjennom livet, var eventyr og eventyrfortelling, og eventyr fra Tusen og én natt og Brødrene Grimms eventyr var utgangspunkt for mange av filmene hennes.[16]

Etterhvert ble også opera, ballett og musikk, spesielt Mozarts musikk, viktige inspirasjonskilder:

SitatJeg er besatt av ballett, film og teater og har en Mozart-maniSitat
– Lotte Reiniger[17]

Etter at hun flyttet til Storbritannia for godt i 1949, fikk hun flere kortfilmoppdrag fra både BBC og Telecasting America. Dette var filmer for barn, der hun, i billedform, siterte direkte fra den engelske silhuettkunstneren Arthur Rackhams Fairy Books.[18]

1916–1922: Teaterskole og tidlige animasjonsforsøk[rediger | rediger kilde]

I påsken 1916 hørte hun Paul Wegener holde forelesningen «Neue Kinoziele» (norsk: nye kinomål), om animasjonsfilmens fantastiske muligheter. Forelesningen gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun har senere skrevet at dette foredraget avgjorde hennes fremtid.[19] Hun ville lære mer av denne mannen. Hun overtalte foreldrene sine til å la henne gå på teaterskolen som var tilknyttet Das deutsche Theater i Berlin, teatret der Max Reinhardt var sjef, og der Wegener var ansatt. Hun var elev ved teaterskolen i 1916–1917. Mens hun var der, fikk hun også prøve seg som statist. I pausene klippet hun silhuettportretter av de ulike skuespillerne. Silhuettene vakte oppsikt og beundring, og ble utgitt i en egen bok, Schauspieler Silhouetten i 1916 eller 1917.[note 3] Wegener ble også oppmerksom på henne. Han lot henne være statist i noen av filmene sine, og etter kort tid fikk hun klippe silhuetter til tekstplakatene i Wegeners spillefilm Rübezahls Hochzeit, som han regisserte sammen med Rochus Gliese.[9] Reiniger samarbeidet med Gliese om flere filmer gjennom sin karriere, realfilmer med silhuettsekvenser og spesialeffekter. (Se artikkelen Lotte Reinigers filmografi).

I 1918 fikk hun klippe animasjonsfigurer til Wegeners spillefilm Der Rattenfänger von Hameln (norsk: Rottefangeren fra Hameln), og i 1919 hjalp han henne å få innpass ved Institut für Kulturforschung (norsk: Institutt for kulturforskning), et eksperimentelt animasjons- og kortfilmstudio ledet av filmskaperen Hans Cürlis. Reiniger fortalte senere at Wegener hadde sagt: «For himmelens skyld, hjelp meg å bli kvitt denne gale silhuett-jenta. Hun lager svært gode silhuetter som roper etter animasjon! Kan dere ikke la henne lage en film med disse silhuettene, på samme måte som man lager tegnefilmer.»[20]

Lotte Reiniger ved animasjonsbordet i 1922

Ved Institut für Kulturforschung møtte hun avantgarde-kunstnere, som Berthold Bartosch og kunsthistorikeren Carl Koch, som hun giftet seg med i 1921, og som ble hennes viktigste kreative medarbeider.[21] Den første tiden arbeidet hun sammen med Bartosch på noen undervisningsfilmer om geografi, for å lære animasjonsteknikken. Senere fikk hun ansvaret for flere filmer selv.[22] På denne tiden var animasjonsfilm helt nytt, men interesserte filmskapere begynte å se på teknikken både i Europa, Japan og USA.[23]

Reiniger var i hovedsak selvlært som animasjonskunstner. Hun hadde heller ingen formell kunstutdannelse. Hun hadde tatt noen kveldstimer ved en privat kunstskole, men følte ikke hun lærte det hun hadde bruk for i silhuettkunst og animasjonsfilmer der.[11] Hun mente det viktigste var å utvikle en slags «profilfantasi». Figurenes anatomi måtte transformeres til å sees og beveges i profil.

I motsetning til Reiniger, mente hennes amerikanske kollega Walt Disney at kunstutdannelse var viktig, og alle hans animasjonskunstnere fikk kunstundervisning, organisert av filmstudioet. Disney mente den beste måten de kunne forbedre sitt håndverk på, var ved å kopiere og overføre kunstverk til tegninger og tegnefilm.[24]

Reinigers første selvstendige film ved instituttet var Das Ornament des verliebten Herzens (Det forelskede hjertets ornament) i 1919. Dette var en kortfilm om to kjærester og et ornament som reflekterte deres følelser. Slike korte animasjonsfilmer ble vist før hovedfilmen under kinoforestillinger. Filmen, som bare var fem minutter lang, fikk svært god mottagelse.[25] Suksessen gjorde at Reiniger fikk mange nye forbindelser og muligheter innenfor animasjonsindustrien.[26]

Hun klippet og regisserte seks kortfilmer i løpet av de neste fire årene. Ektemannen produserte og fotograferte alle, og instituttet sto som produksjonsselskap.

Selv om Reiniger fikk god kritikk for filmene sine, brakte de lite inntekter, og i 1922 måtte instituttet slutte å produsere animasjonsfilmer.

Reklamefilmer

I tillegg til kortfilmene samarbeidet hun og ektemannen om noen få reklamefilmer, som var bedre betalt, blant annet Das Geheimnis der Marquisine (norsk: Markisens hemmelighet), en to minutter lang film. Filmen viser hvordan en ung adelskvinne (markise) oppnår vakker hud med Nivea hudkrem og såpe. Silhuettene i filmen er hvite mot svart bakgrunn.[27]

Reklamefilmene ble produsert av Julius Pinschewers selskap Werbefilm GmbH. Pinschewer var selv en av Tysklands første animasjonskunstnere, og det var mye på grunn av ham at animasjonsfilmer fikk oppmerksomhet i Weimar-årene.[28]

1923–1926: Die Abenteuer des Prinzen Achmed[rediger | rediger kilde]

Fra Die Abenteuer des Prinzen Achmed med etterfarget bakgrunn
Lotte Reiniger/Primrose Productions

I 1923 ble Reiniger kontaktet av bankmannen Louis Hagen. Han hadde sett noen av kortfilmene hennes, og tilbød å finansiere en helaftens silhuettfilm. Reiniger er sitert med følgende utsagn: «Vi måtte tenke oss om to ganger. Dette var noe man aldri hadde hørt om. Animasjonsfilmer skulle helst få folk til å brøle av latter, og ingen hadde turd å underholde et publikum med dem i mer enn ti minutter. Alle vi snakket med i bransjen om forslaget, var sjokkert».[26] Reiniger tok imidlertid utfordringen. Hagen ønsket ikke at filmen skulle produseres ved instituttet, så han innredet et atelier for henne og hennes medarbeidere på toppen av sin egen garasje. Hun fikk frie hender, og resultatet ble Die Abenteuer des Prinzen Achmed, ferdigstilt i 1926, etter tre års arbeid. Handlingen var sammensatt av historier fra Tusen og en natt. Reinigers helaftens animasjonsfilm, ble til hele 11 år før Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene hadde verdenspremiere i 1937.[29]

Den eldste kjente animasjonsspillefilmen er argentinske El Apóstol fra 1917, men denne filmen, som varte litt over en time, er forlengst tapt. Det er dessuten usikkert om dette var en spillefilm.[30] Die Abenteuer des Prinzen Achmed er dermed den eldste animasjonslangfilmen som fortsatt eksisterer, om enn i en restaurert versjon.[31]

Da Prinz Achmed-filmen var ferdig i 1926, var det vanskelig å få vist den offentlig. Den var annerledes enn alle andre filmer på samme tid, og kinoene i Berlin ville ikke vise den. Reiniger og medarbeiderne sørget da for å leie et lokale, Volksbühne, for å få vist den offentlig. Deretter ble den vist i Paris, der den ble en suksess. Anmelderen i tidsskriftet Forward skrev at filmen var et mirakel. Omsider kunne den vises i Berlin, og deretter i utlandet. I USA ble den vist offentlig først i 1942, etter problemer med rettighetsavklaringer.[32]

