Laos’ geografi
| Laos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| 18°N 105°Ø | |||
| Grenser | Burma (235 km) Kambodsja (541 km) Kina (423 km) Thailand (1 754 km) Vietnam (2 130 km) | ||
| Areal – Totalt – Land – Vann | 236 800 km² 230 800 km² 6 000 km² | ||
| Høyder – Høyeste – Laveste | Phou Bia 2 817 m Mekong 70 m | ||
| Landegrenser | 5 083 km | ||
| Kystlinje | 0 km | ||
| Naturressurser | Tømmer, vannkraft, gips, tinn, gull. edelstener | ||
| Arealbruk – Dyrket mark – Avlinger – Beitemarker – Skog – Annet | 3% 0% 3% 54% 40% | ||
 Kart over Laos | |||
Laos er en stat i Sørøst-Asia, nordøst for Thailand og vest for Vietnam, som dekker 236 800 kvadratkilometer i sentrum av den sørøstasiatiske halvøya. Landet har ingen kystlinje og er omgitt av Burma (Myanmar), Kambodsja, Folkerepublikken Kina, Thailand og Vietnam. Beliggenheten har ofte gjort landet til en buffer mellom kraftigere nabostater, samt et veiskille for handel og kommunikasjon. Migrasjon og internasjonale konflikter har bidratt til dagens etniske sammensetning av landet og til den geografiske fordelingen av dets etniske grupper.
Topografi[rediger | rediger kilde]
Mesteparten av den vestlige grensen til Laos er definert av Mekongelven, som er en viktig transportåre. Dongfossen i den sørlige enden av landet hindrer tilgangen til havet, men jekter kan reise langs hele lengden av Mekong i Laos mesteparten av året. Mindre motorbåter og piroger er viktige transportmidler på mange av sideelvene til Mekong.
Mekong har således vært en styrke for kommunikasjonen i landet, og likhetene mellom Laos og nordøst-Thailand – samme menneskene, samme språk – gjenspeiler den tette kontakten som har eksistert over elven i århundrer. Mange laoter bosatt i Mekongdalen har slektninger og venner i Thailand. Før det tjuende århundre utgjorde laotiske kongeriker og fyrstedømmer områder på begge sider av Mekong, og thailendernes kontroll på slutten av nittende århundre strakk seg også over elven mot øst. Selv om Mekong ble etablert som en grense av franskmennene i kolonitiden var det ikke før opprettelsen av Laofolkets demokratiske republikk i 1975 at ferdsel over elva ble betydelig begrenset.
Den østlige grensen til Vietnam strekker seg 2 130 kilometer, for det meste langs kammen av Den annamitiske fjellkjeden, og fungerer som en fysisk barriere mellom den kinesiskinspirerte kulturen i Vietnam og indiskinspirerte statene Laos og Thailand. Disse fjellene er tynt befolket av stammefolk som tradisjonelt ikke har erkjent grensen til Vietnam mer enn folk i lavlandet har respektert den 1754 kilometer Mekongelven som grensen til Thailand. Dermed kan etniske minoritetsgrupper være bosatt både på den laotiske og vietnamesiske siden av grensen. På grunn av sin relative isolasjon har kontakten mellom disse gruppene og lavlandet i Laos i stor grad begrenset seg til handel.
Laos deler en kort grense med Kambodsja i sør, og de gamle Khmerruinene ved Wat Pho og andre steder i sør vitner om den utstrakte kontakten mellom Laos og khmerfolket opp gjennom historien. I nord er landet avgrenset av en fjellrik 423 kilometer lang grense mot Kina og et 235 kilometer langt stykke av Mekongelven som utgjør grensen til Burma.
Topografien i Laos består i stor grad av fjell, med Trường Sơn-fjellene i nordøst og øst og Luang Prabang-fjellene i nordvest som de dominerende fjellformasjonene. Landskapet er dermed typisk preget av bratt terreng. Elevasjonen er typisk over 500 meter med trange elvedaler og dårlig landbrukspotensiale. Dette fjellrike landskapet strekker seg over mesteparten av Nord-Laos, med unntak av Vientianesletten og Krukkesletten på Xiang Khoangplatået. Den sørlige delen av landet inneholder store, flate områder i provinsene Savannakhet og Champasak som er godt egnet for risdyrking og husdyrhold. Mye av Khammuanprovinsen og den østlige del av alle de sørlige provinsene er fjellrike.
Bare om lag 4% av landarealet er klassifisert som dyrkbart. Skogarealet har sunket betydelig siden 1970-tallet som et resultat av kommersiell hogst og utvidet svedjebruk, eller svijordbruk.
Klima[rediger | rediger kilde]
Laos har et tropisk monsunklima, med en utpreget regntid fra mai til oktober, en tørr og kjølig sesong fra november til februar, og en varm og tørr sesong i mars og april. Vanligvis oppstår monsunen samtidig over hele landet, selv om det kan variere betydelig fra år til år. Nedbørsmengden varierer også regionalt, de største mengdene – 3700 mm årlig – er registrert på Bolovensplatået i Champasakprovinsen. Målestasjoner i de største byene har registrert at Savannakhet i gjennomsnitt får 1440 mm årlig, Vientiane mottar rundt 1700 mm, og Luang Prabang ligger på 1360 mm. Nedbøren er likevel ikke alltid tilstrekkelig for risdyrking, og den relativt høye gjennomsnittsnedbøren oppgitt her skjuler år hvor nedbørsmengden kan komme ned i rundt halvparten eller mindre av normalen, noe som forårsaker betydelig nedgang i risproduksjonen. Slike tørker er ofte regionale, slik at produksjon i andre deler av landet forblir upåvirket. Temperaturen varierer fra høyder rundt 40° C langs Mekong i mars og april ned til 5° C eller mindre i høylandet i Xieng Khouang og Phongsali i januar.
