Lippovanere

Lippovanere under utøvelse av et religiøst rituale i Romania

Lippovanernes kirke i byen Tulcea, Romania

Lippovanere (rumensk: lipoveni) er en folkegruppe som utvandret hovedsakelig fra Russland til området i og rundt Donaudeltaet i Bulgaria, Romania og Ukraina. De tilhørte De gammeltroende som ble forfulgt av den russisk-ortodokse kirken da de ikke ville bøye seg for reformer i kirken.

Demografi

I Romania bodde det i 2002 35 791 lippovanere, hvorav 21 623 i landskapet Dobrudsja. Hovedsentret for det lippvanske samfunnet i Ukraina er byen Vilkovo ved Donau.

Etymologi

Navnet er ifølge én teori utledet av det russiske Липа (lipa), lindetreet eller av Flippovka, en fridag oppkalt etter Sankt Filip.^{[trenger referanse]} Den rådende teori er imidlertid at navnet er avledet av fornavnet til den religiøse lederen Filip Pustosviat (1672–1742), idet hans tilhengere ble kalt filippovcy eller (fi)lippovane (norsk filipponer)^{[trenger referanse]}.

Historie

Lippovanerne utvandret fra Russland på 1700- og 1800-tallet da de kom i konflikt med hovedstrømningene i den russiske ortodokse kirken. Deres religiøse tradisjoner skriver seg tilbake fra før reformene i den russiske ortodoks kirken på 1600-tallet. Da gudstjenesten ble endret i 1652 fortsatte en del av menigheten på den tradisjonelle måten. De fortsatte å snakke gammelrussisk, korset seg med to fingre istedenfor tre og lot skjegget gro. Kirken forfulgte dem og noen av de gammeltroende begikk selvmord ved å sette fyr på seg selv, mens andre ble tvunget til å utvandre.

I Romania bosatte lippovanerne seg i Tulcea i Dobrudsjaregionen øst i Romania og i Bukovina. I Ukraina slo de seg ned i den sørvestre delen av Odessa oblast (i den historiske regionen Budjak) og i Chernivtsi oblast. I Bulgaria bosatte lippovanerne seg i to landsbyer nordøst i landet.

Den østerrikske keiseren Josef II ble oppmerksom på lippovanernes flid og avholdenhet og bestemte seg for å dra nytte av deres moral. Keiseren ga dem et fristed i Bukovina som i 1775 var innlemmet i det habsburgske riket. De fikk religionsfrihet og bygget egne klostre enda de som folkegruppe ikke var flere enn ca. 3000. Lippovanerne ble også fritatt for verneplikt mot at de gjorde sykehustjeneste. De underkastet seg de østerrikske lovene samtidig som de videreutviklet sine egne bondetradisjoner.

Ceausescus kanaliseringer av Donaudeltaet førte til en stor utflytting av lippovanere i dette området og tilsvarende nedgang i turisttilstrømmingen. Deltaets befolkning var i 1970 ca. 21 000 og var i 1995 sunket til ca. 15 000. Etter kommunismens fall er deltaet igjen åpnet for utenlandsk turisme.

Næringsveier og levemåte

Lippovanerne var opprinnelig virksomme som birøktere, brønngravere og fremfor alt fruktdyrkere. Med sine små vogner transporterte de bl.a. kirsebær, aprikoser, epler, pærer, plommer, nøtter, druer, honning, olje og voks og eksporterte dette også til land utenfor det habsburgske riket.

De gjenværende lippovanerne bor også i dag i stor utstrekning i karakteristiske hus bygget av leire, tre og med halmtak. Hustomtene er skapt ved å drenere den fuktige grunnen. Deres svarte rosjekter som i dag gjerne også blir påmontert en motor, er et særlig kjennetegn liksom det blå korset på gravene.