Laurisilva
| Laurisilva på Madeira | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 Laurbærskog på Madeira | |||
| Land |  Portugal | ||
| Innskrevet | 1999 | ||
| Kriterium | IX, X | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Europa | ||
| Referanse | UNESCO nr. 934 | ||
Laurisilva (fra latin laurus, «laurbær» og silva, «skog») er en type eviggrønn løvskog som vokser i subtropiske områder med høy luftfuktighet og ganske jevn temperatur i løpet av året. Trærne har laurofylle blader, som er mellomstore, avlange, glinsende og tilspissede. På den nordlige halvkule er arter i laurbærfamilien karakteristiske, men det finnes også representanter for mange andre plantefamilier.
I snever betydning betegner laurisilva slik skog i Makaronesia, en region som består av øygruppene Madeira, Azorene, Kanariøyene og Kapp Verde, men tilsvarende skog finnes også andre steder, for eksempel i sørlige Kina, sørlige Japan og sentrale Chile.
Status[rediger | rediger kilde]
Før menneskenes ankomst til øyene dekket laurisilvaen det meste av Azorene og Madeira. På Kanariøyene vokste den i et belte 400–1200 moh. på nordsiden av de vestlige øyene og mer spredt andre steder. Klimaet på Lanzarote og Kapp Verde er for tørt til at laurisilva kan vokse.
Hogst, branner og påfølgende oppdyrking, bruk som beitemark eller tilplantning med fremmede tresorter har gjort at det meste av laurisilvaen er borte fra Azorene og Kanariøyene. På Gran Canaria er bare én prosent av skogen bevart og på Tenerife litt under ti prosent. På Azorene er bare to prosent av laurbærskogen bevart, og fremmede treslag som Cryptomeria japonica og Pittosporum undulatum dominerer mange steder. Det finnes likevel fortsatt godt bevarte laurbærskoger i de høyereliggende delene av Madeira og Gomera.[1][2][3]
Laurisilva finnes best bevart i de høyereliggende delene av Madeira der den dekker 149,5 km² eller 16 % av øyas samlede areal. En del av denne skogen ble tatt opp på UNESCOs Verdensarvsliste i 1999. Det samme skjedde i 1986 for en naturpark på Gomera i Kanariøyene, Parc Nacional de Garajonay. Den dekker et areal på om lag 15 000 hektar og ligger 300–1300 moh.
Aktiv vernepolitikk og omlegging av økonomien fra jordbruk til turisme har ført til laurbærskogen har begynt å komme tilbake på Kanariøyene og Madeira. På Gran Canaria var det så lite igjen av skogen at den ikke kan regenerere spontant. På Azorene er melkeproduksjon og skogsdrift på innførte tresorter fortsatt viktig for økonomien så det er vanskelig å øke arealet med laurbærskog.[4]
Historie[rediger | rediger kilde]
Laurbærskogene i Makaronesia er relikter av en vegetasjon som tidligere hadde langt større utbredelse. Fra sein kritt til sein miocen vokste den såkalte palaeotropiske geofloraen på begge sidene av Tethyshavet i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Her fantes bartrær som Tetraclinis, palmer som Phoenix, Chamaerops og Sabal, løvtrær med laurofylle blad som Daphnogene, Laurophyllum, Cinnamomum, Litsea, Laurus, Neolitsea, Ocotea, Persea, Visnea, Quercus og Castanopsis, og bregner som Culcita, Woodwardia, Dryopteris, Osmunda, Trichomanes, Davallia, Diplazium og Hymenophyllum.[4]
Denne vegetasjonen fikk en tilbakegang da klimaet ble tørrere og kjøligere. I slutten av miocen og begynnelsen av pliocen var den laurofylle vegetasjonen begrenset til sørvestlige Europa, Italia, Balkan og vestlige Georgia (Kolchis). I nord ble den erstattet av løvfellende skog og i sør av sklerofyll vegetasjon. I slutten av pliocen for 2,58 millioner år siden var de europeiske laurbærskogene nesten helt forsvunnet.[5]
Sklerofylle blader er små og stive med tykk kutikula og dype spalteåpninger, noe som fører til at planten mister mindre vann i forhold til planter med laurofylle blader. Dette var en stor fordel ved overgangen til middelhavsklima med en tørkeperiode på tre til sju måneder om sommeren.
Noen arter som jordbærtre (Arbutus unedo), Rhamnus alaternus, laurbærkrossved (subsp. tinus) og Phillyrea angustifolia ser ut til å tilpasset seg middelhavsklimaet. Andre arter overlever i begrensede refugier i middelhavsområdet, spesielt på Den iberiske halvøy: laurbær (Laurus nobilis), portugalhegg (subsp. lusitanica), sandaraksypress (Tetraclinis articulata) og Rhododendron ponticum. Laurbær tåler ganske mye tørke og har klart å opprettholde spredte bestander fra Marokko til nordlige Anatolia. En rekke bregner finnes både i refugier på Den iberiske halvøy og i laurisilvaen i Makaronesia: Culcita macrocarpa, Davallia canariensis, Diplazium caudatum, Dryopteris guanchica, Hymenophyllum tunbrigense, Trichomanes speciosum og Woodwardia radicans.[4]
Flora[rediger | rediger kilde]
Mange ulike arter av trær, busker, bregner og klatreplanter vokser i laurbærskogene. Det tette bladverket gjør at skogbunnen er mørk. Jorda er dyp, sur og rik på planterester. Tåke kondenseres på bladene og bidrar til å opprettholde fuktigheten. På trærne vokser mange epifyttiske moser.[6][7]
De mest dominerende trærne i laurisilvaen på Kanariøyene og Madeira tilhører laurbærfamilien: Laurus novocanariensis, Persea indica, Ocotea foetens og Apollonias barbujana. Andre planter som finnes i begge øygruppene er Picconia excelsa, portugalhegg (subsp. hixa), Heberdenia excelsa, Visnea mocanera, Rhamnus glandulosa, Ilex canariensis, Morella faya, trelyng, Euphorbia mellifera, Salix canariensis, Smilax canariensis, Dioscorea communis, Geranium reuteri, Cedronella canariensis, seksjon Isoplexis i revebjelleslekta og mange bregner.
