Kritikk av den rene fornuft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Titelsiden på utgaven fra 1781.

Kritikk av den rene fornuft (Kritik der reinen Vernunft [1]) er en bok som regnes ofte som filosofen Immanuel Kants mest betydningsfulle verk.

Verket er erkjennelsesteoretisk og kalles også den første kritikk. De to øvrige er Kritikk av den praktiske fornuft (om praktisk filosofi og etikk) og Kritikk av dømmekraften (Blant annet om estetikk).

Overblikk[rediger | rediger kilde]

Her følger et overblikk over i hvilke avsnitt boken behandler hvilke emner.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Kant redegjør for hva han anser som sin filosofiske oppgave, nemlig å redde erkjennelsen fra skeptisismen, hvilket det var fare for etter David Humes filosofi. Han lager her mange paralleller til vitenskapen og ønsker igjen føre filosofien inn på den vitenskapelige vei.

I. Transcendental elementarlære[rediger | rediger kilde]

Første del: Den transcendentale estetikk[rediger | rediger kilde]

I dette avsnitt blir sansningen isolert for å kunne finne de rene former for sansning (anskuelse) som er bestemt a priori.

  • Første avsnitt. Om Rommet. (Rommet blir bestemt som en a priori anskuelsesform)
  • Andet avsnitt. Om tiden. (Tiden blir bestemt som en a priori anskuelsesform)

Annen del: Den transcendentale logikk[rediger | rediger kilde]

Forstanden isoleres for å kunne fremheve den del av erkjennelsens tenkning som utelukkende har sin grunn i forstanden. Han ser altså bort fra all sansning, for å kunne finne a priori betingelsene for forstandens bruk.

Første avdeling. Den transcendentale analytikk[rediger | rediger kilde]

Første bok: Begrepenes analytikk.

Annen bok: Grunnsetningenes analytikk.

  • De rene forstandsbegrepers skjematisme
  • De analytiske dommers øverste grunnsetninger
  • De høyeste grunnsetninger for alle analytiske dommer
  • Anskuelsens aksiomer
  • Iakttagelsens antisipasjoner
  • Erfaringens analogier

Annen avdeling. Den transcendentale dialektikk[rediger | rediger kilde]

I dette avsnitt forsøker Kant å finne frem til de tidspunkter, hvor vi bruker våre erkjennelse på måter vi ikke har rett til, altså hvor vi overskrider hva vår erkjennelse er i stand til. Han kalte disse transcendentale illusjoner og mente, at de var en uunngåelig del af menneskesinnet, da vi alltid vil forsøke å overskride grensene for vår egen erkjennelse.

Innledning

Første bok: Om den rene fornufts begreper.

  • Om ideer generelt
  • Om de transcendentale ideer
  • De transcendentale ideers system

Andre bok: Om den rene fornufts dialektiske slutninger.

II. Transcendental metodelære[rediger | rediger kilde]

  • Den rene fornufts disiplin
  • Den rene fornufts kanon
  • Den rene fornufts arkitektonikk
  • Den rene fornufts historie

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]