L'incoronazione di Poppea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sinfonia fra prologen

L’incoronazione di Poppea («Poppeas kroning») SV 308 er en opera med prolog og tre akter med musikk av Claudio Monteverdi og libretto av Giovanni Francesco Busenello. Uroppføringen skjedde i Teatro Santi Giovanni e Paolo i Venezia under karnevalsesongen 1642/43.[1]

Poppeas kroning fikk avgjørende betydning for operasjangerens videre utvikling og regnes som et av Monteverdis mest innovative verk.

Handling[rediger | rediger kilde]

Dette er den første operaen som tok utgangspunkt i historiske personer i stedet for mytologiske temaer. Den historiske Nero er sentral i handlingen. I prologen diskuterer de tre allegoriske figurene Virtù (dyd), Fortuna (hell og lykke) og Amor (kjærlighet) hvem som er den sterkeste. Amor avslutter disputten ved å love at han skal bevise at kjærligheten hersker over alle andre.

Først akt[rediger | rediger kilde]

Handlingen utspiller seg i antikkens Roma rundt år 62 e. Kr. Ottone vender tilbake fra felttog, bare for å erfare at keiser Nerones soldater vokter villaen til hans kjære Poppea, og han innser at keiseren har lagt beslag på henne til tross for at hun en gang lovte ham sin troskap. Ottones kjærlighetssang går over til å bli en klagesang: «Å, å, troløse Poppea!»[n 1] Han trekker seg krenket tilbake. Soldatene lufter sitt sinne over Nerone i sarkastiske ordelag, men blir avbrutt av at de to elskende viser seg. I en øm avskjedsscene lover Nerone å vise bort sin hustru Ottavia til fordel for Poppea, som blir igjen alene og uttrykker forhåpninger for framtida. Bare pleieren Arnalta har betenkeligheter.

Ottavia er rasende over krenkelsen, men pleieren Nutrice vet råd: Ottavia må ta seg en elsker for å hevne ekteskapsbruddet. Keiserinnen avviser henne opprørt. Heller ikke filosofen Seneca, som råder henne til å vise standhaftighet, kan berolige henne. Pasjen Valletto støtter henne og spotter Seneca, keiserens lærer og politiske rådgiver, samtidig som han i klare ordelag erklærer at all filosofisk klokskap i virkeligheten er svindel. Likevel ber Ottavia om at Seneca må drive lobbyvirksomhet for hennes sak i Senatet og i folket. Etter at Seneca er blitt alene gjør han seg sine betraktninger om herskerne. Gudinnen Pallade advarer ham om at livet hans er i fare. Nerone forteller Seneca at han vil støte Ottavia fra seg og gifte seg med Poppea. Senecas formaninger finner ikke gehør hos den rasende Nerone.

Poppea frykter Senecas innflytelse og lyver til Nerone om at Seneca skryter av å være den egentlige maktfaktoren bak tronen. Keiseren blir så opprørt at han gir vaktene instruks om å beordre Seneca til å begå selvmord.

Ottone er fortvilt over at Poppea avviser ham og frykter å bli bakvasket selv, så han vurderer å drepe henne. Drusilla, hans tidligere elskerinne, trøster ham, og da han innser at han aldri vil få igjen Poppea, tilbyr han å ekte Drusilla, som lykkelig aksepterer. Men Ottone har ikke helt gitt opp Poppea; han innrømmer overfor seg selv at «Drusilla er på mine lepper og Poppea i mitt hjerte»".[n 2]

Seneca lovpriser sitt fredelige liv på landet da Liberto kommer med Nerones ordre. I full overensstemmelse med de stoiske dyder aksepterer filosofen skjebnen. Han samler sammen sine elever og åpner pulsårene.

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Med Seneca ryddet av veien, feirer Nerone og hans venn, hoffdikteren Lucano, en utsvevende orgie. Keiser begynner på en hymne til Poppeas skjønnhet og sjarm, noe som får ham i en ekstatisk tilstand.

Ottone er forferdet over sine mordplaner; han er jo egentlig håpløst forelsket i den vakre Poppea. Men Ottavia beordrer ham til å iføre seg kvinneklær og gjennomføre udåden, ellers vil hun forråde ham overfor Nerone. Deretter gir hun seg hen til sin hevnlyst. Ottone lover å gjøre som hun sier, men for seg selv ber han gudene om å få dø. Drusilla jubler over å ha vunnet Ottone tilbake. Han overtaler henne til å låne ham klærne sine.

