Li Rui (politiker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Li Rui
Li Rui crop.jpg
Li Rui, 1944
Født13. april 1917[1]Rediger på Wikidata
PingjiangRediger på Wikidata
Død16. februar 2019Rediger på Wikidata (101 år)
BeijingRediger på Wikidata
Utdannet ved WuhanuniversitetetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, historikerRediger på Wikidata
Parti Kinas kommunistparti (19372019)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Republikken Kina (19171949), Kina (19492019)Rediger på Wikidata

Li Rui (kinesisk: 李銳, pinyin: Lǐ Ruì; født 13. april 1917 i Pingjiang i provinsen Hunan i Kina, død 16. februar 2019 i Beijing) var en kinesisk politiker. Han var i en periode sekretær for Mao Zedong og innehadde høye politiske embeder. Etterhvert ble han en frittalende forkjemper for demokratisering og motstander av sensur.[2]

Li Rui var i unge år en entusiastisk støtte og medarbeider av Mao Zedong. Han falt i unåde, ble senere tatt til nåde, ble senere igjen meget kritisk til kommunistpartiets kurs og ble regelrett opposisjonell i det offentlige rom.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Li ble tidlig et entusiastisk medlem av det kinesiske kommunistparti, og var blant deltakerne på «den lange marsjen» til Yan'an i 1930-årene. Etter noen år der ble han utsatt for politisk forfølgelse.[3]

I midten av 1950-årene var Li i en kort periode en av Mao Zedongs sekretærer. Men hans kritikk av «det store spranget» førte til at han ble fjernet fra disse maktens indre sirkler; han ble fordømt og sendt i indre eksil. Han hevdet senere at Mao var likegyldig til de lidelser som hans politikk førte med seg:

«Mao's way of thinking and governing was terrifying. He put no value on human life. The deaths of others meant nothing to him.»[3][4]

Li var med på å fremforhandle opprettelsen av Fellesfabrikk 718 i Dashanzi i Beijing, i samarbeid med Øst-Tyskland som ledd av «den sosialistiske enhetsplan» – et militært-industrielt samarbeidsopplegg mellom Sovjetunionen og den unge kommunistiske kinesisjke stat. Han var fra 1957 dens første direktør.

Li hadde en datter, Li Nanyang, som hadde tatt avstand fra ham etter at han var blitt «fiende av Partiet» på 1950-tallet. Men det var blant annet ved hennes anstrengelser at han fikk vende tilbake fra indre eksil i 1970-årene og ble rehabilitert. De to ble med dette forsonet med hverandre ig.[3][5][6]

Li ble senere nestleder for Organisasjonsdepartementet for kommunistpartiet.

Han var viseminister for Ministeriet for vannkonservering, og ble etterhvert en motstander av planene om en neddemning av de tre kløfter langs Yangzejiang.[5]

Ved Det kinesiske kommunistpartis 16. partikongress i 2002 gjorde Li seg bemerket ved å gå inn for politiske reformer. Han begynte å skrive meget om denne problematikken.[2][3] I november 2004 forbød Propagandadepartmentet for Det kinesiske kommunistparti omtale av Lis publikasjoner i massemediene.[2]

I 2005, da han hørte om Zhao Ziyangs død, vendte Li tilbake til Beijing fra et utenlandsbesøk og dro straks til den tidligere partisekretærens hjem - der han hadde sittet i husarrest inntil sin død - for å kondolere.[5] I 2006 var han hovedundertegner av et åpent brev som kritiserte statens nedleggelse av avisen Bingdian, som spesialiserer seg på gravende journalistikk.[7] Avisen ble etter noen måneder tillatt igjen.

I 2007, forut for den 17. partikongress, publiserte han sammen med den pensjonerte akademikeren Xie Tao artikler som oppfordret kommunistpartiet til å omforme seg til et sosialistparti etter europeisk modell, noe som ble fordømt av partiapparatet.[8]

I oktober 2010 var han hovedundertegner og initiativtager, sammen med Hu Jiwei, Zong Peizhang og Jiang Ping, for et åpent brev undertegnet av i alt om lag 500 personer, til fordel for mer demokrati og mindre sensur i Folkerepublikken Kina.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]