Libanon-krigen 1996 (Vredens druer)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Libanon-krigen 1996
(Operasjon Vredens druer)
Konflikt: Libanon-krigen 1996
Dato10.–27. april (1996)
StedLibanon og Israel
ResultatBegge parter gjorde krav på seieren.[1]
Mye infrastruktur ødelagt i Libanon
En gjensidig våpenhvile forbød angrep på sivile mål for begge sider, men avtalen ble ikke holdt.
Stridende parter
Israels flagg Israel
SLA
Hizbollah
Syrias flagg Syria
Kommandanter og ledere
Israel Shimon PeresHassan Nasrallah
Syria Mustafa Tlass
Tap
Israel Israelsk side


DREPTE
3 soldater
Sivile: ingen
SÅREDE
Sivile: 62
Soldater: Ukjent/ingen[trenger referanse]
FLYKTNINGER
30 000
Libanon Libanesisk side


DREPTE
14 Hizbollakrigere og 1 syrisk soldat
Sivile: 154–170
SÅREDE
Sivile: 350
Stridende: ukjent
FLYKTNINGER
350 000–500 000

Libanon-krigen 1996, også kjent som operasjon Vredens druer (hebraisk: מבצע ענבי זעם), var en 16-dagers israelsk militær blitskrig mot Libanon i april 1996. Israel benyttet kamphelikoptre, jagerbombere, stridsvogner, tungt artilleri og krigsskip under angrepet.

Israel startet den militære aksjonen under påskudd av å være en reaksjon på rakettangrep fra Hizbollah noen dager tidligere. Men ifølge et gradert UNIFIL-dokument var offensiven i Libanon nøye planlagt av statsminister Shimon Peres på forhånd. Det ble av enkelte hevdet at Hizbollah-angrepene mot det nordlige Israel ble bevisst framprovosert av Israel for å blidgjøre det israelske folket før valgene i mai.[2]

Israel gjennomførte over 1100 luftangrep. En FN-installasjon ble også truffet ved en feiltakelse, og tok livet av over 100 sivile libanesere. Rundt 90 prosent av dem som ble drept i krigen, var sivile libanesere. Krigen bidro til å samle de ulike religiøse grupperingene i Libanon.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Israel hevdet at angrepet var et svar på flere angrep med Katjusja-raketter fra Hizbollah 1. april, mens Hizbolla på sin side hevdet at disse rakettene ble sendt over mot Israel som svar på at Israel hadde angrepet sivile mål i Libanon like før. Hizbolla hadde sendt 30 raketter mot det sentrale og vestlige Galilea 1. april etter at et israelsk bombardement hadde drept to sivile og såret et barn i landsbyen Yater, øst for havnebyen Tyr.[3] Ifølge et gradert UNIFIL-dokument var offensiven i Libanon nøye planlagt av statsminister Shimon Peres på forhånd. Det ble hevdet at Hizbollah-angrepene mot det nordlige Israel ble bevisst framprovosert for å blidgjøre det israelske folket før valgene i mai.[2]

Det har også blitt spekulert om hvorvidt Hizbollah-rakettene som ble skutt mot Israel kan ha være et forsøk fra Iran, eller Syria, på å skape uro i Israel før valget, og på denne måten svekke Shimon Peres.[4]

Israels statsminister, Shimon Peres, iverksatte angrepet midt under valgkampen i Israel.[5] Samme dag som den militære aksjonen startet, ble Peres ble kritisert av opposisjonen fordi de mente at han ikke hadde tatt i bruk sterkere virkemidler.[6] Opposisjonslederen Benjamin Netanyahu flyttet på samme tid valgkampen sin midlertidig til den libanesiske grensa.[5]

Resultat/Skader[rediger | rediger kilde]

Materielt[rediger | rediger kilde]

Den libanesiske infrastrukturen ble påført omfattende skader. Flere større broer og kraftstasjoner ble ødelagt. Flere dusin landsbyer i den sørlige delen av Libanon ble rasert. Vannreservoarer og veier ble sprengt.[7] Ifølge Human Rights Watch ble 2018 hus og bygninger i Sør-Libanon totalt ødelagt eller påført omfattende skade. Det har blitt estimert at Libanon ble påført skader til en verdi av 500 millioner amerikanske dollar (rundt 4 mrd kroner). Dette innbefatter skader for 140 millioner dollar på infrastruktur, 30 millioner dollar for å hjelpe alle flyktningene, 260 millioner dollar i økonomisk tap og 70 millioner dollar i tap grunnet forsinkelser i ulike økonomiske prosjekter.[8]
Skadene på israelsk side har blitt anslått til 53 millioner dollar (cirka 400 millioner kroner). De totale kostnadene til Israel har blitt anslått til over 650 millioner kroner. Dette innbefatter militære kostnader, tapte arbeidsdager, ødelagte eiendommer, evakuering av tusenvis av mennesker nord i landet og tapte inntekter fra turismen.[9]

Politisk[rediger | rediger kilde]

Krigshandlingene endte med en skriftlig gjensidig avtale om å ikke angripe sivile mål mot hverandre. Det ble antatt at Israel ga etter for internasjonalt press og stanset krigen på grunn av at den var i ferd med å ødelegge en fra før sterkt svekket fredsprosess.[10] Avtalen var utarbeidet av Warren Christopher og slo videre fast at Hizbollah ikke kunne angripe sivile mål i Israel, men at de fikk fortsette å føre sin kamp i den israelske sikkerhetssonen i Sør-Libanon.[10]

Det har blitt antatt at krigen bidro til å samle de ulike religiøse grupperingene i Libanon. Hizbollah framsto som de eneste som bekjempet den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon. De ble også hyllet av kristne libanesere som «sanne patrioter». Kristne skoler i Øst-Beirut tok imot sjiamuslimske flyktninger fra Sør-Libanon, og kristne gav både mat og penger – ofte rett til Hizbollahs egen flyktninghjelp. Det har blitt antatt at den libanesiske befolkningen ikke har stått så samlet siden oppstarten til den libanesiske borgerkrigen i 1975.[2]

Menneskelige tap[rediger | rediger kilde]

Det israelske angrepet ledet også til det mye omtalte angrepet mot Qana, som var en fijiansk FN-leir i Qana der rundt 800 sivile hadde søkt tilflukt. 18. april 1996 ble den rammet av 38 israelske granater, og 106 sivile libanesere ble drept. Ifølge en FN-rapport var det israelske angrepet et resultat av at det like før hadde blitt avfyrt to katjusja-raketter og åtte granater fra et område i nærheten av leiren.
I krigens første fase ble en libanesisk sykebil rammet av en rakett skutt fra et israelsk helikopter. Sykebilen befant seg i FN-kontrollert område. Tre barn (søsken) og tre kvinner ble drept i angrepet.[11]

Totalt ble mellom 170 og 190 mennesker drept, rundt 90 prosent av disse var libanesiske sivile. Antall skadede sivilister beløpte seg til 350 på libanesisk side og 62 på israelsk side. Den norske FN-styrken i sør merket «vreden» hvorpå den norske bataljonen Norbatt var under direkte ild av israelske styrker, med flere norske sårede som resultat.

Mellom 350 000 og 500 000 ble tvunget til å flykte på libanesisk side, mens oppimot 30 000 ble tvunget til å flykte på israelsk side.[12]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]