Livsløgn

En livsløgn er en illusjon eller et selvbedrag som står sentralt i en persons oppfattelse av seg selv og sitt liv og virke.

Opphav og oversettelser

Begrepet ble popularisert i Ibsens skuespill Vildanden med det kjente sitatet «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». Ibsen er trolig årsaken til at begrepet livsløgn er i allmenn bruk i de nordiske land, mens den engelske oversettelsen life lie riktignok blir brukt, men i mindre omfang. Uttrykket oversettes til Lebenslüge på tysk, noe vi finner både i tyske oversettelser av Ibsen og i den tyske oversettelsen av skriftet Livsløgn og livssannhed (1896) av den danske forfatteren Johannes Jørgensen.

I boken The Quintessence of Ibsenism (1891) av George Bernard Shaw skriver Shaw at Ibsen gjennom begrepet livsløgn stiller opp realisme og idealisme mot hverandre. Shaw tolker Ibsen til fordel for realismen og mener at mange finner livet så ubehagelig at de maskerer livet med idealisme og skaper et "falskt" liv for seg selv. Shaw fastholder at jo lenger man beveger seg fra virkeligheten, jo mer skade gjør man på seg selv og menneskene rundt en når man prøver å opprettholde fasaden. I skuespillet presenteres også den motsatte oppfatning, personifisert i figuren doktor Relling, som mener at livsløgnen kan være med på å holde oppe et menneske som ellers ville gått til grunne.

Dette støttes av filosofen Jean-Jacques Rousseau. I hans bok Bekjennelser skriver han om hans periode som omstreifer og tjener og at han aldri ville oppnådd å gå fra dette til å bli filosof hvis han ikke hadde hatt evnen til å forestille seg at han var noe mer enn det han faktisk var.

I litteratur

Innenfor det amerikanske drama trekkes Eugene O’Neill og Arthur Miller fram som forfattere som tematiserte den samme livsløgnsproblematikken. Mens Miller i stor grad støtter realismen og kravet om sannhet framstår O'Neill mer tvisynt og lar visse livsløgner være tillatt eller endatil produktive. Temaet livsløgn er en merkelapp som kan settes på mye litteratur uten at det nødvendigvis har en kobling til Ibsen. Don Quijote trekkes fram som den mest kjente livsløgneren i litteraturen. Knut Hamsuns figur August er også en klar livsløgner. Genren desillusjonsroman har også blitt karakterisert som livsløgnsromaner og her trekkes f.eks Madame Bovary og boken Kjærlighet av Hanne Ørstavik fram som eksempler.