Noen planter finnes bare på Madeira: Pittosporum coriaceum, Clethra arborea, Ilex perado subsp. perado, Sambucus maderensis, Vaccinium padifolium, Convolvulus massonii og Musschia wollastonii, eller bare på Kanariøyene: Arbutus canariensis, Pleiomeris canariensis, Ilex perado subsp. platyphylla, Sambucus palmensis, laurbærkrossved (subsp. rigidum), Ixanthus viscosus, Convolvulus canariensis og Canarina canariensis.[8][9][1]
Laurisilvaen på Azorene er dominert av Laurus azorica, og andre viktige planter er Morella faya, Frangula azorica, Myrsine africana, Ilex perado subsp. azorica, Juniperus brevifolia, Picconia azorica, portugalhegg (susp. azorica), Euphorbia stygiana, laurbærkrossved (subsp. subcordatum), Vaccinium cylindraceum, Arceuthobium azoricum, Dioscorea communis, Smilax azorica og Cedronella canariensis.[10][3]
Fauna[rediger | rediger kilde]
I laurisilvaen på Kanariøyene og Madeira finnes flere endemiske duearter: madeiradue (Columba trocaz) på Madeira og laurbærdue (C. junoniae) og kanaridue (C. bollii) på de vestlige Kanariøyene. Azorene har en endemisk underart av ringdue (C. palumbus azorica). En annen underart av ringdue (C. p. maderensis) fantes på Madeira, men er sannsynligvis utdødd. Duene eter laurbærfrukter og er viktige for frøspredningen.
Mange underarter av bokfink har en begrenset utbredelse i disse skogene: Fringilla coelebs bakeri (Gran Canaria), F. c. canariensis (Gomera og Tenerife), F. c. maderensis (Madeira), F. c. moreletti (Azorene), F. c. ombriosa (Hierro) og F. c. palmae (La Palma). Det er også mange endemiske arter i forskjellige grupper av virvelløse dyr, for eksempel snegler og løpebiller.[9][11][12][13]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 7–8. ISBN 0-85950-010-1.
- ^ «The Macaronesian Region». Europakommisjonen. Besøkt 25. mai 2020.
- ^ a b David Sayers (2010). Azores (4 utg.). Bradt Travel Guides. s. 236–240. ISBN 1-84162-328-8.
- ^ a b c J.M. Fernández-Palacios m.fl. (2011). «A reconstruction of Palaeo-Macaronesia, with particular reference to the long-term biogeography of the Atlantic island laurel forests». Journal of Biogeography. 38 (2): 226–246. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2010.02427.x.
- ^ Paulina Kondraskov m.fl. (2015). «Biogeography of Mediterranean hotspot biodiversity: re-evaluating the 'Tertiary relict' hypothesis of Macaronesian laurel forests». PLoS ONE. 10 (7): e0132091. ISSN 1932-6203. PMC 4501571
. PMID 26173113. doi:10.1371/journal.pone.0132091.
- ^ «Trees and woods». Arbolapp Canarias. Besøkt 15. mai 2020.
- ^ Manuela Sim-Sim m.fl. (2011). «Epiphytic bryophyte diversity on Madeira Island: Effects of tree species on bryophyte species richness and composition». The Bryologist. 114 (1): 142–154. ISSN 1938-4378. doi:10.1639/0007-2745-114.1.142.
- ^ «Madeiran laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020.
- ^ a b «Canary Island laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020.
- ^ «Azorean laurisilvas». EUNIS. Besøkt 15. mai 2020.
- ^ H. Kappes m.fl. (2009). «Native and introduced gastropods in laurel forests on Tenerife, Canary Islands». Acta Oecologica. 35 (5): 581–589. ISSN 1146-609X. doi:10.1016/j.actao.2009.05.004.
- ^ M. Boieiro m.fl. (2012). «New data on the spatial distribution of Madeiran endemic ground-beetles (Coleoptera: Carabidae)». Arquipélago Life and Marine Sciences. 29: 15–23. ISSN 0873-4704.
- ^ M. Boieiro m.fl. (2013). «Spatial factors play a major role as determinants of endemic ground beetle beta diversity of Madeira Island Laurisilva». PLoS ONE. 8 (5): e64591. ISSN 1932-6203. PMC 3664619 . PMID 23724065. doi:10.1371/journal.pone.0064591.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lise Rastad: Tenerifes vegetation, 1990, Årsskrift Dansk Dendrologisk Forening
- Susana Fontinha m.fl.: Os briófitos da laurissilva da Madeira: guia de algumas espécies («Mosene i laurisilva på Madeira: en guide til noen arter»), 2006, ISBN ISBN 972-98431-7-1
- Ana Guimarães og Concha Olmeda: Management of Natura 2000 habitats – Macaronesian laurel forests (Laurus, Ocotea), 2008, ISBN 978-92-79-08341-9
- Maria García Morales: El bosque de laurisilva en la economia guanche, 1989, ISBN 84-87340-03-2