Arnalta synger en hyrdesang for Poppea. Ottone dukker opp iført kvinneklær for å drepe den sovende Poppea. Men Amor stiger ned fra himmelen og hindrer at udåden blir gjennomført. Ottone flykter. Arnalta, som jo tror det var Drusilla, får i stand en jakt på henne. Amor synger triumferende «Jeg beskyttet henne!»[n 3]

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

Den intetanende Drusilla blir tatt og forstår at mordplanene gikk i vasken. For å beskytte Ottone tar hun på seg all skyld, men avslører at det er Ottavia som står bak. Nerone idømmer henne en smertefull død, men Ottone styrter inn og forteller sannheten: at Drusilla er uskyldig og at han har handlet på keiserinne Ottavias ordre. Nerone anerkjenner Drusillas mot, omgjør dødsdommen og landsforviser i stedet Ottone. Drusilla velger at bli med ham i eksil. Nerone landsforviser også Ottavia, og kan dermed ta Poppea til hustru. Poppea er fra seg av glede: «Verken utsettelser eller ubehag kan skille oss mer».[n 4]

Ottavia beklager sin tunge skjebne mens Poppea krones til ny keiserinne. Amore og moren Venere bivåner seremonien sammen med et kor av eroter. Nerone og Poppea avslutter operaen ved å synge en av operahistoriens mest kjente kjærlighedsduetter: "Jeg ser deg, jeg eier deg."[n 5]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Det er bevart to avskrifter av partituret, et i Venezia og et i Napoli, men ingen av dem er i samsvar med urteksten. Verket er det første som ikke er skrevet for et fyrstehoff, men beregnet på å bli oppført for det brede publikum i et offentlig hus, Teatro Santi Giovanni e Paolo i Venezia. Poppeas kroning regnes som et mønstereksempel på den venetianske opera og retningsvisende for operaen i alminnelighet. Vi finner et markert typegalleri: herskerne som konfronteres med personer av lavere rang, de komiske figurene og ikke minst den forelskede pasjen som fikk nytt liv i Mozarts Cherubino fra Figaros bryllup og i Octavian fra Richard Strauss' Rosenkavaleren.[2]

Etter andre verdenskrig tok interessen for verket seg svært opp, både i vitenskapelige arbeider, antall oppføringer og innspillinger. Interessen har vedvart helt inn i vår tid.

Referanser og originalsitater[rediger | rediger kilde]

Referanser
  1. ^ Whenham 2004
  2. ^ Jansen 2002, s. 21.
Originalsitater
  1. ^ Ahi, ahi, perfida Poppea!
  2. ^ Drusilla ho in bocca ed ho Poppea nel coro
  3. ^ Ho difesa Poppea, Poppea!
  4. ^ Non più s'interporrà noia o dimora
  5. ^ Pur ti miro

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hermann Kretzschmar: Monteverdi’s «Incoronazione di Poppea». In: Vierteljahrsschrift für Musikwissenschaft, bind 10 (1894), hefte 4, s. 483–530 (Digitalisering)
  • Hans Renner: Oper Operette Musical. Ein Führer durch das Musiktheater unserer Zeit. München 1969, s. 26–28
  • Tim Carter: Re-Reading Poppaea: Some Thoughts on Music and Meaning in Monteversi's Last Opera. I Journal of the Royal Musical Association 122 (1997) s. 173–204.
  • Stephan Saecker: Monteverdis «Die Krönung der Poppea»: Der triumphierende Amor. I DIE TONKUNST online, Ausgabe 0609, 1. september 2006 (arkiv)
  • Barbara Zuber: Offene und verdeckte Wahrheiten. Zu Monteverdis Oper „L’incoronazione di Poppea. In: Hanspeter Krellmann/Jürgen Schläder (red.): Der moderne Komponist baut auf der Wahrheit. Opern des Barock von Monteverdi bis Mozart. Metzler, Stuttgart 2003, ISBN 3-476-01946-2, s. 69–78
  • R. Fath: Reclams Opernführer. Stuttgart 1999 (36. opplag), s. 19–23
  • J. Jansen: Schnellkurs: Oper. Köln 2002, s. 15–21
  • E. Schmierer (red.): Lexikon der Oper. Band 1 A – Le, Laaber 2002, s. 717–720
  • John Whenham: Perspectives on the Chronology of the First Decade of Public Opera at Venice, i Il saggiatore musicale, nr. 11, 2004 s. 294

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:L'incoronazione di Poppea – bilder, video eller lyd