1927–1929: Doktor Dolittle og andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

På grunn av suksessen med filmen om prins Achmed, kunne Reiniger produsere en ny langfilm: Doktor Dolittle und seine Tiere (norsk: Doktor Dolittle og dyrene hans) i 1928. Denne filmen var basert på barneboken The Story of Doctor Dolittle av den engelske forfatteren Hugh Lofting.[note 4] Filmen besto opprinnelig av tre kortere filmer, som ble satt sammen til én. Den forteller om den gode doktor Dolittle som reiser til Afrika for å hjelpe og helbrede syke dyr. Filmmusikken ble spesielt komponert av Kurt Weill, Paul Hindemith og Paul Dessau.[33]

Et år senere var Reiniger medregissør på sin første realfilm med Rochus Gliese, Die Jagd nach dem Glück (norsk: Jakten på lykken), en historie om en teatertrupp som viser skyggeteater. Jean Renoir og Berthold Bartosch spilte i filmen, som inneholdt en 20 minutter lang silhuett-forestilling klippet og animert av Reiniger. Filmen ble dessverre ferdig akkurat da lydfilmen kom til Tyskland, og ferdigstillelsen ble derfor utsatt til 1930, slik at flere skuespillere kunne legge på stemmer. Resultatet ble skuffende.[33]

Reiniger forsøkte å få realisert en tredje animert langfilm, inspirert av Colette (libretto) og Maurice Ravels opera L'enfant et les sortilèges (1925), men klarte verken å få rettighetene til å bruke musikken eller librettoen. Det fantes i tillegg et uventet antall andre rettighetshavere. Da Ravel døde i 1937 ble frigivelsen enda mer komplisert, og Reiniger oppga etterhvert hele prosjektet, til tross for at hun hadde utformet deler av filmen og animert enkelte scener for å overbevise rettighetshaverne og potensielle sponsorer.[33]

Dette var hennes siste forsøk på å gjøre helaftens animasjonsfilmer.

Reiniger var blitt kjent med Bertolt Brecht under arbeidet med Die Abenteuer des Prinzen Achmed. Hun klippet silhuetter som gjenga scener fra hans opera Tolvskillingsoperaen til stykkets première i Theater am Schiffbauerdamm i 1928. Silhuettene ble utstilt i teatret. På samme måte som Wegener og andre filmregissører hadde integrert silhuettsekvenser av Reiniger i sine filmer, ønsket Brecht å skrive et teaterstykke der Reiniger skulle ha en animasjonssekvens. Stykket skulle hete Die Kaffeesackschmeisser. På grunn av stadig vanskeligere politiske forhold i Tyskland, ble ikke stykket skrevet ferdig.[34]

1930–1948: Naziregime, krig og pengemangel[rediger | rediger kilde]

I perioden 1930–1932 skapte Reiniger tre korte musikkfilmer: Zehn Minuten Mozart, Harlekin og Sissi. Hun utarbeidet også utkast til to filmer som ikke ble realisert: Faust og Lohengrin.[35]

I 1933 reiste hun til Paris, der hennes mann arbeidet sammen med Jean Renoir på filmen Madame Bovary.

Ved siden av frie produksjoner som Carmen-parodien (1933) og Papageno (1935), gjorde hun også oppdragsfilmer for de tyske myndighetene. Das gestohlene Hertz (1934) , utviklet i samarbeid med Arbeitsgemeinschaft für Hausmusik, skulle fremme utøvelse av musikk i hjemmet. Das rollende Rad fra samme år fremstilte historien om hjulet, fra oppfinnelsen til nasjonalsosialistenes prestisjeprosjektet, motorveinettet Reichsautobahn.[36]

Lotte Reiniger i atelieret i Abbey Arts Centre, London

1935: Reiniger og Koch forlater Tyskland

På grunn av den økende innflytelsen fra det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP bestemte Reiniger og Koch seg for å emigrere.[37] Flere av deres venner flyktet fra Tyskland. Det var vanskelig å finne arbeid, og Reiniger ønsket ikke å tilbringe tiden med reklame- og propagandafilmer for nazistene, så hun og ektemannen reiste til Storbritannia i 1936.[36] Samme høst ble hun engasjert av det nye produksjonsselskapet Facts and Fantasies til å lage en film basert på et dikt av A.A. Milne: The King's breakfast (norsk: Kongens frokost). Dette var en lydfilm, der to sangere sang selve diktet, til musikk av H. Fraser-Simon. Eieren av Facts and Fantasies, Thorold Dickinson, var en bekjent av Reiniger. Han engasjerte henne for en film til, Dream Circus, men selskapet fikk økonomiske problemer og filmen ble aldri ferdigstilt.[38]

De første årene i England holdt Reiniger flere foredrag, og det ble holdt filmvisninger og utstillinger med materiale fra hennes arbeid i flere byer, blant annet i Bristol, Liverpool og i Victoria and Albert Museum i London.

Da andre verdenskrig startet, var Reiniger og Koch hos filmmakeren Luchino Visconti i Roma, og samarbeidet med ham og Jean Renoir. Reiniger fikk et oppdrag fra selskapet Scalera Film i Roma bare en ukes tid etter at hun ankom byen i september 1939, en film basert på Donizettis opera L'Elisir d'Amore. Ifølge Alfred Happ hadde filmen première i mai 1940, ifølge andre kilder ble den aldri distribuert.[39]

Reiniger og Koch ble boende hos Visconti til 1944, da de flyttet tilbake til Berlin for å ta hånd om Reinigers syke mor.[40] Reiniger ønsket ikke å arbeide med film i Tyskland på denne tiden, fordi alle filmer måtte godkjennes av det nasjonale filminstituttet, men de trengte inntekter, og mens Koch fikk et oppdrag for Universum Film, begynte Reiniger i 1944 på silhuettfilmen Die goldene Gans (Den gyldne gåsa), det eneste oppdraget hun tok for de nazistiske myndighetene under krigen. Koch arbeidet også denne gangen sammen med henne, til han ble utkommandert til de tyske styrkene i februar 1945. Hun fortsatte arbeidet med filmen også under slaget om Berlin, og etter at Den røde armé hadde inntatt byen. Etter at Tyskland kapitulerte i mai 1945, kom Koch tilbake,[41] og de arbeidet videre med Die goldene Gans i rundt to år til, før den var ferdig i 1947.

Etter at krigen var over, arbeidet Reiniger en tid som scenograf ved Theater am Schiffbauerdamm. Ettersom hun ikke så noen fremtid som filmskaper i Tyskland, reiste ekteparet nok en gang til England.

