L'Étoile (opera)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emmanuel Chabrier

L'Étoile er en opera buffa i tre akter av Emmanuel Chabrier med libretto av Eugène Leterrier og Albert Vanloo.

Chabrier møtte sine librettister hos en felles venn, maleren Gaston Hirsh, i 1875. Chabrier spilte tidlige versjoner av "O petite étoile" og "Le pal, est de tous supplices…" for dem, og de sa seg villige til å samarbeide.

Oppsetningshistorie[rediger | rediger kilde]

L'Étoile på Bouffes Parisiens i 1877; Daubray som Kong Ouf 1. og Scipion som Siroco.
Pressetegning av Félix Régamey.

L'Étoile hadde premiere 28. november 1877Offenbachs Théâtre des Bouffes Parisiens. Orkesteret hadde i starten problemer med stykkets vanskelighetsgrad, som var mye mer intrikat enn det Offenbach ville skrevet for et lite boulevardteater.

Den første oppsetningen utenfor Frankrike var i Berlin 4. oktober 1878. Senere spilte den i Budapest 23. november samme år. I 1890 ble den satt opp i New York, omskrevet og titulert The Merry Monarch, med ny musikk av Woolson Morse. Det gikk ikke bedre med Chabriers musikk i London i 1899, hvor musikken ble omskrevet av Ivan Caryll.

I Brussel i 1909 fikk L'étoile en oppsetning med Chabriers originalmusikk. Det ble også en oppsetning på Arts Décoratifs i Paris i 1925, med Albert Wolff som dirigent.

Operetten fikk en gjenfødelse 10. april 1941 ved Opéra-Comique i Paris under den tyske okkupasjonen, med Fanély Revoil, René Hérent, Lillie Grandval og André Balbon. Høydepunkter ble spilt inn under denne produksjonen, dirigert av Roger Désormière. Denne produksjonen ble satt opp igjen i 1946 med Revoil og Payen. Nye produksjoner dukket opp ved Opéra-Comique i oktober 1984 med Colette Alliot-Lugaz og Michel Sénéchal, og i desember 2007 med Jean-Luc Viala og Stéphanie d'Oustrac.

Den første komplette innspillingen ble gjort i 1985 av en produksjon ved Opéra National de Lyon fra året før, dirigert av John Eliot Gardiner. Den ble også filmet for TV av FR3 i november 1985 og kringkastet i 1986.

I de senere år har L'étoile blitt satt opp i økende grad. Det har vært produksjoner ved Opera North i 1991, Glimmerglass og Maastricht i 2001, New York City Metropolitan Opera i 2003 (gjenopplivet mars 2010), Toronto 2005, Montréal og Cincinnati i 2006, Zürich i 2007 og Genève i 2009. I 2010 ble den fremført ved Austin Lyric Opera i Texas, Berlin State Opera med Simon Rattle som dirigent, og Theater Bielefeld.

Roller[rediger | rediger kilde]

Original rolleliste fra premieren 28. november 1877. Dirigent: Léon Roques.

Rolle Stemmetype Rolleinnehaver
Kong Ouf 1. tenor Daubray
Siroco, astrolog bass Étienne Scipion
Herisson de Porc-Epic, ambassadør for det Mataquinske hoff baryton Jolly
Tapioca, Herissons sekretær tenor Jannin
Lazuli, den fattige omstreiferen mezzosopran Paola Marié
Prinsesse Laoula sopran Berthe Stuart
Aloès, Herissons hustru mezzosopran Luce
Oasis, hoffdame sopran Blot
Asphodèle, Youca, Adza, Zinnia, Koukouli, hoffdamer sopraner, mezzosopraner
Politimesteren tale Pescheux
Kor: folket, vakter og hoffmenn

Synopsis[rediger | rediger kilde]

Akt 1[rediger | rediger kilde]

Hvert år gleder kong Ouf folket med en offentlig henrettelse på sin bursdag. Han vadrer rundt i byen i forkledning på jakt etter et offer, men til sin store fortvilelse kan han ikke finne noe. Ouf planlegger å gifte seg med prinsesse Laoula fra nabokongeriket for å bedre forholdet mellom de to landene, som er så dårlig at en krig ikke er utenkelig. Han spør hoffastrolog Siroco hva stjernene sier om dette giftermålet. For å forsikre seg om at han sier sannheten, forklarer Ouf at det er skrevet i hans testamente at hoffastrologen skal dø skulle kongen dø. Prinsesse Laoula er allerede i Oufs rike. Hun reiser inkognito med ambassadør Herisson de Porc-Epic, hans hustru Aloès og sekretær Tapioca. De møter på den fattige omstreiferen Lazuli, og han og Laoula forelsker seg i hverandre ved første blikk. Når kong Ouf tilfeldigvis møter på Lazuli havner de i en krangel hvor Lazuli fornærmer kongen. Dette gir Ouf et offer til bursdagshenrettelsen sin. På henrettelsesdagen har folket samlet seg, og Ouf forteller dem at Lazuli skal henrettes ved spidding. Akkurat når prosedyren skal begynne, får Ouf en beskjed fra hoffastrologen om å stoppe henrettelsen. Siroco forklarer at Lazuli og Oufs skjebne er uløselig sammenbundet. Skulle Lazuli dø, vil kongen lide den samme skjebnen innen 24 timer. Ouf tar derfor Lazuli med til palasset som en æresgjest.

Akt 2[rediger | rediger kilde]

Lazuli blir behandlet som en prins, men føler seg innesperret og flykter med Laoula. Nyheten om at de to flyktende har kommet ut for en ulykke, og bare Laoula har overlevd, gjør Ouf og Siroco fortvilet.

Akt 3[rediger | rediger kilde]

Lazuli er forsvunnet, bare hatten hans blir funnet på vannet. Mens Laoula leter etter han, dukker Lazuli opp og lover prinsessen en ny flukt, og går så i dekning igjen. Ouf og Siroco prøver å heve stemningen med et stort glass grønn chartreuse, og Ouf prøver å overtale Laoula til å gifte seg med han, selv om bryllupet ikke vil vare så lenge. Så slår klokken som skal markere Oufs død, men det går etter hvert opp for kongen at det ikke skjer han noe. Han blir så glad at han ikke bare tilgir Siroco for den feilaktige spådommen, han sørger også for at Laoula og Lazuli blir gift.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles Osborne: The Opera Lover's Companion, Yale University Press, 2007; ISBN 0-300-12373-6, 780300123739; 640 sider; s. 85-86
  • Richard Traubner: Operetta: A Theatrical History; 2. reviderte og illustrerte utgave; Routledge, 2003; ISBN 0-415-96641-8, 9780415966412; 461 sider; s. 111

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]