Lex superior

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Lex superior (latin, «høyere lov») er et rettslig prinsipp, som går ut på at rettsregler av høyere rang går foran regler av lavere rang dersom det er motstrid mellom reglene.

Prinsippet er basert på Kelsens rangmodell for lovers trinnhøyde («Trinnhøydeteorien»). Den opprinnelige rangordningen omfattet tre trinn. Øverst på rangstigen troner konstitusjonen (Grunnloven). Under denne finnes de nasjonale lovene vedtatt med hjemmel i Grunnloven. Nederst på den opprinnelige rangmodellen har vi forskrifter. Disse må ha sin hjemmel i lov for å være rettslig bindende.

I dag regner en også med et «semi-konstitusjonelt»[1] mellomtrinn mellom konstitusjon og lov. Dette er normer som etter lov skal gjelde foran annen lov, men underordnet Grunnloven. Eksempler på dette i norsk rett er EØS-regler og reglene som følger av visse menneskerettskonvensjoner (blant annet EMK), som etter norsk rett skal gis forrang fremfor andre lover dersom det oppstår motstrid.

Hvordan lover oppnår ulik trinnhøyde[rediger | rediger kilde]

I samsvar med prinsippet om lex superior har lover ulik trinnhøyde. Disse lovene oppnår ulik trinnhøyde basert på den vedtaksformen de er fattet etter. Det vil si at bestemmelser i Grunnloven står i trinnhøyde over formell lovgivning fordi den aktuelle grunnlovsbestemmelsen er vedtatt i samsvar med de særlige prosessuelle og materielle reglene som finnes i Grunnloven § 121. Formell lov er vedtatt etter reglene i Grunnloven § 76 flg, hvor kravene om behandling, ventetid, og oppmøte er svakere. Hvis Stortinget ønsker å endre grunnloven, sier Grunnloven § 121 at forslag om grunnlovsendring kun kan fremsettes i først, annen, og tredje Storting. Deretter må forslagene kunngjøres ved trykken. Så tilkommer det neste Storting å ta stilling til spørsmålet om Grunnloven skal endres eller ikke. Tanken er at velgerne skal få mulighet til å vurdere hensiktsmessigheten av grunnlovsendringer ved valg til Stortinget. For at Stortinget som Grunnlovsgiver skal være beslutningsdyktig, stiller § 121 også særlige krav til fremmøte. Dette kalles quorum. 2/3 av Stortinget må være tilstedte. For at et grunnlovsforslag skal bli vedtatt må 2/3 av de fremmøtte stemme for. Det er 169 representanter på Stortinget, så for at en grunnlovsendring skal bli vedtatt kreves det minimum fremmøte 112 representanter. Av disse må minimum 74 votere for endringsforslag. Dermed gis grunnlovsendringer en særlig forankring i folkesuvereniteten, noe som begrunner hvorfor Grunnloven står i trinnhøyde over formell lov.

Særlig om «semi-konstitusjonelle» rettsregler[rediger | rediger kilde]

Når en lov sier at den er «semi-konstitusjonell», er det god grunn til å stille spørsmål vedrørende gyldigheten av dette. Det er fordi Grunnloven ikke selv angir noen annet nivå i trinnhøydehierarkiet enn konstitusjonell trinnhøyde og formell trinnhøyde, i motsetning til eksempelvis Frankrike sin konstitusjon som uttrykkelig har et semi-konstitusjonelt begrep. «Semi-konstitusjonelle» rettsregler står også i et særlig spenningsforhold til prinsippet om lex posterior, som tilsier at når to rettsregler av lik trinnhøyde har et uforlikelig innhold er det nyere lovgivning som gjelder. Det er fordi Stortinget alltid kan ombestemme seg. Hvis det i fremtiden skulle bli vedtatt en formell lov som bryter med hele eller deler av innholdet i eksempelvis EØS-loven taler dermed gode grunner for at den nyere lovgivning gis anvendelse. Problemstillingen har ikke vært prøvd for domstolene, og er omtvistet i juridisk teori.

Det sies gjerne at Lex superior-prinsippet har en formell og en materiell side. Den formelle siden av prinsippet retter seg mot lovgiverne. Disse kan ikke vedta lover som er i strid med Grunnloven, eller forskrifter som er i strid med en lov. Den materielle siden retter seg mot rettsanvenderne (f.eks. dommere). Disse må i sin anvendelse av retten sørge for å sette en regel til side dersom den kommer i strid med en regel av høyere rang.

Spesielt for EØS-loven og Menneskerettsloven[rediger | rediger kilde]

Både EØS-loven og Menneskerettsloven har paragrafer som sier at de skal gå foran annen lov som regulerer samme forhold. Således har disse lovene sterkere rang enn tilsvarende lover.

EØS-loven §2 sier at, «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov.»

Menneskerettsloven §3 sier at: «Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regjeringen.no: NOU 2002: 12: Rettslig vern mot etnisk diskriminering: 5.2.3 Menneskerettsloven...

Se også[rediger | rediger kilde]