Marabustork

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Leptoptilos crumenifer»)
Marabustork
Nomenklatur
Leptoptilos crumenifer
Lesson, 1831
Synonymi
Leptoptilus crumeniferus,
Ciconia crumenifera
Populærnavn
marabustork,
afrikansk marabu,
halsstork
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenStorkefugler
FamilieStorkefamilien
SlektLeptoptilus
Økologi
Habitat: både i vann og på land
Utbredelse:

Maraboustork (Leptoptilos crumenifer) er en monotypisk art i storkefamilien (Ciconiidae) og sorterer i slekten Leptoptilos, som består av tre arter.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Som storker flest er også marabustorken en ypperlig flyger, som vet å utnytte både oppdriften og gunstig vinder for å spare energi
Marabustorken konkurrerer villig med gribber om et kadaver
Marabustorkens nebb er gigantisk og kan måle nærmere 35 cm. Det vokser gjennom hele livet.

Marabustorken er nærmest beslektet med storadjutant (L. dubius). Disse ble tidligere regnet som konspesifikke (samme art). Det vitenskapelige navnet har lenge blitt skrevet som Leptoptilus crumeniferus, men den maskuline endingen us har blitt fjernet. Arten ble opprinnelig navngitt som Ciconia crumenifera (spp. crumenifera med feminin a-ending). Slektsnavnet Leptoptilus er et synonym av Leptoptilos.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Marabustorken er blant de storkene som varierer mest i størrelse. Den måler normalt 115–152 cm, og hannen blir i snitt en del større enn hunnen. Den veier normalt 4–8,9 kg og har et vingespenn på cirka 225–287 cm, avhengig av både kjønn og individ. I sine største versjoner, er den altså den størst av storkene. Arten har et meget stort og karakteristisk kilenebb, som vokser gjennom hele livet. Det kan bli opp mot 34,6 cm langt. Marabustorken er dessuten den eneste av artene i denne slekten som har øyne med tilnærmet sort iris. Den store, kjøttrøde, nakne halssekken, som kan blåses opp, er et særlig kjennetegn for arten. Derfor kalles den også halsstork.[1]

Fjærdrakten er mørk grå (nærmest sort) på oversiden og tilnærmet gråhvit på undersiden og halsen (den delen som ikke er bar) over skuldrene. Den mørke deler minner om ei kappe. Hodet er tilnærmet fjærløst eller dunkledd. Den bare huden på halsen og hodet er gulaktig ispedd mørke uregelmessige flekker, som gir den er herjet uttrykk.[1]

Marabustorken er normalt ikke-vokal når den ikke er i redet, selv om den kan klappe med nebbet om den føler seg truet. I redet er den derimot et bevis for at storker ikke er stumme, slik mange har hevdet gjennom tiden. Repertoaret av lyder omfatter blant annet flere varianter av skråling, plystring, hvining, rauting og grynting.[1]

Arten foretrekker åpen tørr savanne, gressland og ulike former av våtmarker (for eksempel sump), elvebanker og strandsonen rund innsjøer. Arten er opportunistisk og eter det meste, herunder kadaver og rester av fisk, som den gjerne plyndrer fra andre. Den er slett ikke uvanlig å se i konkurranse med gribber om retten til et kadaver, men den jakter også selv. Først og fremst på fisk, termitter, gresshopper, frosker, øgler, rotter og mus, slanger og fugler.[1]

Hekketiden starter med tørketiden og avsluttes når regntiden starter i tropiske strøk, men eller er den mer variabel. Det samme gjelder rundt ekvator, der tørketiden enten er svært kort eller ikke-eksisterende. Arten er kolonihekker og hekker gjerne i kolonier på 20–60 par, men kolonier på flere tusen par har blitt registrert. Redet bygges som oftest i et tre, cirka 10–30 m over bakkeplanet, men klipper, bygninger og piper kan også utgjøre bra reirplasser for marabustorken, som ikke bygger de største redene. Redet består rom regel av kvist og leire utgjør typisk omkring 100 x 30 cm. Hunnen legger normalt 2–3 (1–4) egg, og inkubasjonstiden tar cirka 29–31 dager. Avkommet har blekgrå dun, som skifter til hvit. Voksen fjærdrakt opptrer etter cirka 95–115 dager, men avkommet regnes ikke som produktive før de er omkring fire år gamle.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[2] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Marabustorken til Freia[rediger | rediger kilde]

I 1907 vant Oscar Carl Augen Kristoffersen en tegnekonkurranse i regi av sjokoladeprodusenten Freia, og med tiden ble silhuetten av en marabustork varemerket til denne bedriften. Oscar Carl Augen Kristoffersen omkom 23. juli 1908, da dampskipet «Bekkelaget» forliste under utseiling fra Kristianiafjorden.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Elliott, A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2018). Marabou (Leptoptilos crumenifer). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52751 on 29 April 2018).
  2. ^ Elliott, A. (2018). Storks (Ciconiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52205 on 28 April 2018).
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ Storken lander. Freia, Mondelez Norge AS. Besøkt 2018-04-29

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marabustork&oldid=22889923»