Kullstift
Kullstift er et redskap for tegning samt for skissering før et maleri. Kullstift er biter av trekull som er spesielt innhentet og behandlet for å brukes til å lage tegninger med. Det er i vanlig bruk for skissering av motiv før en begynner på et maleri, og til skisser i stort format, gjerne kroki-studier. Tegninger som skal oppbevares over tid må behandles med fiksativ slik at kullet ikke blir smusset utover. Fiksativet binder kullpartiklene og gjør papiret litt sterkere.
Framstilling[rediger | rediger kilde]
Stiftene lages av tynne eller halvtynne grener av løvtre som bøk, lind eller piletre, men også bambus, pakkes tett sammen i en lukket boks, som glødes buntvis i en lukket beholder til de er helt forkullet. Prosessen er parallell til kullmile (brukes i dag blant annet til framstilling av grillkull) og tjærebrenning, men gir et annet resultat. De selges i esker eller bunter der alle stiftene har ca. lik tykkelse. Hardheten i kullet varierer litt etter hvordan veksten har vært. For de som vil ha jevn sverting, lages stifter av finknust kull som er bundet sammen med gelatin, olje eller voks. Disse fås også som blyanter og små blokker. Kullstavene blir så sortert etter tykkelse, og selges buntvis i spesialbutikker.
Det lages også blokker av pulverisert (fingranulert) kull som er tilsatt litt bindemiddel (gelatin eller gummi arabicum) og presset til barrer i forskjellig format. Granulering og mangel på sterke bindemidler gjør at svertingen blir svært jevn. Granulert kull kan også legges i voks eller olje, og settes inn som stift i kullblyant.
Der er i salg forskjellige holdere til stiften, slik at en ikke behøver å bli svart på fingrene. Kulltegning kan ofte foregå med at en gnir ut strekene for å gradere skygger, og hendene er gjerne i bruk til dette. Stiften legges også ofte med bredsiden mot arket for å få bredere streker.
Til fjerning eller demping av svertingen brukes knettgummi som er et slag formbart (plastisk) viskelær som kan løfte vekk kullstøv.
Kullstiftene setter sverting også på steder de ikke skal, som for eksempel på hendene. Spesielle holdere blir derfor brukt av en del. Kullet blir da brukt som blyant, og settes av som streker. Ved bruk av flatsiden av kullstiften settes der av bredere streker, der trykket på stiften avgjør mengden av sverting. Man kan da både tegne og skyggelegge samtidig.
Ved bruk på papir med en ru overflate, knuses kullet i fine partikler og avsettes delvis på og i papiret. Det indre av treet er av ulik hardhet. Dette gir utslag ved at kullkornene blir av forskjellig størrelse, og streken blir ujevn. Tegningen får dermed et spontant og «friskt» preg. Er papiroverflaten for glatt, blir der knapt synlig strek.
Historie[rediger | rediger kilde]
Å tegne ved hjelp av kull, er en gammel aktivitet, som går tilbake til førhistorisk tid. Kullet var en av bestanddelene i hulemaleriene vi kjenner fra blant annet Altamiragrotten. Strekene ble trolig forsterket med at kull ble knust og tilsatt vann eller dyrefett, slik at det ble grøtaktig og så smurt på med fingrene.