Leo Alexander

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leo Alexander
FødtLeopold Alexander
11. okt. 1905[1][2]Rediger på Wikidata
Wien (Østerrike-Ungarn)[3]
Død20. juli 1985[4][2]Rediger på Wikidata (79 år)
Weston
Boston (USA)
BeskjeftigelsePsykiater, universitetslærer, nevrolog, lege Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Wien
FarGustav Alexander
NasjonalitetUSA (1938–)[5]
Østerrike (–1938)
Leo Alexander på Commons

Leopold Alexander (1905–1985) var en østerrikskfødt amerikansk psykiater og nevrolog. Han var sammen med Andrew Conway Ivy et hovedvitne under Legeprosessen, en av de etterfølgende Nürnbergprosessene.[6] Aktoratets Telford Taylor og James McHaney baserte i stor grad saken på disse to ekspertvitnene. Han medvirket som ledd i Legeprosessen til utforming av «Nürnberg-kodeksen» (engelsk: Nuremberg Code; tysk: Nürnberger Kodex) for medisinsk etikk i forbindelse med forskning. Dommer Harold Sebring inkluderte disse 10 prinsippene i sitt avsluttende kommentar.[7][8][9][10]

Han var professor ved Tufts University og gjennomførte mange studier innenfor ulike tema blant annet om sklerose, reflekser, elektrosjokkterapi og medisinsk bruk av hypnose.

Alexander viser skadene påført Jadwiga Dzido av hudlegen Herta Oberheuser og Fritz Ernst Fischer i 1942.[11]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Leopolod «Leo» Alexander ble født 11. oktober 1905 i Wien (i det daværende Østerrike-Ungarn) i en intellektuell, assimilert og velutdannet jødisk familie. Før første verdenskrig var Wien det store keiserrikets kosmopolittiske, moderne og multietniske sentrum. Wiens kulturliv satte preg på Leo Alexander i oppveksten. Omkring 10 % av byens innbyggere var jødiske og flere personer av jødisk bakgrunn gjorde seg bemerket i kultur, vitenskap og forretningsvirksomhet.[6][12]

Under Franz Josefs lange regjeringstid opplevde jødene frihet og relativ trygghet. En stor del av jødene var assimilert til tyskspråklig kultur og hadde antatt en etnisk tysk identitet. Politisk var en stor del av jødene i Wien sosialdemokratiske eller sosialliberale, og la vekt på innsats og kvalifikasjoner fremfor nedarvede privilegier. Ungdom av jødisk bakgrunn gjorde det godt i utdanningssystemet og opp mot 40 % av legestudentene var av jødisk bakgrunn.[6][12]

Leos far Gustav Alexander (1873–1932) var professor ved universitetet i Wien og en fremstående øre-nese-hals-spesialist kjent for å ha formulert «Alexanders lov». Gustav Alexander var også medisinsk rådgiver for det keiserlige hoff i Wien. Faren Gustav ble drept på åpen gate i Wien av en tidligere pasient. Gustav Alexander var venn av Paul Federn som hadde felles interesse for psykoanalyse (Federn var en nær venn av Sigmund Freud). Faren var streng og ufølsom overfor barna.[6][12]

Hans mor Gisela Rubel-Schäfer Alexander hadde doktorgrad i filosofi. Moren Gisela (1876-1932) var født Galicja helt øst i keiserriket. Hun arvet en betydelig formue som i utgangspunktet gjorde henne økonomisk uavhengig og som i Leos oppvekst ga familien bekvem tilværelse. Hun tapte en stor del av formuen i forbindelse med første verdenskrig og inflasjonen etter krigen.[6][12]

Leos oppvekst i et velstående og intellektuelt miljø ga ham mulighet til å utvikle interesser for arkeologi og kulturhistorie, og han drømte som gutt om å bli historiker med antikken som spesiale. I tenårene fikk han være med på uformelle visiter på sykehuset. Leo Alexander fullførte Abitur i 1923 og fullførte legestudiet i Wien i 1929. Han begynte som student under politisk og økonomisk urolige tider i Tyskland og Østerrike. Rasehygiene og eugenikk ble populært og noen av professorene argumenterte for at mentalt og fysisk funksjonshemmede burde steriliseres. Onkelen Robert Alexander utvandret til USA da situasjonen for jødene i Wien ble uholdbar.[6][12]

