Kyökin puolella

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kyökin puolella
Kyökin puolella
Esbogård
Generell informasjon
SjangerKomedie
Utgivelsesår1940
Prod.landFinsk
Lengde97 min.
SpråkFinsk
Bak kamera
RegissørRisto Orko
ProdusentMatti Schreck
ManusforfatterGustaf Molander
Gösta Stevens
Tancred Ibsen
Basert påManuset til filmen Vi som går köksvägen og Sigrid Boos roman Vi som går kjøkkenveien
MusikkGeorge de Godzinsky
SjeffotografCharles Bauer
Erik Blomberg
Armas Hirvonen
Uno Pihlström
KlippRisto Orko
Foran kamera
MedvirkendeHelena Kara
Tauno Majuri
Eine Laine
Annen informasjon
FilmformatSvart-hvitt
Budsjett1,1 millioner finske mark
Prod.selskapSuomen Filmiteollisuus
Premiere1. september 1940
(Finland)
Eksterne lenker

Kyökin puolella er en finsk filmkomedie fra 1940 regissert av Risto Orko. Den er basert på norske Sigrid Boos roman Vi som går kjøkkenveien og den svenske filmen Vi som går köksvägen, som bygger på samme roman. Sigrid Boos roman kom ut på finsk under tittelen Kyökin puolella (På kjøkkensiden) i 1931. Filmens sentrale rolle er den bortskjemte fabrikkeierens datter Arja (Helena Kara), som på grunn av et veddemål blir stuepike på herregården Haukka. Den bortskjemte frøkna vil vise at hun er i stand til å gjøre husarbeid.

Ville Salminen var scenograf.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Kyökin puolella ble gjort ferdig under unntakstilstanden før og etter vinterkrigen. Filmopptakene ble påbegynt i Tallinn i oktober 1939. Filmteamet måtte evakuere landet, for Sovjetunionen okkuperte Estland samme måned. Filmatiseringen fortsatte under mellomfreden (mellom vinterkrigen og fortsettelseskrigen) våren 1940. Som herregården Haukka ble Esbogård brukt. Andre opptakssteder var Fredrikshamn, Hangö, Tammerfors (tivoli), Djurgårdsvikens bilbane i Helsingfors og Kloostrimetsa bilbane i Pirita i Tallinn. Innendørsscenene ble tatt opp i Munkholmen studio i Helsingfors.

I rollen som Ari Karma var det meningen å bruke Olavi Reimas, men han ble såret i Vinterkrigen, og i hans sted kom Tauno Majuri.[1] På grunn av unntakstilstanden hadde filmen Kyökin puolella hele seks fotografer, av de var fire listet opp i forteksten. Filmen har autentiske scener fra Djurgårdsvikens billøp.[2]

Målt i publikumstall var Kyökin puolella tredje mest sette film i 1940.[3] På TV ble Kyökin puolella vist for første gang i 1964. Under TV-visningen i 1977 samlet filmen ca. 2 100 000 tittere.[4]

Handling[rediger | rediger kilde]

Ingeniørstudenten Ari Karma presenterer sin oppfinnelse for motorsykkelfabrikanten Sakari Virmala. Med hjelp av denne oppfinnelsen skal det være mulig å øke farten på motorsyklene. Fabrikanten blir ikke med på prosjektet, som han mener er usikkert. Karma har tæl, og sverger at hans motorsykkel vil vinne over Salama-fabrikken («Salama» betyr «lyn») i høstens motorsykkelkonkurranse. Fabrikantens datter Arja på sin side vil gjerne til Paris, men Salama-fabrikkens salgstall har sunket med 30 prosent, så reisen blir innstilt.

Arja, som savner omveksling i livet sitt, treffer vennene sine på sandstranda. Der er også Jali Martema. Det romantiske forholdet han hadde til Arja har allerede bleknet. Samtalen går over på husholdningstema. Vennene anser Arja for å være totalt udugelig til kjøkkenarbeid. Arja og Jali vedder over en diamantring om Arja er i stand til å arbeide tre måneder som tjenestepike. Jali lager et særs godt anbefalelsesbrev for Arja. Først er Arja i tjeneste hos en journalistfamilie, der hun snart får sparken. Fabrikkeierens datter kommer så i tjeneste på herregården Haukka.

Ari Karma har tatt jobb som sjåfør for å tjene penger til ingeniørutdannelsen. I tillegg er han i stand til å utvikle oppfinnelsen sin i ly av herregården. Ari er på jernbanestasjonen og tar i mot Arja. De kjenner ikke hverandre, og Karma kjenner ikke en gang igjen den moteriktig kledde Arja som stuepike. Ari og Arja utgjør etter hvert det viktigste romantiske paret i filmen. Arjas arbeidskamerater på Haukka er kokka Mimmi, Iida og Aatu. Iida er forelsket i Aatu og passer strengt på at han ikke faller for Arja. Mimmi på sin side sikter seg inn på lærer Hilpeläinen. Allerede den første arbeidsdagen får Arja ansvaret for matlagingen, og resultatet er katastrofalt. Både blant tjenestefolket og herskapet vekker Arjas fine klær og vaner forundring.

