Kunstnerfarger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kunstnerfarger er en betegnelse som først og fremst brukes om «farger», dvs. pigmenter tilsatt løse- og bindemidler som fås kjøpt på små tuber og brukes av kunstnere og andre som lager bilder. Navnet kan også assosieres til høykvalitets akvarellmaling. Ordet farge brukes både om selve kuløren, pigmentet og det som finnes i blokk eller på tube.

Tubefargene deles i to grupper etter løsemiddelet: vannbaserte akrylfarger og terpentinbaserte oljefarger.

Historisk[rediger | rediger kilde]

De første kjente kunstnerfargene var oker og svart, som ble brukt av mesolittiske kunstnere, blant annet på veggene i Altamiragrotten. På grunn av heldig valgt bindemiddel, kombinert med riktig luftfuktighet og vanligvis totalt mørke, har bildene holdt seg i over 5 000 år.

De gamle egypterne utviklet også pigmenter og bindemidler med lang holdbarhet, basert på hva som fantes av naturlig forekommende råstoffer.

Fram til renessansen var kunstnerne henvist til selv å rive eller støte sine egne pigmenter til ønsket finhetsgrad og blande dem i det malemediet som skulle brukes. Dette var en del av håndverksopplæringen. Denne funksjonen ble etterhvert overtatt av fabrikanter som utviklet stor detaljkunnskap om emnet. Ideelt skulle alle farger være like lette å smøre ut for å gi samme grad av farging. Alle pigmenter kan ikke males til samme finhet, da vil noen bli mye hvitere på grunn av kornenes endrede lysrefleksjon. Slike ting gjør at det fortsatt trengs kunnskaper om framstilling av farger.

Kvaliteter og litt om hvorfor[rediger | rediger kilde]

Fargesterke pigmenter blir ofte blandet med nøytrale fyllstoffer for å dempe virkningen av den rene fargen. Mange drevne kunstnere foretrekker minst mulig av slike tilsetninger for selv å ha kontroll med fargene. Dermed selges farger i to kvalitets- og prisnivåer: Atelier-, aka artist- kvalitet og studentkvalitet. Et enda billigere nivå fins også. Dette gjelder både for olje- og akrylfarger.

Malere som driver med tempera og gouache foretrekker ofte å blande sine egne farger og utvikler sine private oppskrifter.

I tidens løp er de fleste oljer og vokssorter prøvd ut som malemidler. Linolje ser ut til å holde for de fleste formål, vanligvis tynnet med litt terpentin utvunnet av trekull. Også disse må holde mål kvalitetsmessig.

Det må bemerkes at alle kjente løsemidler til oljefarger ikke bør pustes inn over lengre tid. Løsemiddelskader er varige og alvorlige.