Alexander behersket engelsk, tysk og mandarin samt italiensk, spansk og fransk. Han lærte engelsk, fransk og italiensk fra tidlig i tenårene, på gymnaset dessuten latin og gresk. Religion spilte en ubetydelig rolle i oppveksten. Leo Alexander hadde trolig en bar mitzvah i trettenårsalderen og lærte i den forbindelse trolig noe hebraisk.[6][12]

Alexander ble statsborger av USA i 1938. Han døde 20. juli 1985 i Boston.[13][14]

Virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Som legestudent publiserte han sitt første vitenskapelige arbeid i 1926. I studietiden fikk han særlig interesse for nevrologiske tilstander og var 1928 et semester hos Oskar Vogt ved det prestisjetunge Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft institutt for hjerneforskning (nå Max-Planck-Institut für Hirnforschung) i Berlin. Alexanders forskning skjedde innenfor fokus på arvelighet og eugenikk som var populært på den tiden.[6][12]

Nevropatologen Julius Hallervorden (1882-1965) forsket på hjerner fra rundt 700 personer myrdet under T4. Etter krigen publiserte han 12 vitenskapelige artikler basert på disse hjernene.[15]

Da han studerte pasienter med schizofreni i Hessen-Nassau skjedde det trolig uten pasientenes samtykke. Han kartla blant annet en familie med 100 levende medlemmer der flere hadde vært pasienter på psykiatriske sykehus. Han avsluttet studien i Hessen-Nassau 20. januar 1933 og begynte på reisen til Beijing 1. februar (dagen etter at Hitler kom ble kansler). Alexander etablerte kontakt med institusjoner i Hadamar, Eichberg og Herborn; disse ble noen år senere del av nazistenes eutanasiprogram (Aktion T4) der tusenvis av pasienter ble avlivet. Ved Kaiser-Wilhelm-instituttet ble han kjent med den fremstående nevropatologen Julius Hallervorden som senere drev forskning på hjerner tatt fra T4-offer.[6][12] Etter legestudiet spesialiserte han seg i nevrologi og psykiatri hos Karl Kleist i Frankfurt am Main. Han fikk Rockefeller-stipend for å undervise i Beijing.[6]

Til USA[rediger | rediger kilde]

I 1933 skulle Alexander returnere fra Kina til Frankfurt for å tiltre en stilling; Kleist advarte ham mot å komme til Europa under den rådende politiske situasjonen. Alexanders søster fikk samme advarsel. Kleist anbefalte ham å ble værende i Beijing. Med støtte fra William G. Lennox fikk Alexander i 1934 en stilling ved Worcester State Hospital i Boston. Han ble der kjent med Merrill Moore, en kjent psykiater og dikter.[6]

I 1941 ble han associate professor ved Duke University. Da USA kom med i andre verdenskrig gikk han inn i tjeneste som lege i flyvåpenet og ble stasjonert i East Anglia. Alexander fokuserte på utmattelse hos personell i bombefly. Han hadde majors rang ved slutten av krigen.[6]

Rettsoppgjøret i Tyskland[rediger | rediger kilde]

På grunn av språkunnskapene og østerriksk/tysk utdanning ble han utpekt til å medvirke til gransking av det tyske militæres medisinske arbeid under nazismen, spesielt innenfor nevrologi og relaterte fysiologiske områder. Alexander fikk alle fullmakter til å etterforske det han fant relevant. Dette arbeidet inngikk i den amerikanske militære administrasjonens omfattende gransking av Tyskland etter oppløsningen av det tredje riket.[6]

Fra Legeprosessen. Domsavsigelse mot den tyske hudlegen Herta Oberheuser 20. august 1947. Hun ble dømt til 20 år i fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og sluppet fri i 1952 på grunn av god oppførsel.[16][17][18]

