Lithopaedion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et avdødt, forsteinet foster blir kalt lithopaedion på latin. Steinbarnet på bildet skal ha blitt båret i bukhulen på en kvinne i 55 år. Kvinnen skal ha gjennomgått ialt fem ukompliserte svangerskap mens hun bar steinfosteret.

Lithopaedion, lithopedion (fra gresk lithos, «stein», og pais, «barn») eller osteopedion (av gresk osteon, «bein»), også kalt steinfoster og steinbarnnorsk, er et større foster som dør uten å bli støtt ut av livmora, men forkalkes og blir værende. Fenomenet er ytterst sjeldent. Forkalkninga skal beskytte mora mot betennelser når det døde fosteret råtner. Følgen blir at kvinnen kan bære på det steinharde, «mumifiserte» liket i livmora eller bukhulen resten av livet.

Kjente tilfeller[rediger | rediger kilde]

Et lithopaedion kan bli dannet når et foster når en viss størrelse før det dør og det ikke blir utstøtt. Fordi barnet ikke bli fullstendig resorbert (opptatt), gjennomgår det isteden mumifikasjon eller forkalkning.[1] Et slikt steinbarn kan være resultat av et avdødt foster som ikke blir utstøtt fra eggleder eller livmor, eller en følge av svangerskap utenfor livmoren (ekstrauterint eller ektopisk svangerskap).[1] I slike tilfeller vil en graviditet altså potensielt kunne bli livsvarig, ved at fosteret blir kapslet inn og forkalket.

Ifølge Journal of the Royal Society of Medicine fra 1996 var til da bare 290 tilfeller av lithopedion dokumentert gjennom tidene.[2]

«Steinbarnet fra Sens» er det første dokumenterte og kanskje mest berømte steinbarnet. Det ble funnet i en 68 år gammel, avdød fransk kvinne i 1582. 1678 døde en 64 år gammel kvinne, Marguerite Mathieu, i Toulouse etter å ha vært «gravid» i 25 år.[3] Hun hadde i alle disse årene vært plaget med et underliv som var «oppsvulmet, hardt og verkende». «Steinbarnet fra Leinzell» ble funnet i 90 år gammel, tysk kvinne da hun døde i 1720.

I Norge er det første rapporterte tilfellet av steinfoster fra 1813. En 50-årig bondekone fra Innset som hadde gått «gravid» i ti år, «fødte» da et forsteinet og forråtnet foster gjennom et åpent sår over navlen. Hun skal ha levd i 35 år etter det. Det er bare kjent to andre tilfeller i Norge, fra 1858 og 1885.[4][5]

Et nyere tilfelle er Zahra Aboutalib, en marokkansk kvinne som var «gravid» i 46 år fra 1955 til fosteret ble operert ut i 2007. I Sør-Kina «fødte» den 92 år gamle Huang Yijun i 2009 et 60 år gammelt foster.[6] I 2013 skal leger i Colombia ha oppdaget et 40 år gammelt foster i livmora til en 82 år gammel kvinne som ble innlagt på sykehuset for magesmerter.[7]

«Steinbarnet fra Sens» 1582[rediger | rediger kilde]

«Steinbarnet fra Sens» er det første dokumenterte lithopaedion. I 1582 døde den 68 år gamle Colombe Chatri i Sens øst i Frankrike, etter å ha vært «gravid» i 28 år. Ved obduksjon fant legene et forsteinet jentefoster. Illustrasjon fra Jean d’Ailleboust pamflett om tilfellet som ble en bestselger samme år.

«Det forsteinede barnet fra Sens» (L’enfant pétrifié de Sens) er det første dokumenterte lithopaedion: I 1582 døde den 68 år gamle Colombe Chatri i Sens øst i Frankrike, etter å ha vært «gravid» i 28 år. Ved obduksjon fant legene et forsteinet jentefoster. Colombe Chatris foster ble solgt og skiftet eiere før det i 1653 ble kjøpt opp på vegne av den danske kongen Frederik III. Det var lenge utstilt i Kongens kunstkammer i København, siden i naturhistorisk museum, før det forsvant da det skulle flyttes til zoologisk museum på slutten av 1800-tallet.[2]

«Steinbarnet fra Leinzell» 1720[rediger | rediger kilde]

«Steinbarnet fra Leinzell» tegnet av W. Kieser 1854. Steinbarnet skal ha blitt funnet i en 90 år gammel kvinne fra Baden-Württemberg i 1720.

«Steinbarnet fra Leinzell» (Steinkind von Leinzell) skal ha blitt funnet i en 90 år gammel kvinne fra Leinzell, en landsby i Baden-Württemberg, da hun døde i 1720. Det befinner seg nå i samlingene ved universitetet i Tübingen.

Referanser[rediger | rediger kilde]