1949–1978: Londontiden[rediger | rediger kilde]

I 1949 ankom de London. For at tyskere skulle kunne bo i Storbritannia etter krigen, måtte de ha visum. For å få visum for mer enn en kort periode, måtte de ha inntektsgivende arbeid, og for å få arbeid måtte de ha arbeidstillatelse. De fikk midlertidig oppholdstillatelse, og gjorde noen småprosjekter for bekjente, blant annet for John Grierson og hans General Post Office Film Unit (senere Crown Film Unit): reklamefilmer (Reiniger) og dokumentar-animasjonsfilmer om geografiske emner (Koch).[33] Alt så ut til å være i orden, da innenriksministeren i september 1949 informerte dem om at oppholdstillatelsen ikke ville bli fornyet. De fikk beskjed om å forlate landet i løpet av måneden, muligens fordi Koch hadde søkt om tillatelse til å påta seg frilansarbeid for amerikansk TV. Én dag etter at visaene utløp, fikk de imidlertid forlenget oppholdstillatelsen, men med forbud mot å påta seg frilansarbeid. Reiniger fikk et oppdrag fra London Ministry of Health: Mary's birthday (1951), en 30 minutter lang opplysningsfilm om bakterier. Dette var den første silhuettfilmen der hun eksperimenterte med svarte figurer og farget bakgrunn, en teknikk hun brukte i flere eventyrfilmer senere.[42]

1950-årene var de mest produktive for Reiniger. Fra 1951 bodde og arbeidet hun og mannen i «The Abbey Arts Centre», en kunstnerkoloni nær London.[43]

Lotte Reiniger i London

BBC TV ville ha flere barnefilmer av Reiniger. Hun og mannen hadde ennå ikke fast oppholdstillatelse, men på grunn av BBC-oppdraget fikk de igjen fornyet tillatelsen i 1952.[44]

I 1953 grunnla Reiniger og Koch filmproduksjonsselskapet Primrose Productions sammen med Louis Hagen junior, sønn av finansmannen som finansierte langfilmen om prins Achmed. Selskapet skulle konsentrere seg om å produsere silhuettfilmer for TV. Like etter at Primrose var etablert, ble Reiniger kontaktet av Richard Kaplan, en amerikansk TV- og filmprodusent, som ville ha eventyrfilmer av henne for et amerikansk publikum, og ba ekteparet flytte til USA. Dette var uaktuelt, de hadde tyske pass, og var redde for å miste oppholdstillatelsene i Storbritannia. Det så dermed ut til at Reinigers filmer ikke ville bli vist i USA, men Louis Hagen fikk Kaplan med som en tredje partner i Primrose Productions, og eventyrfilmene ble produsert av det utvidede selskapet.[45]

I de to neste årene produserte selskapet mer enn 13 silhuett-kortfilmer, basert på Brødrene Grimms eventyr, for BBC TV og Telecasting America.[40] Mange av disse filmene fikk farget bakgrunn, for å tilfredsstille Kaplan og det amerikanske markedet, men Reiniger klarte å overtale produsentene til å la henne animere Thumbelina i svart/hvitt, ettersom dette, etter hennes mening, stimulerte fantasien mer.[46]

Etter en tid ble det en uoverensstemmelse mellom Louis Hagen junior og Lotte Reiniger. Hun og mannen etablerte derfor sitt eget produksjonsselskap: Fantasia Productions LTD. De utviklet og produserte flere filmer for dette selskapet, blant annet Helen la Belle og The abduction from the Seraglio. Fantasia Productions bar seg ikke økonomisk. Det ble nedlagt etter få år, og Reiniger og Koch gikk videre til andre prosjekter.[47]

I desember 1962 ble Lotte Reiniger og Carl Koch britiske statsborgere.[48]

Det siste filmen av Reiner og Koch, var en ny versjon av Askepott, til julepantomimen i Coventry Theatre i 1963. Carl Koch døde samme år, og Reiniger, som gjennom tapet av ektemannen også mistet sin samarbeidspartner, produsent og inspirasjon, solgte animasjonsbordet sitt til Düsseldorf filmmuseum. Det ble ikke flere silhuettfilmer fra hennes hånd på 12 år, før Aucassin and Nicolette i Canada i 1975.

Mot slutten av 1960-årene ble interessen for Reinigers filmer på nytt vekket i Tyskland. I 1969, det året hun fylte 70 år, arrangerte Deutsche Kinemathek en utstilling av hennes arbeider, og viste flere av hennes tidlige filmer i løpet av en tredagers periode. Hun ble også invitert til å reise på turné til flere kommunale kinoer i Tyskland, der hun holdt foredrag og presenterte egne filmer.[49]

Før hun filmet Aucassin and Nicolette, hadde hun vist flere skyggespillforestillinger. Noen ble fremvist på skyggeteaterscener, andre ble direktefilmet for barne-TV, som All creatures great and small (1969), en serie på 26 korte forestillinger med bibelske motiv.[50]

I 1974 spilte og filmet hun en ti minutter lang skyggeteaterforestilling, Der verlorene Sohn, for det tyske bibelselskapet Das Evangelische Bibelwerk.[51]

I perioden 1974–1978 reiste hun flere ganger til Canada og USA og holdt foredrag og ledet idéverksteder. Hun holdt også foredrag i Norge, Tyrkia og Frankrike.[52] Hun gjestet Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden to ganger, i 1973 og 1978.[53]

1979–1981: De siste årene[rediger | rediger kilde]

I 1979 viste NRK TV et kort program med henne, der hun demonstrerte både silhuettklipping, silhuettfilmer og skyggeteater.[54]

I forbindelse med 80-årsdagen i juni 1979 ble hun tildelt den tyske ordenen Bundesverdienstkreuz, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.[55]

I september 1980 flyttet hun tilbake til Tyskland. Der bodde hun mesteparten av tiden hos sine venner, ekteparet Helga og Alfred Happ på prestegården i Dettenhausen, der Alfred Happ var prest. Både Helga og Afred Happ opptrådte med skyggespill, og hadde også hatt forestillinger sammen med Reiniger. Den første måneden hun var hos dem ble hennes siste film til: Düsselchen und die vier Jahreszeiten (norsk: Düsselchen og de fire årstider). Denne klippet og utformet hun foran publikum i løpet av ti dager, under utstillingen «Licht, Träume und Schattenbilder» (norsk: «Lys, drømmer og skyggebilder») i Düsseldorf Filminstitut.[56] Den to minutter lange filmen hadde ikke urpremière før 1. august 1981, noen uker etter at Reiniger døde.[57]

19. juni 1981 døde hun, etter å ha vært sengeliggende siden midten av mai, da hun hadde et alvorlig slagtilfelle med påfølgende lammelser.[58]

Lotte Reiniger og Carl Koch er begravet på kirkegården i Dettenhausen i Tübingen. Kommunen har reist en minnetavle ved graven, der hennes innsats er beskrevet i korte trekk.[59]

Silhuettfilmene[rediger | rediger kilde]

Prinsippet for Reinigers «skuespillere». Skraverte deler er av tynne blyplater, hvite deler av papp
Lotte Reiniger og medarbeidere i arbeid ved multiplankameraet. (Ektemannen Carl Koch i stigen, Türck midt i bildet, Kardan t.h.)

Reiniger skrev om både skyggeteatre og «skyggefilmer» («shadow films»). Hun anbefalte skyggefilmer, det vil si filmet skyggeteater, som et kreativt medium for både amatører og profesjonelle – og i undervisning av barn og unge.[60] Sine egne filmer insisterte hun på å kalle silhuettfilmer, ikke skyggefilmer: «[…] I insisted on calling my films 'Silhouette Films' and not 'Shadow Films'.»[note 5][61] Hun skrev at hovedforskjellen på en skygge og en silhuett er at silhuetten, som selv kan kaste skygge, ikke kan forvrenges, og at den eksisterer i seg selv,[62] mens en skygge er et område hvor lyset fra en lyskilde ikke kan nå direkte fordi et objekt er i veien. Skyggen skifter form og størrelse etter objektets plassering i forhold til lyskilden.