Alexander kom til München 23. mai 1945, to uker etter kapitulasjonen. Han besøkte blant annet Ebensee konsentrasjonsleir. Han besøkte laboratorier, intervjuet overlevende fra konsentrasjonsleirene, møtte leger og deres assistenter, og leste rapporter fra medisinske eksperimenter utført i konsentrasjonsleirer inkludert kuldeforsøk i Dachau utført av Sigmund Rascher. Han innså at noen av forsøkene kunne ha militær verdi blant annet metoder for oppvarming av nedkjølte personer reddet opp fra sjøen. Alexander undersøkte det tyske flyvåpenets forsøk med rask og hurtig trykkforandring for flypersonell. Han la merke til at de tyske legene var ivrige etter å samarbeide med den amerikanske okkupasjonsmyndigheten og ville gjerne diskutere forskningen med amerikanske leger som de antok hadde lignende faglige interesser.[6][14]

På reise i Tyskland og Østerrike møtte han blant annet Hanna Reitsch og Charles Lindbergh. I brev til sin kone i USA beskriver han sjokket over alt han så på reisen.[6][14] Alexander forhørte sommeren 1945 legen Julius Hallervorden som han kjente fra før krigen. Hallervorden fortalte at da han ble kjent med Aktion T4 ba han gjerningsmennene i det minste ta ut hjernene til forskningsformål når pasientene uansett skulle drepes. Han fortalte T4 at han kunne ta i mot så mange hjerner som mulig ("jo flere, desto bedre") og fikk leveranser med varebil med 150-200 hjerner i hver last. Hallervorden fortalte at det var herlig forskningsmateriale i disse hjernene. Trolig var Hallervorden selv tilstede ved noen av avlivningene. Hallervorden ble ikke strafferettslig etterforsket og hadde en lang vitenskapelig karriere etter krigen.[15][19][20]

Han returnerte til London i slutten av juni og skrev en serie rapporter som (til hans skuffelse) ble stemplet «restricted» slik at de ikke ble offentliggjort. Han ble demobilisert i september 1945 og reiste hjem til USA. Han forble i reservestyrkene med graden oberst (colonel). Alexander ble utnevnt som medisinsk rådgiver for den amerikanske krigsforbryteretterforskningen.[6][14] En stor del av de originale skriftlige bevisene på eksperimenteringene ble forsøkt ødelagt før de allierte frigjorde konsentrasjonsleirene. Betydelig skriftelig materiale ble senere avdekket fordi det hadde vært omfattende skriftlig kommunikasjon mellom leirene og Heinrich Himmler. Alexander sammenstilte etter krigen en rapport på 228 sider om kuldeforsøkene i Dachau, vedlagt i Alexanders rapport var en fullstendig rapport på 56 sider sendt til Himmler og signert legene Holzloehner, Rascher og Finke 21. oktober 1942.[21]

I 1945 ga han ut rapporten Public mental health practices in Germany.[22] Alexander konkluderte med at det i Tyskland hadde skjedd en utglidning i legenes holdning og denne utglidningen var mulig fordi legene aksepterte ideen om at det fantes liv som ikke var verdt å leve.[23] Etter krigen sørget han for at 40 polske fanger som hadde blitt mishandlet av Josef Mengele fikk behandling i USA.[13]

Legeprosessen og Nürnberg-kodeksen[rediger | rediger kilde]

Se også: Legeprosessen

Han reiste tilbake til Tyskland i 1946 for å medvirke ved Legeprosessen.[6][14] Alexander opptrådte som ekspertvitne blant annet 20. desember 1946 og viste for retten arr og varige men overlevende hadde fått etter eksperimenter. Alexander hadde på forhånd undersøkte skadene nøye og tatt detaljerte notater. Alexander briefet aktoratet om hva som ville bli presentert.[24] De tiltalte var Alexanders tidligere kollegaer fra hans tid i Tyskland.[12]

Andrew C. Ivy vitnet under legeprosessen. Han arbeidet blant annet som viserektor ved University of Illinois med ansvar for medisinsk og farmasøytiske studier.

