Likviditetspreferanse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

I makroøkonomisk teori refererer likviditetspreferanse til etterspørselen etter penger, som betraktes som likviditet. Konseptet ble først utviklet av John Maynard Keynes, i hans bok «Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger» (1936) for å forklare rentefastsettelsen med tilbud og etterspørsel etter penger. Etterspørselen etter penger som aktiva ble teoretisert til å avhenge av tapt renteinntekt ved ikke å holde obligasjoner (her kan begrepet «obligasjoner» også forstås som aksjer og andre mindre likvide aktiva, samt statsobligasjoner). Renter, hevder han, kan ikke være en belønning for å lagre penger. Hvis en person hamstrer sine sparepenger i kontanter, for eksempel i madrassen, får han ingen renter, selv om han har avstått fra å konsumere en del av sin inntekt. I stedet for en belønning for lagring, er renter, i Keynesiansk analyse, en belønning for å gi avkall på likviditet. Ifølge Keynes er penger er det mest likvide aktiva. Likviditet er en egenskap ved alle aktiva. Jo raskere et aktiva kan omgjøres til penger, jo mer likvid sies det å være.[1]

Ifølge Keynes er etterspørselen etter likviditet bestemt av tre motiver:[2]

  1. Transaksjonsmotivet: Folk foretrekker å ha likviditet til å utføre daglige transaksjoner, for deres inntekt er ikke løpende tilgjengelig. Mengden av likviditet som etterspørres bestemmes av nivået på inntekt: Jo høyere inntekt, jo mer penger etterspørres for å gjennomføre økt forbruk.
  2. Føre-var-motiv: Folk foretrekker å ha likviditet i tilfelle uventede problemer som krever uvanlig kostnader. Mengden av penger som etterspørres for dette formålet øker også når inntekten øker.
  3. Spekulasjonsmotiv: Folk beholder likviditet for å spekulere i at obligasjonsprisene vil falle. Når renten synker etterspør folk mer penger, som de holder på til renten øker. Dette vil drive ned prisen på et eksisterende obligasjonslån slik at avkastningen er i tråd med renten. Altså gir lavere rente høyere pengeetterspørsel. (og vice versa).

Likviditetpreferansen kan fremstilles grafisk som en kurve for pengeetterspørselen ved forskjellige rentenivåer. Pengemengden sammen med likviditetpreferansekurven virker i teorien sammen for å bestemme den rentesats som gir balanse mellom etterspurt pengemengde og tilbudt pengemengde (se IS/LM-modellen).

Alternativer[rediger | rediger kilde]

En stor rival til likviditetpreferanseteorien for rentesetting er tidspreferanseteorien, som likviditetpreferanseteorien faktisk opprinnelig var et svar til. Banebrytende arbeid i preferanseteori ble gjort av Irving Fisher.[trenger referanse]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

I Man, Economy and State (1962), hevder Murray Rothbard at likviditetspreferanseteorien for rentesetting lider av en feilslutning av gjensidig vilje. Keynes påstår at renten bestemmes av likviditetspreferanse. I praksis behandler Keynes derimot renten som avgjørende  for likviditetspreferansen. Rothbard fastlår at «Keynesianere benhandler derfor renten, ikke som de tror de gjør — som bestemt av likviditetspreferanse — men heller som en slags mystisk og uforklarlig kraft som påvirker de andre elementene i det økonomiske systemet».[3]

Kritikk utgår også fra Post-Keynesianske økonomer, for eksempel circuitisten Alain Parguez, professor i økonomi ved Universitetet i Besançon, som «avviser keynesiansk likviditetspreferanseteori ... men bare fordi det mangler et fornuftig empirisk grunnlag i en ekte pengeøkonomi».[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Makroøkonomisk Teori, Joydeb Sarkhel
  2. ^ Dimand 2008
  3. ^ Murray N. Rothbard. «Man, Economy, and State with Power and Market» (PDF). Ludwig von Mises Institute. s. 785. 
  4. ^ Parguez, Alain.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]