Multiplankamera og medarbeidere[rediger | rediger kilde]

Sammen med sin mann og produsent, Carl Koch, utviklet Reiniger forløperen til det første multiplankameraet, mer enn ti år før Walt Disney og Ub Iwerks tok i bruk et lignende kamera. Hun plasserte glassplater over hverandre med en viss avstand, for å oppnå en dybdeeffekt i den ferdige filmen. Aller øverst ble et kamera med manuell lukker plassert. Silhuettene og bakgrunnene som lå på glassplatene, ble belyst fra undersiden. Et slikt kamerastativ ble senere mye brukt i såkalt celle-animasjon.[26]

Reiniger og Koch arbeidet som oftest alene når de produserte kortfilmer, men til arbeidet med langfilmen om prins Achmed utvidet de teamet med fire personer, som hadde sine roller ved multiplankameraet: Walter Ruttmann, Bertholdt Bartosch, Alexander Kardan og Walter Türck. Koch var produsent og hadde kontroll på den tekniske siden av produksjonen, Reiniger klippet alle figurer og kulisser og animerte dem, hjulpet av Kardan og Türck. Ruttmann og Bartosch oppfant og utviklet bevegelige elementer som kunne brukes for flammer, vulkaner, hav i storm – og i scener der magi var viktig.[63][64]

Silhuettfigurene og «kulissene»[rediger | rediger kilde]

Mens karakterene i realfilm i stumfilmtiden måtte satse på tydelige ansiktsuttrykk for å uttrykke følelser og hensikter, var Reinigers ansiktsløse silhuettkarakterer avhengige av å uttrykke seg gjennom bevegelser. Ettersom animasjonen foregikk for hånd, med små endringer av figurenes posisjon fra bilde til bilde, var prosessen svært arbeidskrevende. Ifølge Reiniger krevde hvert sekund av en film at man tok 24 ulike bilder. For den rundt 65 minutter lange Die Abenteuer des Prinzen Achmed måtte det altså tas mer enn 90 000 bilder.[65]

De første «silhuett-skuespillerne» for film klippet Reiniger av tynne blyplater. Delene var forbundet med metalltråd. Blyplatene ga figurene nok tyngde til at de lå i ro på glassplatene, men hun gikk over til å bygge opp figurene med noen deler av bly og noen av papp, ettersom denne kombinasjonen gjorde det enklere å bevege figurene.[66]

I de første filmene beveget de sorte silhuettfigurene seg mot en hvit bakgrunn, uten noen form for dekor, men Reiniger oppdaget tidlig at en slik bakgrunn viste riper og skader lettere, og ga mer «regn» på filmen enn en bakgrunn med fargetone. Dessuten kunne en bakgrunn med en fargetone og/eller hus, trær og andre elementer være med å skape en ønsket stemning og de rette omgivelsene for «skuespillerne».[67] I Die Abenteuer des Prinzen Achmed eksperimenterte Walter Ruttmann med sand, voks, glass og andre materialer for å få liv i kulissene.

Form og innhold[rediger | rediger kilde]

Fra Die Abenteuer des Prinzen Achmed
Lotte Reiniger/Primrose Productions
SitatJeg er en svært god illustratør, jeg er egentlig bare en illustratør. Alle mine arbeider er illustrasjoner av noe.Sitat
– Lotte Reiniger[68]
Fra Die Abenteuer des Prinzen Achmed med etterfarget bakgrunn
Lotte Reiniger/Primrose Productions

I 1920- og 1930-årene var tyske animasjonsfilmer ofte eksperimentelle og abstrakte, og filmskaperne var heldige hvis de fikk finansiert og vist dem som reklamefilmer.[69] Reiniger og medarbeiderne eksperimenterte også, med silhuettfigurene, bakgrunnen og animasjonsutstyret, men når det gjaldt tema i filmene, var hun ikke særlig eksperimentell. Hun holdt seg helst til eventyr, fabler og andre fortellinger, og var mer opptatt av å fortelle en god historie i filmene sine enn å være tidsriktig og politisk kritisk og korrekt.

SitatJeg tror mer på eventyr enn på aviserSitat
– Lotte Reiniger[70]

Reiniger brukte ofte metamorfose som en teknikk, og lot karakterene gjennomgå store forandringer når hun skulle uttrykke hva som skjedde med dem. Dette egnet seg godt i de filmene der hun tok utgangspunkt i eventyr.[31]

I enkelte av de tidlige silhuettfigurene fremstilte Reiniger ulike «raser» på en karikert måte, i tråd med fordommene som rådde på den tiden. Etter krigen var holdningen en annen, nazistenes fordomsfulle syn på ulike menneskegrupper gjorde at hun var redd for å gi rasemessige assosiasjoner i filmene sine. Hun brukte noe av filmmaterialet fra Prinz Achmed om igjen i eventyr-kortfilmer, men da klippet hun flere nye figurer, med mindre ekstreme trekk.[71]

Reiniger foretrakk å arbeide med svart/hvitt-filmer. Flere av dem er «tinted»/farget i ettertid. Mary's Birthday (1951) var den første der hun eksperimenterte med svarte silhuetter mot farget bakgrunn. Denne teknikken brukte hun også for eventyrfilmene for BBC og andre filmer senere i 1950-årene.[72]

Sitatog så kom fargefilmen, og så måtte man lage fargede bakgrunner, og det gjorde jeg, flink og flittig …Sitat
– Lotte Reiniger[73]

Filmene hennes var i hovedsak beregnet for et voksent publikum, gjerne med elskovsscener («fordi jeg er en så romantisk person […] og jeg elsker kjærligheten»)[74], så da hun etter krigen skulle bearbeide filmene for visning for barn, måtte flere av scenene omarbeides eller fjernes helt.[75]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Alhambra kino i Berlin

I stumfilmens dager var det vanlig at stemningsskapende musikk ble fremført av én eller flere musikere i kinosalen, ved hver fremvisning. Det var varierende hva slags musikk som akkompagnerte filmen. Enkelte stumfilmer ble levert med stikkord-ark, så eventuelle musikerne kunne velge passende musikk, som sjantier til en seilskutefilm, eller musikk av Modest Musorgskij til russiske scener.[76]

Reiniger var nøye med hva slags musikk som fulgte hennes filmer, og overlot ikke valg av repertoar til filmteatrets musikere. Flere av filmene fikk originalmusikk. Et eksempel er Doktor Dolittle und seine Tiere fra 1927/1928. Da filmen hadde urpremiere i Alhambra kino i Berlin 15. desember 1928, hadde Paul Dessau både komponert egen musikk og bearbeidet komposisjoner av andre komponister til de tre delene filmen besto av:

Del 1: «Die Reise nach Afrika» (norsk: Reisen til Afrika). Musikk av Kurt Weill, bearbeidet av Dessau.

Del 2: «Die Affenbrücke – Dr. Dolittle in Gefahr» (norsk: Apebroen – dr. Dolittle i fare). Musikk av Paul Dessau.

Del 3: «Die Affenkrankheit – in der Höhle des Löwen» (norsk: Apesykdommen – i løvens hule). En strykekvartett av Paul Hindemith, bearbeidet av Dessau.

Som ouverture ble det spilt musikk av Igor Stravinskij. Paul Dessau dirigerte selv Alhambra-Kino-Orchester ved urpremieren, noe han fikk strålende kritikk for i tidsskriftet Lichtbild-Bühne.[77]

Da lydfilmen kom, arbeidet Koch og Reiniger ofte med musikk som lydspor, og synkroniserte silhuettenes bevegelser med musikken.[26] Reiniger har selv uttalt at hun alltid brukte samme teknikk, men stadig forsøkte å perfeksjonere figurene. Opprinnelig var hun mest opptatt av å fortelle en historie, men da lydfilmen kom lot hun filmene utvikle seg i retning ballett til musikk. Den første av disse «musikkfilmene», var Zehn Minuten Mozart (norsk: Ti minutter Mozart) i 1930, en silhuettfilm med musikk av Reinigers yndlingskomponist. Hun hadde idé, regi og animasjon og Carl Koch var medarbeider. Musikken de brukte, var fra Eine kleine Nachtmusik og Così fan tutte. Musikkarrangementet var ved Wolfgang Zeller, som også hadde spesialkomponert musikk til Die Abenteuer des Prinzen Achmed.