Det har i ettertid vært uklart om Nürnberg-kodeksen skulle tilskrives Alexander, dommerne eller Andrew Ivy. Alexander formulerte tidlige utkast av Nürnberg-koden i notater til Telford Taylor underveis i rettsprosessen.[8][25][26]

Evelyne Shuster konkluderte med at koden vokste frem av rettssaken der Alexander, Ivy og Sebring alle bidro. To dager før Legeprosessen ga Alexander et notat til Taylor med tittelen Ethical and Non-Ethical Experimentation on Human Beings (etisk og ikke-etisk eksperimentering på mennesker) der Alexander stillte opp tre etisk, juridiske og vitenskapelige krav til eksperimenter med mennesker. I april 1947 leverte Alexander et nytt notat med seks spesifikke betingelser for akseptable forsøk på mennesker.[27][28][12][29][30]

Dommerne brukte en god del av ordlyden i Ivys og Alexanders formuleringer, og tilføyde samtidig tydelig krav om forsøksdeltakernes informerte samtykke og deres rett til å trekke seg. Informert samtykke innebærer blant annet at deltakeren skal ha intellektuell evne til å forstå hva forsøket går ut på. Dommerne formulerte punkt 9 (rett til å trekke seg) som en rett og ikke bare som en retningslinje. Nürnberg-koden var juridiske nyskapinger innenfor pasientrettigheter. Ivy og Alexander hadde lagt til grunn at medisinsk etikk (basert på den hippokratiske ed) for lege-pasient-forhold kunne utvides til å omfatte medisinsk forskning.[27][28][12][29][30]

Den hippokratiske ed omhandler legens relasjon til pasienten og omhandler ikke medisinsk forskning og eksperimenter med mennesker. Alexander og Ivy mente at prinsippene de skisserte var i samsvar med etablert praksis. Alexanders vitnemål var blant annet basert på standarder som gjaldt i Tyskland før krigen.[31]

Ifølge professor i rettsvitenskap Asbjørn Kjønstad ville de tiltalte ha blitt dømt etter norsk strafferett.[32]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter rettsprosessene i Nürnberg gjenopptak han sin medisinske praksis i Boston og ble professor ved Tufts University. I 1949 publiserte han artikkelen «Medical science under dictatorship» (New England Journal of Medicine) på bakgrunn innsikten i medisinsk forskning under nazismen. I 1948-1949 skrev han til sammen fem artikler basert på informasjon innsamlet i Tyskland med fokus hvordan medisinere medvirket til overgrepene under naziregimet. Alexander mente overgrepene utført av legestanden ikke var begrenset til utskudd blant legene, men at korrumperingen av faget var gjennomgående.[6][33][34][35]

Han forfattet til sammen rundt 300 artikler, bøker og kapitler innenfor mange tema blant annet om sklerose, reflekser, elektrosjokkterapi og medisinsk bruk av hypnose. Han var en periode president for Society for Medical Psychiatry. Han var rådgiver for politiet i Boston og medvirket til etterforskningen av morderen Boston Strangler.[6][33][34][35]

