Landssvikarkivet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Landssvikarkivet oppbevares i Riksarkivet. Arkivet består av mer enn 100 000 mapper med dokumenter fra etterforskningen i norske landssvik- og krigforbrytersaker og fra Erstatningsdirektoratets innfordring av bøter og idømte erstatningsansvar.[1]

Landssvikarkivets oppbygging[rediger | rediger kilde]

Materialet er skapt ved de forskjellige politikamrene. Organiseringen av materialet er ulik fra de forskjellige kamrene.

Merk at saker i Aker, Bærum og Asker ble behandlet av Oslo politikammer, og at Rogaland og Stavanger politikamre hadde felles landssvikavdeling og dermed fikk felles arkiv for landssviksakene. Vest-Agder politikammer opprettet egne landssvikavdelinger ved kontorene i Mandal, Farsund og Flekkefjord, slik at det er tre arkiver fra dette politikammeret. En tilsvarende situasjon gjelder for Arendal politikammer, der det er egne serier for Risør og Grimstad. I tillegg ble det opprettet mapper ved Bredtveit kvinnefengsel på dem som sonte der. Etterforskningsmateriale mot disse finnes derfor i landssvikarkivets serier fra Bredtveit, uansett hvilke av politikamrene sakene var behandlet ved.

Oppbyggingen av landssvikarkivets serier fra de ulike politikamrene varierer sterkt. Noen politikamre består av bare én serie, og sakene er da normalt arkivert etter anmeldelses- eller løpenummer. Dette gjelder for eksempel Fredrikstad politikammer. Materialet fra Rogaland og Stavanger politikamre består av to serier; en med etterforskningsdokumenter, ordnet etter anmeldelsesnummer, og en med dokumenter fra Erstatningsdirektoratet. Dette innebærer at det da normalt vil være to mapper på hver person, men at alle vesentlige opplysninger om selve landssviket vil finnes i serien med etterforskningsdokumenter.

Romerike politikammer opererer med p-saker og ø-saker, det vil si politiske saker og «økonomiske» saker. Det siste er en betegnelse for saker mot krigsprofitører. Noen kamre har forskjellige serier avhengig av sakenes utfall, for eksempel Oslo politikammer, der sentrale serier er Dommer, Domsforelegg (som burde hete Fengselsforelegg), Forelegg (dvs. forelegg på bot og/eller rettighetstap), Påtaleunnlatelser, Henlagt etter bevisets stilling og Henlagt til observasjon. Hamar politikammer skiller blant annet mellom avsonede dommer, prøveløslatte og betingede dommer. Det siste er saker hvor personer ble benådet ved at reststraff ble gjort betinget, og – motsatt det en skulle tro – i mange tilfeller de mest alvorlige sakene. Bredtveit fengsel skille mellom «l-saker» og «k-saker», der l-saker er saker med så lang soningstid at soning normalt skulle skje i landsfengsel, mens k-saker er saker med kortere soningstid, som da skulle avsones i et kretsfengsel.

Landssvikarkivets størrelse / omfang[rediger | rediger kilde]

Landssvikoppgjøret omfattet mer enn 90 000 nordmenn, mange allerede døde, blant annet et betydelig antall falne frontkjempere, hvis tilgodehavender ble beslaglagt som ulovlig fortjeneste. Antallet saker i landssvikarkivet er betydelig høyere, blant annet fordi enkelte politikamre skilte ut materiale fra Erstatningsdirektoratet i egne mapper og serier.

Mange ble dessuten etterforsket ved flere politikamre. Det kan derfor finnes mapper på dem i landssvikarkivets serier fra alle disse. men normalt vil de sentrale eller originale dokumentene være samlet i arkivmaterialet etter det politikammeret som fremmet saken for retten, tilbød vedkommende å vedta etter forelegg eller som vedtok å henlegge saken etter bevisets stilling eller i form av en påtaleunnlatelse. Mapper med gjenparter av etterforskningsdokumenter og korrespondanse mellom politikamrene kan imidlertid finnes i materialet etter de kamrene som behandlet saken i tidligere stadier. I enkelte tilfeller forekom også flere anmeldelser mot samme person, uten at etterforskerne klarte å koble de to sakene sammen.

Totalt utgjør landssvikarkivet mer enn 1200 hyllemeter, og er således et av de største enkeltarkivene som oppbevares i Riksarkivet.

Krigsforbrytersaker[rediger | rediger kilde]

I Landssvikarkivets materiale etter Oslo politikammer finnes en egen serie med en del sentrale krigsforbrytersaker, men i hovedsak finnes de totalt ca. 350 rene krigsforbrytersakene, dvs. saker mot tyske eller østerrikske statsborgere som begikk overgrep mot norske sivile, i materialet fra de enkelte politikamrene uten at de på noen er merket slik at de kan skilles fra rene landssviksaker og blandende saker.