Omtale[rediger | rediger kilde]

Walter Ruttmann: Lichtspiel Opus I (1921)

I Weimartiden (1918–1933) var Berlin stedet for eksperimentering. Silhuettklipping ble ansett som et tradisjonelt, feminint og gammeldags håndverk, og selv om Reiniger var nyskapende i sine filmer, er ornamentikk og dekorasjon to ord som er blitt brukt om hennes kunst. Samtidige avantgardister, som Reiniger kjente og delvis arbeidet sammen med, var generelt svært positive til filmene hennes. Mange av disse kunstnerne grunnla og sluttet seg til ulike kunstneriske grupperinger og retninger, som ekspresjonisme, konstruktivisme, Neue Sachlichkeit, dada og surrealisme. Dette ga kunstnerne mulighet til å vise sine verk i gruppeutstillinger og -arrangementer, og i offentligheten ble de assosiert med gruppens kultur og holdninger. Reiniger sympatiserte med flere av holdningene, men hun ville være uavhengig og arbeide med sine silhuettfilmer uten å knytte seg til noen av gruppene.[78]

Filmene hennes ble omtalt som dekorativ, enkel historiefortelling – kunst for kunstens skyld – og hun ble derfor ignorert av mange samtidige filmvitere. Et feministisk argument er at hun er blitt oversett på grunn av kjønn, ettersom det er gjort langt flere studier av filmer fra mannlige filmskapere fra 1920-årene. En viktigere årsak til at disse ble mer omtalt, er at de arbeidet med langt mer eksperimentelle filmer enn henne, til dels helt abstrakte.[79]

Reinigers samfunnsbevissthet[rediger | rediger kilde]

Reiniger var én av få kvinner blant de tyske filmskaperne. Hun var en moderne kvinne og tok egne valg, men hun omtalte seg aldri som feminist.[80]

Da hun en gang i 1923 ble spurt av sin medarbeider Walter Ruttmann om eventyrfilmen de arbeidet med hadde noe med samtiden å gjøre, svarte hun : «Ingenting, og hvorfor skulle den det? Jeg er her, jeg lever i 1923, jeg har en mulighet til å lage denne filmen, så naturligvis gjør jeg det. Dét er alt den har å gjøre med året 1923».[81]

Denne anekdoten er blitt tolket som et uttrykk for at Reinigers filmer bare var barnefilmer uten dypere mening, og at hun selv ikke hadde noen politisk bevissthet og samvittighet. Filmhistorikeren William Moritz tilbakeviste begge deler. Ikke bare omga hun seg stort sett med venner som var kommunister og sosialister, hun trodde nok på deres ideer til at hun ikke orket å leve i nazi-Tyskland.[33]

Reiniger snakket ikke mye om sine ideer, om meningen med de ulike filmene sine, eller tanken bak enkeltscener og karakterer, men hun var bevisst på å legge inn utviklende og tankevekkende ideer i filmene, som ofte ble sett av barn og unge. Det finnes eksempler på dette i flere av filmene.[33]

I 1920-årene var rettigheter for kvinner og homofile del av sosialistenes agenda, og Reiniger behandlet også disse temaene, dels med humor, i filmene. I hennes Carmen-parodi ble Carmen fremstilt som en sterk kvinne, som var selvstendig, røykte (kvinners rett til å røyke var et feministkrav på den tiden) og dominerte helten, don José. Han ble fremstilt som en forfengelig fyr med nesa i sky, som snublet i sitt eget sverd.[33]

Reiniger hadde flere homofile venner i film- og teatermiljøet i Berlin og så hvordan de ble stigmatisert. Da hun forberedte Die Abenteuer des Prinzen Achmed, leste hun et essay om hvor viktige og naturlige homofile forhold var i prins Achmeds verden. Hun la derfor inn en scene der keiseren kysser en mann. Hun ville at scenen skulle komme helt naturlig i filmen, slik at barn som så den ville oppfatte det som en naturlig hendelse, og verken bli sjokkerte eller skamfulle. Scenen ble kuttet, angivelig fordi filmen ble for lang, men Moritz hevder det også var fordi mannlige distributører fryktet for dette homofile innslaget.[33]

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lotte Reinigers filmografi

Utdrag av filmen Der Stern von Betlehem (1921)
  • 1918 – Der Rattenfänger von Hameln (norsk: Rottefangeren fra Hameln). Realfilm, regissert av Paul Wegener. Reiniger klippet silhuetter til tekstplakatene, og rottefigurer (silhuetter) av tre
  • 1919 – Das Ornament des verliebsten Herzens (norsk: Det forelskede hjertes ornament). Reinigers første silhuett-kortfilm
  • 1920 – Der verlorene Schatten (norsk: Den tapte skyggen). Realfilm, regissert av Rochus Gliese. Reiniger skapte en animasjonssekvens der en musiker ikke har noen skygge, men når han spilte på sin fiolin, beveget skyggen av fiolinen seg på veggen
  • 1921 – Der Stern von Bethlehem
  • 1921 – Der fliegende Koffer. Kortfilm basert på H.C. Andersens eventyr
  • 1922 – Das Geheimnis der Marquise. Reklamefilm
  • 1922 – Dornröschen (norsk: Tornerose). Reklamefilm
  • 1922 – Aschenputtel (norsk: Askepott). Etter Brødrene Grimms eventyr
  • 1926 – Die Abenteuer des Prinzen Achmed (norsk: Prins Achmeds eventyr). 90 minutters silhuett-langfilm, basert på historier fra Tusen og én natt.
  • 1928 – Doktor Dolittle und seine Tiere (norsk: Doktor Dolittle (Dyregod) og dyrene hans). 65 minutters spillefilm, satt sammen av tre filmer, etter Hugh Loftings bok. Filmmusikk av Paul Dessau, Kurt Weill og Paul Hindemith. Musikk av Igor Stravinskij ble brukt som ouverture.
  • 1930 – Die Jagd nach dem Glück (norsk: Jakten på lykken). Realfilm regissert av Rochus Gliese og Reiniger. Filmen inneholder en 20-minutters silhuettfilmsekvens. Med stemmeskuespillere.
  • 1933 – Carmen. Basert på George Bizets opera Carmen
  • 1934 – The Stolen Heart
  • 1935 – Galathea (norsk: Galateia). Etter den klassiske fabelen
  • 1935 – Papageno. Scener fra Mozarts opera Tryllefløyten
  • 1937 – The Tocher (norsk: Medgiften. «Tocher» er skotsk for medgift). Reklamefilm for the General Post Office
  • 1944 – Die goldene Gans (norsk: Gåsa som la gullegg). Etter Brødrene Grimms eventyr. Filmen ble aldri ferdigstilt
  • 1951 – Mary's Birthday (norsk: Marys fødselsdag)
  • 1953 – The Magic Horse (norsk: Den magiske hesten)
  • 1953 – Aladdin. Mye av materialet i denne filmen, og i The Magic Horse, ser ut til å være tatt fra Die Abenteuer des Prinzen Achmed[82]
  • 1954 – Thumbelina (norsk: Tommelise). Etter H.C. Andersens eventyr
  • 1955 – Hansel and Gretel (norsk: Hans og Grete). Etter Brødrene Grimms eventyr
  • 1955 – Jack and the Beanstalk (norsk: Jack og bønnestengelen). Etter Brødrene Grimms eventyr
  • 1956 – The Star of Bethlehem (norsk: Stjernen over Bethlehem)
  • 1961 – The Frog Prince (norsk: Froskeprinsen). Farger både på figurer og bakgrunner
  • 1975 – Aucassin and Nicolette. Produsert av the National Film Board of Canada. Svarte figurer, fargede bakgrunner
  • 1979 – The Rose and the Ring. Etter W.M. Thackerys fortelling. I farger

Flere av Lotte Reinigers filmer er, helt eller delvis, tilgjengelig på internett, blant annet på YouTube.

