Let’s Make It Legal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Let's Make It Legal
Generell informasjon
SjangerRomantisk komedie
Utgivelsesår
  • 6. november 1951 (1951-11-06) (USA)
Prod.landUSA
Lengde77 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiRichard Sale
ProdusentRobert Bassler
Manusforfatter
Basert på«My Mother-in-Law, Miriam» 
av Mortimer Braus
Musikk
SjeffotografLucien Ballard
KlippRobert Fritch
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett835 000 dollar[2]
Totalomsetning1,25 millioner dollar[2]
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker

Let's Make It Legal er en amerikansk romantisk komedie fra 1951, regissert av Richard Sale og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Claudette Colbert, MacDonald Carey og Zachary Scott. Filmen handler om et ektepar som er i ferd med å fullføre skilsmissen, til tross for at ektemannen ønsker å redde ekteskapet. Ytterlige konflikter oppstår når konens ungdomsflørt dukker opp. Manus er skrevet av I.A.L. Diamond og F. Hugh Herbert, basert på historien «My Mother-in-Law, Miriam», skrevet av Mortimer Braus.

Handling[rediger | rediger kilde]

Ekteparet Hugh (Macdonald Carey) og Miriam Halsworth (Claudette Colbert), som har vært gift i 20 år, holder på å fullføre skilsmissen. Han vil ikke skilles, men hun er lei av gamblingen han og ønsker ikke å ta han tilbake. Deres datter, Barbara (Barbara Bates), svigersønnen Jerry Denham (Robert Wagner) og deres datter Annabella, bor hos Miriam. Jerry ønsker at de skal finne seg et eget sted å bo, men Barbara er mener at moren hadde blitt altfor ensom dersom de hadde flyttet. Hun håper også at foreldrene skal bli sammen igjen.

Problemer oppstår når Miriams ungdomsflørt, Victor Macfarland (Zachary Scott), dukker opp. Victor flyttet derfra for 20 år siden og har nå blitt en vellykket forretningsmann. Jerry innser at dersom Victor blir sammen med Miriam, så kan han selv, Barbara og Annabella endelig flytte for seg selv. Han informerer derfor Victor om at Miriam er i ferd med å skilles. Victor sender blomster, men Miriam kaster de i søpla. Hun har ikke tilgitt han for at han reiste uten å ta farvel for alle de årene siden. Victor oppsøker likevel Miriam og sjarmerer henne, selv om han ikke ønsker å fortelle hvorfor han reiste. Hugh stoler ikke på Victor og mener at han ikke ønsker å gifte seg med Miriam. Hun ønsker på sin side å bevise at han tar feil: Det går ikke mange dager før Miriam har fått Victor til fri til henne. Barbara er knust, mens Jerry er overlykkelig.

Dagen før bryllupet blir Victor kalt til Washington, der han skal på en høring for å avgjøre om han skal representere USA på en internasjonal forretningskonferanse. Miriam er ikke fornøyd, men de avtaler at hun skal reise etter neste dag. Da hun følger Victor til flyplassen avslører han endelig hvorfor han hadde reist for lenge siden. Da hun kommer hjem igjen er hun rasende på Hugh. Samtidig har Jerry en krangel med Barbara som fører til at han tar inn på hotell. Senere på kvelden kommer han tilbake til huset og finner en svært berusert Hugh utenfor. Det kommer fram at Hugh hadde trillet terninger med Victor om hvem som skulle få være sammen med Miriam.

Politiet ankommer stedet og arresterer Hugh for å trenge seg inn på en annens eiendom. Jerry blir også arrestert og Barbara drar Miriam med seg til politistasjonen for å betale kausjon. Pressen tar bilder og neste dag er avisene fylt av skandaleoppslag med Victor Macfarlands forlovede og hennes eksmann. Victor forteller Miriam at han ønsker å utsette bryllupet til høringen er over. Hun blir rasende og gjør det slutt. Hugh viser henne så terningen som han brukte da han gamblet med Victor. Han beviser at han hadde fikset terningen slik at han umulig kunne tape. Miriam innser at hun elsker Hugh og de kysser mens Jerry og Barbara fornøyd ser på.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

I.A.L. Diamond og F. Hugh Herbert baserte manuset på historien «My Mother-in-Law, Miriam», skrevet av Mortimer Braus. Filmen hadde arbeidstitlene Don't Call Me Mother og Grandma Was a Golddigger, før valget til slutt falt på Let's Make It Legal.[3]

Filmen ble Claudette Colberts siste komedie.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Kritikerne var forholdsvis lunkne til filmen. Variety påpekte at det var flere morsomme vitser og god humor i manuset, men at det aldri blir særlig effektivt. Colbert fikk ros for sin rolletolkning, mens Carey var «ikke særlig troverdig som en mann som kaster om seg i roser».[4] New York Daily Mirror mente derimot at filmen hadde et «svakt manus», som ikke kunne reddes av Colberts komiske talent. Anmelderen opplevde heller ikke rolletolkningene til Carey og Scott som troverdige.[5] New York Daily News beskrev filmen som en «usammenhengende farse», men syntes den ble reddet av skuespillerprestasjonene til Colbert og Carey. Monroe fikk også ros for å være morsom i sin lille rolle.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «LET'S MAKE IT LEGAL (U)» (engelsk). British Board of Film Classification. 20. september 1951. Arkivert fra originalen 12. februar 2017. 
  2. ^ a b Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe (engelsk). Billboard Books. s. 88. ISBN 978-0823084142. 
  3. ^ «Let's Make It Legal» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 24. september 2016. 
  4. ^ «Review: ‘Let’s Make It Legal’». Variety (engelsk). 31. desember 1950. Arkivert fra originalen 12. februar 2017. 
  5. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia (engelsk). The Overlook Press. s. 168. ISBN 978-0879517182. 
  6. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z (engelsk). Congdon & Weed, Inc. s. 435. ISBN 978-0517650752. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]