Lagle Parek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lagle Parek
Lagle Parek.JPG
Født17. april 1941[1]Rediger på Wikidata (79 år)
PärnuRediger på Wikidata
Far Karl ParekRediger på Wikidata
Mor Elsbet ParekRediger på Wikidata
Utdannet ved Tallinns tekniske universitetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, dissident, bygningsingeniørRediger på Wikidata
Parti Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet, FedrelandRediger på Wikidata
Nasjonalitet EstlandRediger på Wikidata
Utmerkelser Koosmeele auhind (1998), 2. klasse av Den hvite stjernes orden (2006), 2. klasse av Riksvåpenets orden (1996), Ordenen Polonia Restituta (2009), 4. klasse av Vytiskorsets orden (2013)Rediger på Wikidata
Estlands innenriksminister
21. oktober 1992–27. november 1993
RegjeringLaar I
ForgjengerRobert Närska
EtterfølgerHeiki Arike

Lagle Parek (født 17. april 1941 i Pärnu) er en estisk politiker og dissident fra sovjettiden. Etter Sovjetunionens fall var hun innenriksminister i Estlands første folkevalgte regjering fra 1992 til 1993.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hun er datter av infanterikaptein og instruktør Karl Parek[2] og kunsthistoriker og museumsdirektør Elsbet Parek. Moren var datter av skuespillerne Jüri og Anna Markus. Få måneder etter at hun ble født, ble faren arrestert og henrettet av NKVD. I mars 1949 ble hun, åtte år gammel, deportert til Sibir sammen med resten av sin familie. De var en del av en massedeportasjon fra Baltikum. Lagle Parek og hennes storesøster og mormor fikk først vende tilbake til Estland i 1954 under avstaliniseringen. Moren ble løslatt året før.[3][4][5]

Lagle Parek studerte bygningsteknikk ved Tallinns tekniske høyskole og spesialiserte seg i glassteknologi.[3][4]

I 1970- og 1980-årene publiserte Parek informasjon om menneskerettighetsbrudd, distribuerte Samizdat-skrifter, og holdt kontakt med russiske dissidenter og utenlandske journalister. I 1981 var Parek blant de baltiske dissidentene som undertegnet et åpent brev til statslederne i Sovjetunionen og Nord-Europa. De støttet initiativet om en atomvåpenfri sone i Skandinavia og ønsket å utvide den til Baltikum, og ønsket å fjerne sovjetiske missiler derfra. I 1983 ble Parek dømt til seks år i arbeidsleir og tre år i eksil.[4][5][6][7][8] I 1987 ble hun benådet og løslatt.[4][5]

På årsdagen for undertegningen av Molotov–Ribbentrop-pakten i 1987 var hun med på å samle 2–3 000 demonstranter i Tallinn. Dette ble den første store demonstrasjonen under den syngende revolusjonen.[3][4][5] I 1988 var hun med på å grunnlegge Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet, ERSP, og ble partiets leder. ERSP representerte den delen av den estiske selvstendighetsbevegelsen som var kritiske til Folkefrontens omfavnelse av gammelkommunister og ettergivenhet for den sovjetiske perestrojkapolitikken. Da selvstendighetskreftene i 1990 gikk sammen om å velge et grasrotparlament, Den estiske kongressen, som et alternativ til kommunistpartiets organer, ble Parek valgt inn i kongressens utøvende organ, Den estiske komiteen.[3][4] Ved det første frie presidentvalget i Estland i 1992 var hun ERSPs kandidat.[3][9] Hun ble ikke president, men ble innenriksminister i Mart Laars regjering.[3][4][10][11] I 1995 gikk ERSP sammen med Laars konservative-kristendemokratiske blokk i Riigikogu og dannet partiet Fedrelandsunionen.

Midt i 1990-årene konverterte Parek til katolisismen. Hun har ledet den estiske avdelingen av den katolske nødhjelpsorganisasjonen Caritas, men trukket seg tilbake fra offentligheten.[3][4] Hun har flyttet inn i Birgittaklosteret i Tallinn.[4][5]

I 2010 utgav hun sin selvbiografi Mina ei tea, kust ma rõõmu võtan (oversatt: «Jeg vet ikke hvor jeg finner gleden min», som også er tittelen på et dikt av Juhan Liiv).[4][12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Lagle Parek, w6dd1v46
  2. ^ «Karl Parek» (estisk). Eesti Sõjamuuseum. Besøkt 17. oktober 2020. 
  3. ^ a b c d e f g Miljan, Toivo (2015). «Tarand, Andres». Historical Dictionary of Estonia (engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 446. ISBN 978-0-8108-7513-5. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Niitsoo, Viktor. «Lagle Parek». Biografisches Lexikon Widerstand und Opposition im Kommunismus 1945–91 (tysk). Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED Diktatur. Besøkt 17. oktober 2020. 
  5. ^ a b c d e Rother, Frederik (18. november 2019). «„Ekre versteht die Probleme des Landes noch immer nicht“» (tysk). Deutschlandfunk. Besøkt 17. oktober 2020. 
  6. ^ «Arrestasjon». Norges Handels- og Sjøfartstidende. NTB-Reuter-UPI: 23. 8. mars 1983. 
  7. ^ «Dømt for å gratulere Walesa». Arbeiderbladet. NTB-TT: 21. 21. desember 1983. 
  8. ^ «3000 i Gulag». Klassekampen: 12. 4. februar 1987. 
  9. ^ «Esterne forsømmer sjanse til å velge president direkte». Morgenbladet: 18. 17. september 1992. 
  10. ^ Holte, Elisabeth (23. oktober 1992). «Ung historiker overtar i Estland». Aftenposten (aften utg.): 16. 
  11. ^ «Det ville Austen». Dag og Tid: 14. 19. mai 1995. 
  12. ^ Parek, Lagle (2010). Mina ei tea, kust ma rõõmu võtan. Mälestused (estisk). Tallinn: Kirjastus Kunst. ISBN 978-9949-437-70-2. OCLC 727125454.