Innflytelse på andre filmkunstnere[rediger | rediger kilde]

Reiniger dannet ikke «skole», til dét var teknikken hennes for spesiell og tidkrevende, men flere filmkunstnere har vært inspirert av hennes silhuettfilmer og brukt samme uttrykksform i scener av filmer og TV-serier:

I Disneys Fantasia brukes Reinigers uttrykksform i en sekvens der Mikke Mus befinner seg i samme scene som de levende musikerne.[26]

Den franske animatøren Michel Ocelot begynte med silhuettanimasjon i TV-serien Ciné si i 1989. I silhuettfilmen Princes et princesses brukte han flere av teknikkene Reiniger skapte og utviklet.[83]

Utklippsanimasjon i Reinigers stil ble brukt under rulletekstene i filmen Lemony Snicket's A Series of Unfortunate Events fra 2004.[84]

I Harry Potter-filmen Harry Potter og dødstalismanene – del 1 fra 2010, brukte animatør Ben Hibon Reinigers animasjonsstil i kortfilmen The Tale of the Three Brothers.[85]

Reinigers filmstil var inspirasjonen bak episoden «The Answer» i animasjonsserien Steven Universe.[86]

Skyggespill[rediger | rediger kilde]

Indiske skyggeteaterfigurer med vertikale styrestenger
Karagiozis, tradisjonell gresk skyggeteaterfigur

Reinigers interesse for skyggespill holdt seg hele livet. Enkelte av bidragene hennes i andres filmer var skyggespill, blant annet i G.W. Pabsts Don Quixote (1933) og i Jean Renoirs La Marseillaise (1938).[87]

Så lenge hun hadde økonomi og muligheter, gikk all hennes tid med til silhuettfilmer,[88] men hun var stadig interessert i å utvikle seg som silhuett- og skyggespillkunstner, og i 1936 besøkte hun Hellas for å se tradisjonelt skyggeteater, Karagiozis-teater. De nazistiske styresmaktene i Tyskland hevdet hardnakket at silhuett- og skyggeteater ikke var passende underholdning, og var negative til Reinigers kunst. Hun trengte ny inspirasjon for å holde motet oppe, og denne fant hun i Hellas. Karagiozis-teatret, den kjente dukkeføreren «Mollas» og det begeistrede, stort sett voksne, publikummet ga henne nytt mot.[89] Hun tok også praktisk lærdom med seg hjem; måten dukkeførerens stenger var festet til figurene på, horisontalt med en løkke av lær, så figurene kunne snu seg. Reiniger hadde vært vant til å styre skyggefigurene med vertikale stenger, slik det gjøres i flere tradisjonelle asiatiske skyggeteaterformer, men i sin bok fra 1970 skrev hun at hun nå var blitt helt «avhengig» av å spille med horisontale stenger.[90]

I 1943 hadde hun møtt Elsbeth Schulz, som hadde et profesjonelt skyggeteater. I 1945 møttes de igjen, og etablerte skyggeteatret Berliner Schattenspiele. Reiniger klippet figurer, kulisser og andre dekorasjoner, og de spilte forestillinger sammen, blant annet flere etter brødrene Grimms eventyr. Reiniger forlot Berliner Schattenspiele etter få år,[91] og arbeidet en tid som scenograf ved Theater am Schiffbauerdam.

Det var vanskelig å få arbeid nok i Tyskland, og i 1949 flyttet Reiniger og Koch til London, der hun fikk samarbeide med dukkespillerne Jan Bussell og Ann Hogarth. De viste skyggespill i pausene under sine marionetteforestillinger. Reiniger klippet nok en gang figurer, og viste hvordan de kunne fremføre skyggespill, med utgangspunkt i Oscar Wildes The Happy prince. Skyggespill-forestillingene av – og med – Reiniger, Bussell og Hogarth ble også vist på BBC TV.[92] Deretter fikk hun nye oppdrag med eventyr-skyggespill for BBC TV: Jorinde and Joringel, The Frog Prince, Good King Wenceslas, Cinderella med flere.[93]

Etter at ektemannen døde i desember 1963, gikk Reiniger over til bare å arbeide med skyggeteater. Koch hadde vært en så viktig støtte og samarbeidspartner under animasjonsfilmingen, at hun ikke orket tanken på å fortsette å arbeide med film uten ham.[94]

I 1969 hadde hun première i London på Santa Claus’ Mistake, et skyggespill for stor scene.[95]

Andre medier og kunstarter[rediger | rediger kilde]

I 1919 lllustrerte Reiniger boken Venus in Seide (norsk: Venus i silke) av Gustav Hochstette, med klippede silhuetter.[96] Senere illustrerte hun flere bøker, og klippet silhuett-illustrasjoner til tidsskriftet Atlantis. Hun formga også logoen for the National Deaf Children's Society.

Reiniger var en talentfull akvarellmaler og tegner. I tillegg til at hun tegnet forklarende illustrasjoner i sin egen bok Shadow theatres and shadow films, illustrerte hun noen få andre bøker: King Arthur and His Knights of the Round Table av Roger Lancelyn Green i 1953; Ballet stories for young people av Gladys Davidson i 1959 og More ballet stories for young people av samme forfatter i 1961.

Hun var aktiv og kreativ helt til det siste, til tross for at helsen sviktet. Da hun var 81 år og bodde hos sine gamle venner, familien Happ i Dettenhausen, ble hun spurt av den evangeliske kirkeforeningen om hun kunne skrive en liten bok med egne tekster og silhuettillustrasjoner for dem. Den skulle selges til inntekt for renovering av den lokale kirken. Hun påtok seg oppdraget, valgte å bruke H.C. Andersens eventyr Den lille havfrue som utgangspunkt, og i november 1980 var boken ferdig og kunne presenteres.[97]

Etterlatte dokumenter viser at hun også var en dyktig skribent og poet.[98]

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

  • 1936 – Nominert til prisen Mussolini Cup for beste utenlandske film under Veneziabiennalen.[99]
  • 1955 – Venetian Silver Dolphin Award for filmen The Gallant Little Tailor (norsk: Den tapre lille skredderen) under Veneziabiennalen. Filmen ble også nominert til en pris ved Edinburgh Film Festival i 1955.[100]
  • 1966 – Utnevnt til æresmedlem av Union Internationale de la Marionette (UNIMA) på UNIMA-kongressen i München 5. juni.[101]
  • 1972 – Filmband in Gold, for sin enestående innsats for tysk film.[99]
  • 1979 – På sin 80-årsdag ble hun tildelt medaljen Bundesverdienstkreuz.[40]
  • 1976 – Reiniger mottok en spesialpris under Ottawa International Animation Festival for sitt enestående bidrag til animasjonskunsten, og som en anerkjennelse for sin nyeste film Aucassin and Nicolette.[102]
  • 1980 – Den 22. American Film Festival i New York viet hele åpningsdagen til Lotte Reinigers arbeider. Det ble vist filmer av og om henne, og det ble arrangert en paneldebatt med mennesker som hadde kjent henne, arbeidet med henne, eller var påvirket av henne.[103]
  • 1995 – Die Abenteuer des Prinzen Achmed ble dette året valgt som en av de 100 viktigste tyske filmer gjennom tidene. Listen var basert på en spørreundersøkelse blant fagfolk, utført av Deutscher Kinematheksverbund.[104]
  • 2003 – Die Abenteuer des Prinzen Achmed kom, som eneste tyske film, med på listen «100 Best Full-Length Animated Films of All Time». Listen var satt opp av Online Critics Society.[105]
  • 2012 – 13th International Computer Graphics Conference, VIEW Conference, viet en del av konferansen til å vise flere av de Reiniger-filmene som er basert på eventyr av brødrene Grimm.[106]
  • Alfred Happ oppgir i sin biografi at Reiniger mottok æreslønn, «Ehrensold», som anerkjent kunstner, av den britiske dronningen.[107]

Arven etter Lotte Reiniger[rediger | rediger kilde]

Mye av Reinigers originalmateriale finnes i Stadtmuseum Tübingen, som i 2008 åpnet en permanent utstilling om henne og hennes kunst: Die Welt in Licht und Schatten: Scherenschnitt, Schattentheater, Silhouettenfilm (norsk: Verden i lys og skygge: sakseklipp, skyggeteater, silhuettfilm).[108] Filmmuseum Düsseldorf har også mye materiale knyttet til Reinigers arbeid, blant annet hennes animasjonsbord.[109] Reiniger donerte flere gjenstander fra den perioden hun bodde i England til BFI National Archive. Der finnes silhuettfigurer, bakgrunnsskjermer og andre gjenstander fra hennes arbeid og filmer, og arkivet konserverer og digitaliserer (per 2017) hele samlingen[110] og gjør flere av filmene tilgjengelig på DVD og Blu-ray.

