Krutthorn

Krutthorn og kruttflasker er beholdere for svartkrutt som jegere og soldater i eldre tider bar med seg for å lade munnladningsgeværer og -pistoler. Beholderne ble oftest lagd av krumme horn fra kyr og geiter, men også av tre og bein. På 1800-tallet ble det vanlig med kruttflasker av metall.^[2]^[3] Mange krutthorn er rikt dekorert.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Hule dyrehorn ble vann- og lufttette når en stengte igjen den åpne bunnen med trestykker eller metalldeksler og satte en plugg i helletuten i den spisse enden. Det stive materialet beskytta det eksplosive kruttet mot gnisninger og støt. Runde horn kunne også kokes og presses flatere. Tuten kunne dessuten ha et kruttmål, en måleinnretning for å beregne riktig mengde til hver ladning.^[4]

Gamle krutthorn, særlig til jaktbruk, kan være uvanlig rikt pynta med ornamenter, motiver og tekster som er skåret ut, rissa inn eller prega i materialet.^[5]

Kruttflasker ble brukt sammen med munnladere, det vil si skytevåpen som en lader ved å føre kruttet (drivladninga) og kula (prosjektilet) inn gjennom munninga av løpet på pipa. Våpen med flintlås som avfyringsmekanisme kunne kreve to forskjellige kruttflasker, én flaske for det grovkorna kruttet til hovedladninga i pipekammeret, og en mindre til det finere fengkruttet som ble tømt som tennsats i kruttpanna. I en flintlås slår flintsteinen, som sitter på hanen (slaghammeren), mot et fengstål og lager gnister. Gnistene tenner fengkruttet i panna som straks antenner drivladninga inne i kammeret i våpenpipa. Kruttet eksploderer og skyter kula ut gjennom løpet.^[6]^[7]

Krutthorn gikk ut av bruk i siste halvdel av 1800-tallet. På 1830-tallet ble det vanlig med perkusjonslås og tennhetter, nye mekanismer som overtok for flintlåsene. Fra rundt 1840 kom også bakladegeværer (kammerladere) som var mye raskere å lade. Allerede på slutten av 1600-tallet hadde militæret tatt i bruk ammunisjon i form av papirpatroner med ferdigpakka kruttladning og prosjektil som soldatene bar i patrontasker på et bandolær (skråbelte). I 1860-åra kom endelig praktiske patroner av metall, messinghylser med fenghette (sprenghette, detonator), krutt og kule (eller hagl) i ett,^[8] og snart også patronbelter.

Krutthorn ble også brukt for å tømme krutt i fenghullet på gamle kanoner før de ble antent med lunta på en luntestokk.^[9] Da det ble vanlig med fengrør, fra rundt 1770, ble det unødvendig å bruke krutthorn for å lade kanoner.

Fransk krutthorn lagd av et gevir i 1568. Den rikt utskårne beholder har tilhørt en biskop.
Foto: Metropolitan Museum of Art
Norsk krutthorn fra 1698 av kuhorn, tre og messing, med bæresnor
Foto: Metropolitan Museum of Art
Amerikanske krutthorn med innrissa dekor, utstilt i Deerfield i Massachusetts. Horna var del av typisk ladeutstyr for flintlåsmuskettene på 1700-tallet, for eksempel under den franske og indianske krigen og den amerikanske revolusjonen (uavhengighetskampen).^[10]
Kaukasisk kruttflaske i sølv og niello fra 1800-tallet, med lenke eller reim, for finere fengkrutt til en flintlås
Foto: Metropolitan Museum of Art
Ottomansk kruthorn fra 1700- eller 1800-tallet, av horn, sølv, messing og stål
Foto: Royal Ontario Museum i Toronto
Krutthorn av tre fra Marokko, med sølvinnlegg
Foto: Etnografiska museet, Stockholm
En Colt revolver med perkusjonslås (der hanen slår på ei fenghette) 1860. I kassa ligger også kruttflaske^[11] og annet utstyr.
«Gaupejeger på ski» (Ilveksenhiihtäjä), malt den finske folkelivsskildreren Pekka Halonen i 1900, viser en jeger med krutthorn og -flasker.