Han advarte om at faren ved totalitære regimer ikke var eliminært selv om nazismen var slått ned. Overgrepene under nazismen var ikke unike for tyskerne og kunnskapen om dette burde være en advarsel til alle, mente han. Alexander observerte at blant annet massedrap som regel ble utført av grupper og mente at det gjorde det lettere for den enkelte å fraskrive seg ansvar og skyld.[6] Han mente at krigsforbrytelser typisk begås ved at gruppen bifaller handlingene og kan slik sammenlignes med kriminalitet begått av bander eller mafia, og skiller seg fra forbrytelser begått av individer i et normalt samfunn. Alexander mente at det særlig var SS som tilskyndet forbrytelsene begått av regimet. Han mente at Tysklands kapitulasjon ga en historisk unik mulighet til å studere et fallert regime på grunnlag av det enorme arkivmaterialet og tilgangen på vitner.[36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rb8hmd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Autorités BnF, BNF-ID 15044926t[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.ncbi.nlm.nih.gov[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Shevell, M. I. (1996). Neurology's witness to history: the combined intelligence operative sub-committee reports of Leo Alexander. Neurology, 47(4), 1096–1103.
  7. ^ Publisert: 05.05.2009. «Nürnbergkodeksen». Forskningsetikk (norsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  8. ^ a b Weisleder, Pedro (1. januar 2022). «Leo Alexander's Blueprint of the Nuremberg Code». Pediatric Neurology (English). 126: 120–124. ISSN 0887-8994. PMID 34844134. doi:10.1016/j.pediatrneurol.2021.10.015. Besøkt 2. oktober 2022. 
  9. ^ Alexander, L. (1976). Ethics of human experimentation. Psychiatric Journal of the University of Ottawa. 1(1-2), 40–46.
  10. ^ Nils Jacobsen (2010). «Integritet i klinisk forskning | Den norske tannlegeforenings Tidende». www.tannlegetidende.no (norsk). doi:10.56373/2010-4-11. Besøkt 3. oktober 2022. «Eksperimentene på fanger under naziregimet førte til den såkalte Nürnbergkodeksen i 1947, der grunnleggende prinsipper for medisinsk forskning på mennesker ble slått fast. Viktige punkter var frivillighet og informert samtykke for deltakerne, en fordelaktig nytte-risiko-analyse og rett til å trekke seg uten følger.» 
  11. ^ «Polish survivor Jadwiga Dzido shows her scarred leg to the court, while expert witness Dr. Alexander explains the nature of the medical experiment performed on her in the Ravensbrueck concentration camp. Dzido and Alexander were appearing as witnesses at the Doctors Trial.». collections.ushmm.org. Besøkt 2. oktober 2022. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k Schmidt, Ulf (2004). Justice at Nuremberg: Leo Alexander and the Nazi doctors' trial. Springer.
  13. ^ a b Ap (24. juli 1985). «Dr. Leo Alexander, 79; Nuremberg Trial Aide». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. oktober 2022. 
  14. ^ a b c d e Shuster, Evelyne (1. januar 2018). «American Doctors at the Nuremberg Medical Trial». American Journal of Public Health. 1. 108: 47–52. ISSN 0090-0036. PMC 5719680 Åpent tilgjengelig. PMID 29161059. doi:10.2105/AJPH.2017.304104. Besøkt 2. oktober 2022. 
  15. ^ a b Shevell, Michael I; Peiffer, Jüergen (2001). «Julius Hallervorden’s wartime activities: Implications for science under dictatorship». Pediatric Neurology. 25 (2): 162–165. ISSN 0887-8994. doi:10.1016/s0887-8994(00)00243-5. Besøkt 27. januar 2024. «I heard that they were going to do that, and so I went up to them and told them, ‘Look here now, boys. If you are going to kill all those people, at least take the brains out so that the material can be utilized’. (...) There was wonderful material among those brains, beautiful mental defectives, malformations and early infantile disease.» 
  16. ^ «Herta Oberheuser – PANACEA» (engelsk). 13. desember 2016. Besøkt 19. januar 2024. 
  17. ^ Docking, Kate (17. mai 2021). «Gender, Recruitment and Medicine at Ravensbrück Concentration Camp, 1939–1942». German History. 3. 39: 419–441. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghab021. Besøkt 19. januar 2024. 