2. juni 2016 markerte Google 117-årsdagen for Reinigers fødsel, med en Google Doodle.[111][112]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alfred Happ, Reinigers venn og biograf, skrev at hun var innført i Berlin Charlottenburg fødselsregister, nr. 569/1899 med navnene Charlotte Eleonore Elisabeth Reiniger, men at dette var eneste gang alle disse navnene var brukt». Happ (2004, s. 7)
  2. ^ Flere kilder oppgir at hun var bare seks år gammel da hun laget sitt første skyggeteater, men i Happ (2004), s. 9, er hun sitert med at hun hadde bygget et skyggeteater allerede da hun var 12 år. Happ var en nær venn av Reiniger.
  3. ^ Denne boken, eller heftet, er omtalt i flere kilder, men ingen bibliografiske opplysninger er oppgitt, og det har ikke vært mulig ved artikkelens opprettelse å finne sikre data om denne utgivelsen
  4. ^ Samme bok var utgangspunkt for Thorbjørn Egners bok om doktor Dyregod
  5. ^ I Warner (2012), s. 390, skriver forfatteren at Reiniger kalte filmene sine «shadow films». Det er ikke riktig, ifølge publikasjoner av Reiniger selv. Hun kalte dem «silhouette films». Reiniger (1970), s. 11

