Livlandskrigen
| Livlandskrigen | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Russernes beleiring av Narva i 1558 av Boris Sjorikov,1836 | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 Sverige Danmark-Norge Polen-Litauen | Tsar-Russland Kongedømmet Livland | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
Frederik II Erik XIV Johan III Pontus De la Gardie Stefan Báthory | Ivan den grusomme Magnus av Øsel | ||||||||
Livlandskrigen, fra 1558–1582, var en langvarig militær konflikt mellom Russland og en variabel koalisjon av Danmark-Norge, storhertugdømmet Litauen, kongedømmet Polen (senere Polen-Litauen) og Sverige, for kontroll over Livland (på territoriet til dagens Estland og Latvia).
På slutten av 1550-tallet hadde reformasjonen og motreformasjonen forårsaket interne konflikter i Den livlandske konføderasjon, mens dets nabo i øst, Russland hadde blitt styrket etter å ha beseiret khanatene Kazan og Astrakhan. Konflikten mellom Russland og vestmaktene ble forsterket av Russlands isolasjon fra sjøhandel. Tsaren kunne heller ikke hyre kvalifisert arbeidskraft fra Europa.
I 1547 ansatte Hans Schlitte, agent for tsaren Ivan den grusomme, håndverkere i Tyskland for arbeid i Russland. Alle disse håndverkerne ble imidlertid arrestert i Lübeck etter ønske fra Livland.[1] Det tyske Hansaforbundet ignorerte den nye havna som tsar Ivan hadde fått bygget på østbredden av elva Narva i 1550, og leverte fremdeles varene til havner som var eid av Livland.[2]
Tsar Ivan IV forlangte at Den livlandske konføderasjon skulle betale 40 000 taler for bispedømmet Dorpat, basert på et krav om at territoriet en gang var eid av den russiske republikken Novgorod. Disputten endte med en russisk invasjon i 1558. Russiske tropper okkuperte Dorpat (Tartu) og Narwa (Narva), og beleiret Reval (Tallinn). Målet til Tsar Ivan skaffe seg den viktige tilgang til Østersjøen.
Tsar Ivans handlinger var i konflikt med interessene til andre land. I etterkant av det katastrofale slaget ved Ergeme ble den svekkede livlandske orden oppløst (Vilniuspakten, 1560), mens ordenens landområder ble tildelt unionen mellom storhertugdømmet Litauen og Polen (Ducatus Ultradunensis), og resten til Sverige (den nordligste halvdel av dagens Estland) og Danmark (Ösel). Den siste Mester av Den livlandske orden, Gotthard Kettler, ble det første overhodet for det polsk-litauiske vasallstaten, hertugdømmet Kurland.
Erik XIV av Sverige og Frederik II av Danmark og Norge sendte tropper for å beskytte sine nyvunne territorier. I 1561 overga byrådet i Reval seg til Sverige, og ble utposten for videre svenske erobringer i området. I 1562 fant Russland seg i krig med Litauen og Sverige. I begynnelsen vant tsarens armeer flere seire, og tok Polotsk i 1563 og Pernau (Pärnu) i 1575, og overvant mye av Litauen opp til Vilnius, som førte til at han avslo fredsforslag fra sine fiender.
Men innen 1579 befant tsaren (kalt «den grusomme») seg i en vanskelig situasjon. Krimtatarer herjet på russiske territorier og brente ned Moskva, tørken og epidemier hadde alvorlig svekket økonomien og opritsjnina hadde totalt forstyrret rikets indre stabilitet, mens Litauen hadde gått i union med Polen (ny union i 1569) og skaffet seg en energisk leder, kong Stefan Batory. Ikke bare vant Batory tilbake Polotsk i 1579, men han inntok også russiske festningene i Sokol, Velizj, Usvzat, Velikije Luki (1580), og beleiret Pskov (1581–82). Polsk-litauisk kavaleri knuste de enorme regionene Smolensk, Tsjernigov og Rjazan, sørvest for det novgorodske territorium[3] og nådde endog en av tsarens residenser, og tvang Ivan IV selv til å flykte i panikk. I 1581 tok en hær av leiesoldater, leid av Sverige og ledet av Pontus de la Gardie, den strategiske byen Narva.
Disse hendelsene førte til undertegningen av en fredsavtale Jam Zapolski-traktaten i 1582 mellom Russland og Den polsk-litauiske realunion, hvor Russland fraskrev seg sine krav på Livland. Den jesuittiske pavelige legat Antonio Possevino var involvert i fremforhandlingen av avtalen. Året etter inngikk tsaren også fred med Sverige. Under Plussa-traktaten mistet Russland Narva og sørkysten av Finskebukta, som var landets eneste tilgang til Østersjøen. Situasjonen ble delvis reversert 12 år senere, i henhold til freden i Teusina, som avsluttet en ny krig mellom Sverige og Russland.