  18. ^ Laqueur, Thomas (1. april 2015). «If This Is a Woman: Inside Ravensbrück, Hitler’s Concentration Camp for Women by Sarah Helm – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. januar 2024. 
  19. ^ Harper, Peter S (1996). «Naming of syndromes and unethical activities: the case of Hallervorden and Spatz». The Lancet. 9036. 348: 1224–1225. ISSN 0140-6736. doi:10.1016/s0140-6736(96)05222-1. Besøkt 27. januar 2024. 
  20. ^ Strous, R. D., & Edelman, M. C. (2007). Eponyms and the Nazi era: time to remember and time for change. IMAJ-RAMAT GAN-, 9(3), 207.
  21. ^ Michalczyk, John J. (1994). Medicine, Ethics, and the Third Reich: Historical and Contemporary Issues. Rowman & Littlefield. 
  22. ^ Ustvedt, Yngvar (1997). Dødens leger: de sinnslidendes skjebne i Hitlers Tyskland. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205252858. 
  23. ^ Vigeland, Kari (1996). Assistert død: en etisk utfordring. [Oslo]: Tano Aschehoug. ISBN 8251834562. 
  24. ^ Priemel, K. C., & Stiller, A. (red.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books.
  25. ^ WEINDLING, PAUL (2001). «The Origins of Informed Consent: The International Scientific Commission on Medical War Crimes, and the Nuremberg Code». Bulletin of the History of Medicine. 1. 75: 37–71. ISSN 0007-5140. Besøkt 2. oktober 2022. 
  26. ^ Gaw, Allan (2014). «Reality and revisionism: new evidence for Andrew C Ivy's claim to authorship of the Nuremberg Code». Journal of the Royal Society of Medicine. 4 (engelsk). 107: 138–143. ISSN 0141-0768. PMC 4109334 Åpent tilgjengelig. PMID 24566934. doi:10.1177/0141076814523948. Besøkt 2. oktober 2022. 
  27. ^ a b Shuster, Evelyne (13. november 1997). «Fifty Years Later: The Significance of the Nuremberg Code». New England Journal of Medicine. 20. 337: 1436–1440. ISSN 0028-4793. PMID 9358142. doi:10.1056/NEJM199711133372006. Besøkt 2. oktober 2022. 
  28. ^ a b Shuster, Evelyne (28. mars 1998). «The Nuremberg Code: Hippocratic ethics and human rights». The Lancet. 9107 (English). 351: 974–977. ISSN 0140-6736. PMID 9734958. doi:10.1016/S0140-6736(05)60641-1. Besøkt 2. oktober 2022. «Both Alexander and Ivy relied exclusively on the Hippocratic Oath and ethics to condemn the Nazi medical experiments. I have already concluded that “[t]he key contribution of Nuremberg was to merge both Hippocratic ethics and the protection of human rights into a single code”. Here, I explore why this merger was ignored by Alexander and Ivy themselves, and has been resisted by physician-researchers to this day.» 
  29. ^ a b Didriksen, Julie (27. juli 2022). «Nürnbergkodeksen». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.22.0395. Besøkt 3. oktober 2022. 
  30. ^ a b «God forskning – bedre helse God forskning – bedre helse — Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven) NOU 2005: 1». 048001-020003 (norsk). Helse- og omsorgsdepartementet. 11. januar 2005. s. 51. Besøkt 3. oktober 2022. 
  31. ^ Annas, George J. og Michael A. Grodin (1995). The Nazi Doctors and the Nuremberg Code: Human Rights in Human Experimentation. Oxford University Press. 
  32. ^ Kjønstad, Asbjørn (1. oktober 1983). «Krav om samtykke fra forsøksperson/pasient ved medisinsk forskning 1». Lov og Rett (norsk). doi:10.18261/issn1504-3061-1983-08-02. Besøkt 3. oktober 2022. 
  33. ^ a b Schaeffer, Francis A. (1982). Menneske - hva er du verd?. Oslo: Luther. ISBN 8253173814. 
  34. ^ a b Alexander, Leo (14. juli 1949). «Medical Science under Dictatorship». New England Journal of Medicine. 2. 241: 39–47. ISSN 0028-4793. PMID 18153643. doi:10.1056/NEJM194907142410201. Besøkt 2. oktober 2022. 
  35. ^ a b «Researcher Into Nazi Motives Dies : Dr. Leo Alexander Noted for Code on Human Experiments». Los Angeles Times (engelsk). 29. juli 1985. Besøkt 2. oktober 2022. 
  36. ^ Alexander, Leo (1948). «War Crimes and Their Motivation: The Socio-Psychological Structure of the SS and the Criminalization of a Society». Journal of Criminal Law and Criminology (1931-1951). 39 (3): 298–326. ISSN 0885-2731. doi:10.2307/1138200. Besøkt 22. februar 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leo_Alexander&oldid=24287383»