Loci-metoden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cicero diskuterte loci-metoden i sin avhandling De Oratore.

Loci-metoden eller Ars memoriæ (hukommelsens kunst på latinsk) er en teknikk for å huske som har blitt brukt siden den klassiske tidsalderen. Det er en mnemoteknikk som benytter lenking basert på lokasjoner eller steder.

Loci-metoden (loci, flertall av locus, er latin for «steder»)[1] er tilpasset fra antikkens romerske og greske retoriske avhandlinger som i den anonyme Rhetorica ad Herennium, Ciceros De Oratore, og Quintilianus' Institutio Oratoria. I grunnleggende trekk er det en erindringsmetode som benytter visualisering for å organisere og gjenfinne informasjon. Mange som konkurrerer med å huske best hevder å ha benyttet denne teknikken for å huske ansikter, tall og lister med ord. Deres suksess har lite å gjøre med hjernestruktur eller intelligens, men mer på deres teknikk for å bruke deler av hjernen som har å gjøre med romlig læring.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «locus», Oxford Dictionaries
  2. ^ Jusczyk, P.W.; Klein, R.M., red. (1. august 1980): The Nature of Thought: Essays in Honor of D. O. Hebb. Hillsdale, New Jersey: Psychology Press. ISBN 0898590345, s. 217–218
psykologistubbDenne psykologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.