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  2. ^ CLARA, http://clara.nmwa.org/index.php?g=entity_detail&entity_id=17692, Lotte Reiniger, 17692
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12140097n
  4. ^ Le Delarge, Lotte REINIGER, 7582_artiste_REINIGER_Lotte
  5. ^ Store norske leksikon, Lotte Reiniger, Lotte_Reiniger
  6. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Lotte Reiniger, 22976
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  8. ^ Eva Chrambach: «Reiniger, Lotte.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 370 f. (digitalisering).
  9. ^ a b Lotte Reiniger sitert i Bendazzi (1994), s. 31
  10. ^ «Geschichte des Scherenschnitts - Deutscher Scherenschnittverein e.V.». www.scherenschnitt.org (tysk). Besøkt 13. mars 2018. 
  11. ^ a b «Lotte Reiniger Recording». uschefnerarchive.com (engelsk). USC Hugh M. Hefner Moving Image Archive. 1976. Besøkt 5. mars 2018.  lydopptak
  12. ^ Lotte Reiniger sitert på engelsk i Grace (2017), s. 183: «No, there were puppets in museums, which I actually didn't see until much later. It's not really true that I was influenced by Chinese shadow theatre».
  13. ^ Happ (2004), s. 9
  14. ^ «per aspera ad astra». www.fkk-museum.de. Besøkt 19. mars 2019.  Hele frisen Per Aspera Ad Astra er gjengitt på dette nettstedet, som én enhet og oppdelt i 34
  15. ^ Hutchinson, Pamela (2. juni 2016). «Lotte Reiniger: animated film pioneer and standard-bearer for women». The Guardian. 
  16. ^ Grace (2017), s. 9
  17. ^ «Ich bin ballett-, film- und theaterbesessen und habe einen Mozart-Fimmel». Sitert på nettstedet http://www.lottereiniger.de/lotte_reiniger/portrait.php
  18. ^ Warner (2012), s. 400
  19. ^ Reiniger sitert i Happ (2004), s. 10
  20. ^ Original tysk tekst ikke tilgjengelig ved artikkelens publisering. Reiniger sitert i Bendazzi (1999), s. 31
  21. ^ Schönfeld (2006), s. 174
  22. ^ Bendazzi (2015), s. 60
  23. ^ Grace (2017), location 257 i Kindle-versjonen
  24. ^ Grace (2017), loc. 487 (Kindle-versjon)
  25. ^ «The life of Lotte Reiniger». Drawn to be Wild. BFI. Arkivert fra originalen 3. mars 2001.  An extract from Women and Animation: a Compendium. BFI. 1992. ISBN 0-85170-377-1. 
  26. ^ a b c d e «Stranger Magic». Sight & Sound – via JSTOR.  (årstall, utgave ukjent)
  27. ^ womenfilmpioneersproject (6. juli 2016). «Das Geheimnis der Marquise (1921/1922)». Besøkt 7. april 2018. 
  28. ^ Grace (2017), Location 450 i Kindle-versjonen
  29. ^ Bauer, Laura L.S. (red.) (2018). Hollywood heroines : the most influential women in film history. Greenwood. s. 170–172. ISBN 978-1440836480. 
  30. ^ Bendazzi (1994), s. 50
  31. ^ a b Osmond, Andrew (Februar 2009). «Paper, scissors». Sight and sound. 19 (2): 87, 2 – via British Film Institute. 
  32. ^ Evans (2011), s. 111 og s. 115
  33. ^ a b c d e f g h Moritz, William (1996). «Lotte Reiniger». Besøkt 2. juni 2016. 
  34. ^ Happ (2004), s. 33
  35. ^ Happ (2004), s. 182
  36. ^ a b Goergen, s. 4
  37. ^ Moritz (1996)
  38. ^ Happ (2004), s. 56
  39. ^ Happ (2004), s. 61
  40. ^ a b c Kemp, Philip. «Reiniger, Lotte (1899–1981) Biography». www.screenonline.org.uk (engelsk). Besøkt 28. februar 2018. 
  41. ^ Happ (2004), s. 66
  42. ^ Happ (2004), s. 75
  43. ^ Schönfeld (2006), s. 175
  44. ^ Grace (2017), s. 151
  45. ^ Happ (2004), s. 81
  46. ^ Grace (2017), s. 154
  47. ^ Grace (2017), s. 162
  48. ^ Happ (2004), s. 91
  49. ^ Happ (2004), s. 105
  50. ^ Happ (2004), s. 185
  51. ^ Strobel, Christel. «Lotte Reiniger - Der verlorene Sohn - (The Lost Son, 1974)». www.lottereiniger.de. Besøkt 8. april 2018. 
  52. ^ Happ (2004), s. 186
  53. ^ «Arkiv: 1970-1979 | Henie Onstad Kunstsenter». hok.no. Besøkt 21. april 2018. 
  54. ^ «NRK TV - Se Med saks og papir» (norsk). Besøkt 21. april 2018. 
  55. ^ Happ (2004), s. 108
  56. ^ Düsseldorf Filminstitut fikk i 1989 etablert et eget filmmuseum: Filmmuseum Düsseldorf
  57. ^ Strobel, Christel. «Lotte Reiniger - Weitere Kurzfilme - (Auswahl)». www.lottereiniger.de. Besøkt 25. mars 2018. 
  58. ^ Happ (2004), s. 111
  59. ^ «Dettenhausen ehrt Lotte Reiniger mit einer Tafel am Grab». Schwäbisches Tagblatt online (tysk). Besøkt 27. mars 2018. 
  60. ^ Reiniger (1970), flere steder
  61. ^ Reiniger (1970), s. 11
  62. ^ Reiniger (1970), s. 13
  63. ^ Reiniger sitert i Pidhajny Milestone pressemateriale, 2001
  64. ^ Grace (2017), location 1356 i Kindle-versjonen
  65. ^ Speed, Louise (2003). «The Adventures of prince Achmed». Marvels & Tales. Wayne State University Press. 17 (1): 181–183. 
  66. ^ Reiniger (1970), s. 95
  67. ^ Reiniger (1970), s. 103
  68. ^ sitert på engelsk: «I am a very good illustrator, I am really only an illustrator. All my things are illustrations of something» i Grace (2017), s. 161
  69. ^ Giesen, R.; Storm, J.P. (2012). Animation under the Swastika : a history of trickfilm in Nazi Germany 1933–1945. Jefferson, NC: McFarland. s. 5. 
  70. ^ Happ (2004), s. 110
  71. ^ Warner (2012), s. 401–402
  72. ^ Happ (2004), s. 76
  73. ^ På tysk: Und dann kam der Farbfilm und dann musste man dann die Hintergründe farbig machen ... und das habe ich dann auch getan ... brav und fleißig ... und ...das ist eben alles ... was nun noch kommt, weiß ich nicht<Sitert i Goergen
  74. ^ "weil ich so eine romantisch veranlagte Person bin ... und: Ich liebe die Liebe" Reiniger sitert i Goergen
  75. ^ kilde, kanskje G. fra nettsted
  76. ^ Kramer, Fritzi (7. april 2013). «About Silent Movies: The music of the silent film». Movies Silently (engelsk). Besøkt 1. mai 2019. 
  77. ^ «Lotte Reiniger - Doktor Dolittle und seine Tiere - (1927/1928)». www.lottereiniger.de. Besøkt 1. mai 2019. 
  78. ^ Taylor, K. Vivian (2011). National Identity, Gender, and Genre: The Multiple Marginalization of Lotte Reiniger and The Adventures of Prince Achmed (1926). University of South Florida. 
  79. ^ Grace (2017), location 1172 i Kindle-versjonen
  80. ^ Grace (2017), location 4091 i Kindle-versjonen
  81. ^ Samtalen mellom Ruttmann og Reiniger er gjengitt slik i Moritz (1996): «“Lotte, why are you making a fairy tale film like this?” “I don’t know either”, she replied. “What has it got to do with the year 1923?” he pursued. “Nothing at all. And why should it? I’m here, living in the year 1923, and I have the chance to make this film, so naturally I’m going to do it. That’s all it has to do with the year 1923.” “That doesn’t seem right to me”, he insisted.»
  82. ^ Moritz (1996 A)
  83. ^ Jouvanceau, Pierre (2004). The Silhouette Film. Genova: Le Mani. ISBN 88-8012-299-1. 
  84. ^ Stables, Kate. «Lemony Snicket's A Series of Unfortunate Events». Sight and sound. 15 (8): 89 – via British Film Institute. 
  85. ^ Warner (2012), s. 394
  86. ^ Jusino, Teresa (30. november 2015). «Some of Comics' Biggest Names Shout-Out Their Favorite Female Creators». The Mary Sue. 
  87. ^ Guerin & Mebold (2016), s. 2
  88. ^ Happ (2004), s. 131
  89. ^ Happ (2004), s. 55
  90. ^ «I became an addict of playing with horizontal rods and have tried my hand with it ever since». Reiniger (1970), s. 30
  91. ^ Happ (2004), s. 67–68
  92. ^ Happ (2004), s. 79
  93. ^ Happ (2004), s. 80
  94. ^ Grace (2017), s. 183
  95. ^ Segel, Harold B. (1969). Travel shadows by Justinus Kerner. s. xli. 
  96. ^ Happ (2004), s. 180
  97. ^ Sitert fra intervju med Lotte Reiniger i Schwäbisches Tagesblatt 1980 i Happ (2004), s. 110
  98. ^ Guerin & Mebold (2016), s. 3
  99. ^ a b «Lotte Reiniger». IMDb. Besøkt 21. april 2018. 
  100. ^ Grace (2017), s. 158
  101. ^ Happ (2004), s. 102–103
  102. ^ «Ottawa International Animation Festival». Ottawa International Animation Festival (engelsk). Besøkt 26. mars 2018. 
  103. ^ Happ (2004), s. 109
  104. ^ «Die wichtigsten deutschen Filme - Chronologische Übersicht | filmportal.de». www.filmportal.de (tysk). Besøkt 31. mars 2018. 
  105. ^ «OFCS Top 100: Top 100 Animated Features – Online Film Critics Society». ofcs.org (engelsk). Besøkt 31. mars 2018. 
  106. ^ http://www.giovannigentile.net, Giovanni Gentile,. «Tribute to Lotte Reiniger | VIEW Conference 2012 | Digital Cinema, Virtual Reality, Computer Graphics, Stereoscopic 3D, Video Games, 3D Animation & Visual Effects». archive.viewconference.it (engelsk). Besøkt 19. april 2018. 
  107. ^ Happ (2004), s. 108
  108. ^ «Lotte Reiniger - Stadtmuseum Tübingen». www.tuebingen.de (tysk). Besøkt 18. mars 2018. 
  109. ^ Düsseldorf, Landeshauptstadt. «Das Filmmuseum - Landeshauptstadt Düsseldorf». www.duesseldorf.de (tysk). Besøkt 18. mars 2018. 
  110. ^ «Lotte Reiniger and The Star of Bethlehem». British Film Institute (engelsk). Besøkt 18. mars 2018. 
  111. ^ «New Google Doodle Celebrates German Animator Lotte Reiniger». TIME. Besøkt 2. juni 2016. 
  112. ^ «Lotte Reiniger's 117th birthday». Google. Besøkt 2. juni 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bendazzi, Giannalberto (2015) Animation : a world history. Routledge. ISBN 978-1138943070.
  • Bendazzi, Giannalberto; Taraboletti-Segre, Anna (oversetter) (1994). Cartoons : one hundred years of cinema animation. John Libbey. ISBN 0861964454. 
  • Evans, Noel K. Wolfgram (2011). «Lotte Reiniger: Shadowplayer». Animators of film and television. Jefferson, North Carolina: McFarland & Co. s. 111–118. ISBN 9780786448326. 
  • Goergen, Jeanpaul (red.). «Lotte Reiniger: "Ich glaube mehr an Märchen als an Zeitungen" - Eine kurze Biografie in Selbstzeugnissen, zusammengestellt von Jeanpaul Goergen». www.lottereiniger.de. Besøkt 24. april 2019. 
  • Grace, Whitney (2017). Lotte Reiniger: Pioneer of Film Animation. McFarland. ISBN 978-1476662060. 
  • Guerin, Frances; Mebold, Anke (6. juli 2016). «Lotte Reiniger». Women Film Pioneers Project (engelsk) – via Center for Digital Research and Scholarship. 
  • Happ, Alfred (2004). Lotte Reiniger 1899–1981 : Schöpferin einer neuen Silhouettenkunst. Tübingen: Kulturamt. ISBN 3910090567.  [Per 2018 den mest omfattende og grundigst kildebelagte biografien over Lotte Reiniger]
  • Moritz, William (1996). «Some Critical Perspectives on Lotte Reiniger». Animation Journal (engelsk): 40–51. 
  • Reiniger, Lotte (1936). «Moving silhouettes». Film Art: 14–18. 
  • Reiniger, Lotte (1936). «Scissors make films». Monthly Film Bulletin (engelsk): 13–15. 
  • Reiniger, Lotte (1970). Shadow Theatres and Shadow Films (engelsk). B.T. Batsford/Watson-Guptill Publications. 
  • Schönfeld, Christiane (2006). Practicing Modernity: Female Creativity in the Weimar Republic (engelsk). Königshausen & Neumann. ISBN 978-3826032417. 
  • Warner, Marina (2012). Stranger Magic : charmed states & the Arabian Nights (engelsk). Vintage. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]