Kwantunghæren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kwantunghæren eller Guandonghæren (japansk: 関東軍, Kantō-gun) var en av Keiserriket Japans hovedarméer. Navnet Kwantung kommer fra japanske betegnelse for Liaoningområdet i det nordøstlige Kina, som Japan forpaktet fra 1905, 関東州 (japansk: kantō-shū, kinesisk: 关东州 Guāndōng-zhōu).

Historie[rediger | rediger kilde]

Hovedkvarter for Kwantunghæren i Changchun (1935)

Hæren var i tiden under det japanske keiserrike stasjonert på det kinesiske fastland. Den ble i 1919 dannet ut fra den i 1906 grunnlagte Kwantung-garnison og var stasjonert i Port Arthur. Den hadde en styrke på 10 000 mann.

Japan ville beskytte den sørmandsjuriske jernbane. Fra 1907 ble Kwantunghæren satt til dette. Her fremprovoserte den på egen hånd en rekke sammenstøt med den kinesiske hær. Særlig viktig var sprengningen av deres egen jernbanelinje den 18. september 1931. Denne såkalte Mukden-episoden beskyldte japanerne de kinesiske tropper for å stå bak. Deretter besatte Kwantunghæren uten tillatelse fra den japanske regjering det nordøstlige Kina. I 1932 oppstod der lydstaten Manchukuo.

Kwantunghæren skal også ha stått bak episoden på Marco-Polo-broen i 1937, som førte til den annen kinesisk-japanske krig og dermed dannet grunnlag for Stillehavskrigen under 2. verdenskrig.

I 1938 og 1939 kom det til kamper mellom Kwantunghæren og den sovjetiske Røde armé under den sovjetisk-japanske grensekonflikt. Under de omfattende kamper ved Khalkhin Gol (Nomonhan) led Kwantunghæren betydelige tap og viste seg å være Den røde arme underlegen.

I 1941 ble hæren betydelig forsterket. Selv om den var kjent for sin hang til grensekonflikter og egenhendig fremprovoserte episoder, viste den under annen verdenskrig, da Japan ville unngå en konflikt med Sovjetunionen, en for den forbløffende disiplin og fredsommelighet.

Under Sovjetunionens invasjon av Mandsjuria i august 1945 stod Kwantunghæren overfor Den røde armé. På dette tidspunkt hadde Kwantunghæren en styrke på omkring 600 000 mann. Men de beste enheter var imidlertid satt inn på andre krigsskueplasser i Stillehavskrigen, og da hæren i enda høyere grad enn tidligere savnet moderne tunge våpen, var den kun en skygge av seg selv. Den kunne ikke brukes til annet enn grensekontroll og okkupasjon. Den hadde ikke noen sjanse mot de herdede og velutrustede sovjetiske tropper fra krigen mot Tyskland. Selv om det til tider kom til heftig japansk motstand, trengte de sovjetiske styrker hurtig inn i Mandsjuria. Ytterligere kamper ble unngått ved den japanske kapitulasjon. Restene av den legendariske Kwantunghæren var enten døde (ca. 60 000) på slagmarken, på vei til sovjetisk krigsfangenskap (ca. 600 000 hvorav 60 000 døde under fangenskapet) eller forsøkte å komme seg hjem.

Kwantunghæren var også ansvarlig for noen av de alvorligste japanske krigsforbrytelser, som systematiske forsøk med biologisk og kjemisk krigføring, utprøvd på mennesker av Enhet 100 og Enhet 731. Kun tolv medlemmer av hæren ble dømt under krigsforbryterrettssakene i Khabarovsk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yoshihisa Tak Matsusaka: The Making of Japanese Manchuria, 1904–1932. Harvard University Press, Cambridge 2001, ISBN 978-0-674-01206-6.
  • Thomas Weyrauch: Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Band 1 (1911 – 1949) . 350 s., Longtai 2009, ISBN 978-3-938946-14-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]