Mangler i landssvikarkivet[rediger | rediger kilde]

For en del saker som har vært behandlet i landssvikoppgjøret mangler dokumenter i landssvikoppgjøret. Ofte finnes sakene i registrene, men den fysiske mappa mangler. Det vanligste årsaken er at dokumentene er tatt ut til senere rettslig bruk. En person som ble ilagt en straff ved en sak arkivert ved et politikammer, kan senere ha blitt gjenstand for etterforskning for andre landssvik- eller krigsforbrytelsesforhold ved et annet politikammer og saken ble overført dit. I en del tilfeller var personene etter krigen innblandet i nye saker, enten straffesaker eller sivile saker, uten tilknytning til landssviket, og hele landssviksaken kan da ha blitt tatt ut og vedlagt denne saken. Alminnelige straffesaker er vanligvis arkivert i arkivene etter soningsanstaltene eller i politikamrenes arkiver. I noen tilfeller inneholder bare mappen en kvittering for at dokumentene er utlånt til en eller annen advokat.

Noen saker inneholdt så alvorlige forbrytelser etter straffeloven at selve landssviket var underordnet. Disse sakene kunne bli behandlet som alminnelige straffesaker, dvs. ikke behandlet ved politikamrenes særskilte landssvikavdelinger. Sakene ble da følgelig heller ikke innført i landssvikavdelingenes registre, og dokumentene må søkes i arkiv etter soningsanstalter (fengsler) og politiet.

Innhold i landssviksakene[rediger | rediger kilde]

Landssviksakene varierer i omfang fra noen få dokumenter til flere hyllemetre. Enkelte økonomiske landssviksaker er blant de mest omfattende. Sakene er ordnet som alminnelige etterforskningssaker, men antallet dokumenter er i mange saker svært lite i forhold til de fleste av dagens rettssaker. Dette er nærmere beskrevet i Arkivmagasinet 3/09 s. 12-14.[2]

Framfinning i landssvikarkivet[rediger | rediger kilde]

De aller fleste mappene i Landssvikarkivet er ordnet på et personnavn, og normalt vil dette være en person som har vært mistenkt for en eller annen form for landssvik. Om lag halvparten av sakene ble henlagt med påtaleunnlatelse, hvilket innebar at saken ble ansett som ikke straffbar eller å være av ubetydelig art, eller etter bevisets stilling. Det siste var normalt tilfellet dersom personen var død eller der landssviket ikke kunne bevises, for eksempel der det bare var en påstand om at vedkommende hadde angitt noen.

En del saker er ordnet på firmanavn, men ofte i en kombinasjon av firmaet og dets innehaver(e). Det finnes også saker på grupper av personer, for eksempel finner en i materialet fra Romerike politikammer mapper på alle lærere i bygder der «nyordningen» ble fulgt i undervisningen. Det finnes også noen helt få tilfeller hvor det er anmeldelser på ukjent gjerningsperson, og saken kan da ligge på den fornærmedes navn i Landssvikarkivet.

I Riksarkivet er landssvikmappene registrert på det person- eller firmanavn som er påført den enkelte sak. Saksbehandlerne i Riksarkivet bruker Erstatningsdirektoratets sentrale kartotek over landssviketterforskede, de enkelte politikamrenes kartoteker og journaler samt egen database for å finne de enkelte sakene.

Innsyn i landssvikarkivet[rediger | rediger kilde]

Publikum har, når landssvikarkivet åpnes i januar 2015, ikke adgang til Riksarkivets database eller andre innganger til Landssvikarkivet. Den som ønsker innsyn i en mulig sak, må henvende seg til Riksarkivet med søknad om innsyn. Man oppgir da navn og adresse eller fødselsår på den eller de en ønsker innsyn i mulige saker mot. Det er ikke mulig å søke om innsyn i «alle saker mot folk fra xxx kommune», da landssvikarkivet ikke er organisert slik at kommunevis identifisering er mulig.

Riksarkivaren vedtok 12. mai 2014 at alle opplysninger om straffbare forhold i landssvikoppgjøret ikke lenger skal være underlagt taushetsplikt. Enkelte saker kan imidlertid inneholde personopplysninger yngre enn 60 år, som fortsatt må regnes som sensitive i henhold til personopplysningsloven. Andre saker kan inneholde opplysninger om adopsjon, barnevern eller tung psykiatri hvor taushetsplikt fortsatt gjelder ut fra særlovginingen eller etter at Riksarkivaren har gjort en vurdering og forlenget taushetspliktens lenge med hjemmel i forvaltningslovforskriften § 11.

De aller fleste sakene vil, ved en henvendelse/søknad om innsyn, bli erklært fritt tilgjengelige for bruk på Riksarkivets lesesal – noe som også innebærer at kopier også kan leveres til hvem som helst. Er saken allerede erklært fritt tilgjengelig, vil dette bare bli opplyst overfor de som søker om innsyn. Der taushetsplikt fortsatt gjelder, vil denne bare gjelde noen få dokumenter, og resten av saken vil fritt kunne studeres på lesesalen. Forskere vil kunne få innsyn i de taushetsbelagte opplysningene etter søknad i henhold til bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13d og 13e.

Det som er skrevet i Arkivmagasinet 3/09 s. 18-20 om innsyn i landssviksaker er utdatert jf. Riksarkivarens vedtak av 12. mai 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]