Leirtøy

Tidlig leirtøy fra omkring 550-400 f.Kr.

Terra sigillata fra Romerriket, slutten av 100-tallet e.Kr.

Leirtøy eller leirgods er den vanligste og den enkleste type brukskeramikk, som ikke tåler høy nok temperatur under brenning til at materialet blir sintret, herdet til fast stoff (i motsetningen til steingods). Det har bevart sin porøsitet og er derfor ikke holdbart i frostvær, hvis det i forveien er blitt mettet med vann. En kjent type leirtøy er terrakotta (brent, uglasert, rødbrun leire).

Kjent siden oldtiden i de fleste kulturer og i mange ulike lokale varianter, glasert eller uglasert. Den vanligst forekommende leire som benyttes er blåleire, den har et stort innhold av jernoksid, noe som gir en rødlig farge på godset ved brenning. Lyse leirsorter har oftest et høyere innhold av kalk og benyttes blant annet til fajanse. Leirtøy brennes opptil ca 1020°C, ved høyre temperatur smelter leiren.

Leirtøy omfatter «de fleste byggesteiner, nesten all europeisk keramikk frem til det syttende århundre, de fleste varene fra Egypt, Persia og Det nære østen; gresk, romersk og middelhavsbasert, og noe av det kinesiske; og det fine leirtøyet som utgjør størstedelen av vårt servise i dag» («i dag» her er 1962). Grubrent leirtøy dateres tilbake til så tidlig som 29 000–25 000 f.Kr., og i årtusener ble det bare laget leirtøy, med steintøy som gradvis utviklet seg for rundt 5000 år siden, men som deretter tilsynelatende forsvant i noen tusen år. Utenfor Øst-Asia ble porselen produsert i noen skala først fra 1700-tallet e.Kr., og da i utgangspunktet som en kostbar luksus.

Eksterne lenker

• (en) Earthenware – kategori av bilder, video eller lyd på Commons