Som gjest til herregården kommer løytnant Reino Helve, som husker å ha sett Arja ett eller annet sted, men husker ikke hvor. Døtrene på Haukka, Irma og Elle, ser ned på Arja. I tillegg er Elle sjalu på Arja, fordi hun har et forhold til Ari. Når Irma mister smykket sitt finner hun på at hun skal beskylde Arja for dette. Godseieren mener at det ikke er grunnlag for disse beskyldningene.

Tjenestefolket på Haukka er på tivoli på fridagen sin. Hilpeläinen deklamerer frieridiktet sitt til Arja, som oppfordrer ham til å rette den til Mimmi i stedet. I lotteriet på tivoliet vinner Mimmi og Hilpeläinen ei barnevogn. På oppfordring av Mimmi gjemmer Ari og Arja barnevognen i garasjen på Haukka. Godseieren hører dem i garasjen og krever ei forklaring. Både Ari og Arja sier seg opp fra herregarden, men Arja vil likevel fortsette til den 18. Samtidig kommer det en telefon til Haukka, som forteller at det forsvunne smykket er funnet.

På herregarden blir det arrangert en fest, der Arja serverer. Blant gjestene er Jali, som ikke avslører Arja. Han innrømmer at Arja har vunnet veddemålet. Ari hører tilfeldigvis deler av diskusjonen mellom Jali og Arja og trekker av dette konklusjonen at Jali og Arja har et kjærlighetsforhold. Han bestemmer seg for å vinne Arja tilbake i jurgårdsloppet (et berømt, årlig billøp som ble kjørt rundt Djurgårdsviken i sentrum av Helsingfors i mellomkrigstiden). Slik går det også og fabrikkeier Virmala blir interessert i Aris oppfinnelse. Til slutt får Ari og Arja hverandre.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Musikken i filmen Kyökin puolella ble skrevet av George de Godzinsky, sangtekstene ble skrevet av «Ela», som var Eine Laine. Av sangene har én fått evig liv som evergreen: «Sulle salaisuuden kertoa mä voisin» [«Til deg kunne jeg fortalt en hemmelighet»]. Den er også hovudtema i filmens preludium og blir repetert i bakgrunnsmusikken. I tillegg hører vi Eine Laines tolkning av sangen «Tyttöni pienoinen» [«Den vesle jenta mi»], og Helena Karas «Öitteni haave» [«Mine netters drøm»].

Rolleliste (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Helena Kara - Arja Virmala
  • Eine Laine - Mimmi Muotonen
  • Kerttu Salmi - Iida
  • Tauno Majuri - Ari Karma
  • Uuno Laakso - Aatami Hilpeläinen
  • Reino Valkama - Aatu
  • Paavo Jännes - Carl Relander
  • Salli Karuna - Fru Relander
  • Hilkka Helinä - Irma Relander
  • Tuire Orri - Elle Relander
  • Ville Salminen - Jali Martema
  • Hugo Hytönen - Sakari Virmala
  • Aino Lohikoski - Tante Sandra
  • Hannes Häyrinen - Reino Helve
  • Eino Jurkka - Herr Pontus
  • Rosi Rinne - Fru Pontus

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Kyökin puolella fikk en relativt varm mottagelse av kritikerne. Helsingin Sanomats kritiker skrev: «Som unnskyldning for svakhetene ved de hjemlige [finske] filmene blir det ofte sagt: Men sett i høve til forholdene vi lever under! -- Når det gjelder Kyökin puolella trenger den ingen slike unnskyldninger. Den er i stand til å tilfredsstille seere som krever litt mer enn gjennomsnittet».

Aamulehtis kritiker takket filmen for den rike handlingen og det fartsfylte plottet. Uusi Suomis kritiker var mer nøktern: «Kyökin puolella holder som underholdningsroman betraktet et ganske høyt nivå, men filmen forblir på et middelmådig nivå.» Han kritiserte også lyden, som nå og da holdt et svakt nivå.

Ilta-Sanomats kritiker skrev i 1977 i samband med TV-visningen at det i filmen var «søtladen romantikk» og «sorgløse pene mennesker». Kritikeren mente at filmen var pittoreskt underholdende («småartig»), delvis spennende og fant her og der i filmen også tidsbilder. I Katso-bladet (Programbladet) ble filmen tolv år senere vurdert som overfladisk og «kunstig oppstemt underholdning».[5] En kritiker på 2010-tallet fant den «uskyldige søtladne» Helena Kara som det sterkeste kortet i filmen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Päivän elokuvia, Tv-maailma 25–26/2011, s. 17
  2. ^ Suomen kansallisfilmografia 2, s. 539
  3. ^ Suomen kansallisfilmografia 2, s. 539
  4. ^ Suomen kansallisfilmografia 2, s. 537
  5. ^ Suomen kansallisfilmografia 2, s. 538 og 539

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]