Kulefluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kulefluer
Kuleflue - Acroceridae
Kuleflue - Acroceridae
Vitenskapelig(e)
navn
:
Acroceridae
Norsk(e) navn: Kulefluer
Hører til: Lavere fluer,
Fluer,
Tovinger,
Insekter
Antall arter: 500, 2 i Norge
Habitat: Der det finnes edderkopper
Utbredelse: Hele verden
Delgrupper:

Kulefluer er en liten familie av merkelig utseende fluer med larver som er parasitteredderkopper. Deres mest slående trekk er at hodet er merkelig lite, og at de har svære vingeskjell under vingene.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kulefluene er små til ganske store fluer, kroppslengden varierer mellom 2,5-20 mm., de er noen av de mest spesielt utseende av alle fluer. Den runde kroppen er korthåret eller snau, ofte påfallende farget i gult og svart. Kroppen er kort og tykk, mens hodet er bitte lite.

Hodet er halvkule-eller kuleformet, fasettøynene er store, vanligvis hårete mellom fasettene og dekker mesterparten av hodet. I pannen sitter det to eller tre punktøyne (ocelli). Antennene varierer mye i form og størrelse men er ofte ganske små, med en lang, tynn antennebørste (artista). Munndelene er forlenget til en sugesnabel nesten like lang som kroppen hos noen arter, hos andre er munndelene nesten helt redusert og ikke funksjonelle.

Vingene er forholdsvis små og smale, med svært varierende årenett. Under vingene sitter det meget store vingeskjell (squama).

Beina er slanke og forholdsvis korte.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Kulefluer i parring

Hunnene legger veldig mange egg, 2000-5000 har blitt observert. Noen arter flyr over og "teppebomber" terrenget med egg, andre legger dem i klynger. De bittesmå, 0,3-0,5 mm. lange, nyklekkede larver finner selv fram til edderkoppene de skal utvikle seg i. Som rimelig er er det bare noen få larver som klarer dette, derfor det veldig høye eggtallet.

De små larvene kryper raskt omkring og kan også sprette ganske langt. De kan krype opp en enkelt tråd i et edderkoppnett for å finne et passende vertsdyr. Larver som finner en edderkopp, fester seg på denne og borer seg inn i edderkoppen på et sted der huden er tynn, for eksempel ved beinfestet.

Den lille larven vandrer vanligvis til bakkroppen til edderkoppen, der den utvikler seg videre. Ofte kan larven ligge i en dvaletilstand en stund etter at den har vandret til bakkroppen til edderkoppen, hos noen langlivede fugleedderkopper har man funnet at kuleflue-larver kan ligge i dvale opptil 10 år før de fortsetter utviklingen. Til slutt spiser larven opp det meste av innholdet i edderkoppens bakkropp og dreper slik verten. Den utvokste larven biter seg så ut fra den døde edderkoppen og går i et puppestadium, der den forvandles til en fullt utviklet flue (imago).

Det ser ikke ut til at kuleflue-artene har spesialisert seg på visse edderkopp-arter. Kulefluene er nokså fåtallige og det er uvanlig at mer enn 1 % av alle edderkopper i en bestand har kulefluelarver i seg.

De voksne insektene er nokså kortlivede og man ser dem sjelden. De artene som har velutviklede munndeler kan finnes på blomster der de drikker nektar.

Larvene, som lever inne i edderkopper, som parasitter, er «maggot-lignende» eller pæreformede. Det første larvestadiet klekkes utenfor verten og larvene må selv finne edderkopper de kan angripe. Larvene i dette stadiet ser derfor noe annerledes ut og er mye kvikkere enn de stadiene som lever inne i edderkoppen.

Systematisk inndeling / norske arter[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Greve, L. 1993. Fluer (Diptera): Ibifluer (Athericidae), snappefluer (Rhagionidae), vindusfluer (Scenopinidae), kulefluer (Acroceridae). Norske Insekttabeller nr.1, 2. utgave. Norsk entomologisk forening.
  • Nartshuk, E.P. 1997. Family Acroceridae. Side 469-485 i: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Vol. 2. Science Herald, Budapest.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]