Lidia Menapace

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lidia Menapace
Lidia Menapace (cropped).jpg
Født3. apr. 1924Rediger på Wikidata
NovaraRediger på Wikidata
Død7. des. 2020[1]Rediger på Wikidata (96 år)
Bolzano[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete Medlem av Italias senat (12. april 2006– 26. februar 2008)
Utdannet ved Università Cattolica del Sacro CuoreRediger på Wikidata
Parti Rifondazione ComunistaRediger på Wikidata
Nasjonalitet ItaliaRediger på Wikidata

Lidia Menapace i 1960-årene

Lidia Menapace (født Brisca, født 3. april 1924 i Novara i Piemonte i Italia, død 7. desember 2020 i Bolzano i Sør-Tirol[2]) var en italiensk motstandskvinne under andre verdenskrig, publisist og politiker som satt i Senatet fra 2006 til 2008 som representant fra Partito della Rifondazione Comunista.[3] Hun er blitt betegnet som den italienske feminismes grand dame.[4]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Brisca, som mot slutten av krigen ble med i den italienske motstandsbevegelse og overbragte beskjeder og ordre mellom forskjellige partisanceller, studerte litteraturvitenskap i Milano ved Università Cattolica, og tok eksamen i 1945. Etter å ha giftet seg med legen Nene Menapace flyttet hun i 1951 til Bolzano.

Der representerte hun Democrazia Cristiana fra 1946 til 1960 i kommunerådet. I 1964 stilte hun som kandidat for samme partiliste og ble innvalgt i Consiglio della Provincia autonoma di Bolzano (Trentino-Sørtirols Landråd), og kunne som første kvinne ved siden av Waltraud Gebert-Deeg i Sørtirols landdag. Fra 1965 til 1969 var hun landråd for sosialvesen og helse i kabinettet Magnago II.

Hun ble etterhvert tiltrukket av marxismen og var med på å grunnlegge den venstreorienterte dagsavisen Il Manifesto. Dette førte til at hennes karriere som dosent ved Università Cattolica tok slutt, og til brudd med Democrazia Cristiana. Samtidig engasjerte hun seg i sekstiåtterbevegelsen og begynte en hektisk virksomhet som publisist.

I 1972 publiserte hun boken Per un movimento politico della liberazione della donna; med den inntok hun en ledende rolle i italiensk feminisme.[4] Hennes partipolitiske aktivitet som troende kristen spredte seg inn i det venstrepolitiske miljø; hun tilhørte blant annet Democrazia Proletaria.

I boken Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo (2004) beskrev Lidia Menapace sammen med Fausto Bertinotti og Marco Revelli nødvendigheten av at kommunismen/sosialismen vendte seg bort fra forestillingen om en væpnet revolusjon, og istedet engasjerte seg for pasifismen.

I 1980-årene var Menapace medlem av Romas kommuneråd. Fra 2006 til 2008 representerte hun som senator gor det eurokommunistiske Partito della Rifondazione Comunista i det italienske parlament.

I 2018 gikk hun med til å stille til Senatet for partiet Potere al Pololo!, men partilisten maktet ikke å komme over sperregrensen på tre prosent, og dermed ble hun ikke valgt.[5]

I 2019 utnevnte selskapet Politika henne til Sør-Tirols «årets politiske personlighet» for året 2018.

Menapace døde den 7. desember 2020 i Bolzano av covid-19, i en alder av 96 år.[6]

Publikasjoner i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Per un movimento politico della liberazione della donna. Verona 1973
  • Economia politica della differenza sessuale. Rom 1987
  • Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo. Rom 2004, ISBN 978-8881125883

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.ansa.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni
  3. ^ «Lidia Brisca Menapace». Italian Senate. Besøkt 4. desember 2020. 
  4. ^ a b Siglinde Clementi: Die sanfte Revolution. I: Gottfried Solderer (utg.): Das 20. Jahrhundert in Südtirol. Autonomie und Aufbruch. Bind IV: 1960–1979, Edition Raetia, Bozen 2002, ISBN 88-7283-183-0, s. 117.
  5. ^ https://www.salto.bz/it/article/15012018/inesauribile-menapace. 
  6. ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Dokumenter om hennes parlamentariske virke: XV