Kristina-saken
Kristina-saken er betegnelsen på striden mellom familien til Kristina Isabel Hjartåker (født 17. desember 2001, død 7. februar 2006) og Haukeland universitetssykehus om hvorvidt livsforlengdende behandling skulle avvikles eller ikke. Hjartåker ble hardt skadd i Hatlestad-raset og saken omkring behandlingen av henne ble en stor mediesak.
«Kristina-saken»[rediger | rediger kilde]
Rasulykken i Hatlestad terrasse i Bergen skjedde natt til 14. september 2005. I ulykken døde også Kristinas mor og en annen kvinne. Kristina ble reddet ut av leirmassene, og etter en tid med observasjon mente legene at det ville være best å avslutte den livsforlengende behandlingen, da man ikke så at det var håp for bedring og at behandlingen i seg selv kunne være smertefull for henne.
Legene informerte i slutten av september Kristinas far, Oddmund Hjartåker, om at de ville slå av respiratoren som holdt henne i live. Han var dypt uenig i dette og engasjerte advokat i et forsøk på å få avgjørelsen utsatt. I hele den tre måneder lange perioden forsøkte man å komme til enighet før saken i januar ble gjort kjent i media. Helseminister Sylvia Brustad engasjerte seg i saken, i tillegg til flere andre kjente politikere og fagfolk. Bergen kommune og særlig byrådsleder i Bergen, Monica Mæland (H) engasjerte seg, og sistnevnte uttalte blant annet at det var naturlig at administrerende direktør for Haukeland sykehus trakk seg etter denne saken. De etterfølgende ukene var preget av store media- og presseoppslag over hele Norge. Det kom mange støtteerklæringer til familien, og også trusler mot sykehuset og legene som ville avslutte den livsforlengende behandlingen.
Biskop Ole D. Hagesæther ble involvert i saken for å unngå at den skulle gå flere runder i rettssystemet, uten at det er klart hvem som ba biskopen involvere seg. Det er forøvrig historisk at kirken involverer seg i en sak mellom pårørende og behandlere på et sykehus. Det ble dermed ingen åpen, rettslig vurdering av Kristinas sak som ville ha ført til at mange taushetsbelagte detaljer ville måtte komme for en dag. Det ble dessuten enighet om at avslutningen av den livsforlengende behandlingen av Kristina skulle utsettes inntil videre i et håp om at partene kunne komme til en enighet.
Den 1. februar snakket en lege fra Haukeland med Hjartåker og avtalte møte dagen etter, likevel møtte sikkerhetssjefen og tre leger opp på døren hjemme hos Hjartåker klokken 20:00 kvelden før møtet. På tross av at besøkende angivelig informerte legene om at Hjartåker var syk og at møtet måtte utsettes, insisterte legene på å snakke med ham, og overtalte ham om at behandlingen burde avsluttes. Politiet ble tilkalt til stedet av de besøkende som befant seg i huset hos den syke faren. Legenes oppførsel ble slått stort opp i media og sterkt kritisert.
Saken ble anmeldt og henlagt to ganger av Fana politikontor på grunn av intet straffbart forhold, før den på nytt ble tatt opp etter pålegg fra Statsadvokaten. Den er nå på nytt henlagt.
Kristina døde 7. februar 2006 på Haukeland universitetssykehus med familien rundt seg, etter at legene avsluttet behandlingen helgen før.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Statens helsetilsyns rapport[rediger | rediger kilde]
Statens helsetilsyn opprettet 20. mars 2006 tilsynssak mot Haukeland universitetssykehus, i første omgang på bakgrunn av oppslaget om hjemmebesøket som legene gjorde til Hjartåker. Imidlertid har tilsynet etter ønske både fra Hjartåker og fra Haukeland sykehus tatt opp hele saken til gransking.
Hjemmebesøket[rediger | rediger kilde]
Den 7. november 2007, nesten 8 måneder senere kom helsetilsynet med den første av flere bebudede rapporter om saken. Denne rapporten tar utelukkende for seg kommunikasjonen mellom sykehuset og Hjartåker, og hevder at sykehuset har opptrådt uforsvarlig i tre tilfeller, nemlig i forbindelse med at man fortalte Hjartåker at behandlingen skulle avsluttes, samt i forbindelse med det omtalte hjemmebesøket. I begge tilfellene fant man at dette var et brudd med forsvarlighetskravet i Lov om Spesialisthelsetjenesten[1], § 2.2. Dette er dog ikke begrunnet som annet en brudd med norm for informasjon på et passende tidspunkt. Helsetilsynet sier ikke noe om hva som ville vært et passende tidspunkt, og det er av forståelige og nærmest selvfølgelige grunner ingen etablert praksis i Norge eller andre vestlige land for å holde tilbake viktig informasjon til pårørende. I tillegg fant man brudd på Pasientrettighetsloven[2], §§ 3.2 og 3.3 fordi man mener at sykehuset burde informert Hjartåker i forkant av en nødvendig og rutinemessig pustetest som ble utført i begynnelsen av oktober. Rapporten i en delvis sladdet utgave kan leses her. [3][død lenke]
I detalj mener helsetilsynet at kommunikasjonen var for hyppig, på feil tidspunkt og med for mye vekt på å oppnå enighet. Når det gjelder det omtalte hjemmebesøket finner Helsetilsynet at kommunikasjon med pårørende skal skje på sykehuset. Det kommer imidlertid ingen kritikk mot at biskop Hagesæter ble involvert i saken og at det foregikk forhandlinger utenfor sykehuset i det tilfellet. Det er antakelig første gang at et sykehus har fått kritikk for å kommunisere for mye med pårørende. Det er ikke oppgitt i rapporten om Helsetilsynet i en så omstridt sak har benyttet ekspertise med erfaring fra akutt- eller barnemedisin.
Øvrige punkter[rediger | rediger kilde]
I rapporten finner også Helsetilsynet at Haukeland universitetssykehus har handlet forsvarlig i de øvrige seks punktene som var vurdert. Det fremgår at man har lagt ned betydelige ressurser på å opprette tillit til Hjartåker etter at man hadde havnet i konflikt, og at informasjonen som ble gitt var adekvat. Helsetilsynet finner ingen kritikkverdige forhold til kommunikasjonen fra 1. oktober til saken ble kjent i media i januar. Man fremhever også at sykehuset i større grad enn det som er vanlig praksis har latt familien få delta og bestemme forhold rundt behandlingen, blant annet fremgår det at familien benyttet en healer som fikk anledning til å behandle Kristina på sykehuset.
Forslag om «Kristina-lov»[rediger | rediger kilde]
Partiet Venstre har kommet med en uttalelse om at de ønsker en lov om uavhengig faglig vurdering til bruk i tilfeller der det er tvil rundt avslutning av livsnødvendig behandling for alvorlig syke pasienter. Helseminister Sylvia Brustad har uttrykt støtte til dette. Saken er blitt en varm politisk potet, og det kan spekuleres i om dette har medvirket til at det har tatt så lang tid før helsetilsynet har kommet med sin delvise konklusjon.