Kristiansands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Kristiansand ble grunnlagt i 1641, men har langt eldre bosetning og var viktig kongsgods og kirkested allerede i middelalderen. I dag er Kristiansand administrasjonssted for Vest-Agder fylke og Sørlandets naturlige hovedstad.

Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Kristiansandsområdet har hatt bosetting i uminnelige tider. Funnet i 1996 av Søgne-kvinnen fra ca. 6500 f.Kr i nabokommunen Søgne, vitner om svært tidlig tilhold i skjærgården.[1] Stedet Grauthelleren (Grathelleren) på Fidje er en antatt steinalderboplass - en «heller» som folk bodde under.

Enkeltgårder var det dominerende mønsteret i Norge i eldre tid, men her er det funnet landsbyformasjoner. Andre, arkeologiske funn i gravhauger rundt Oddernes kirke på Lund vitner om bosettinger fra ca. 400 e.Kr, og det ble i 1907 funnet 25 kokegroper like utenfor kirkeveggen som sannsynligvis er enda eldre. Syd og vest for kirken fantes tidligere et av Sørlandets aller største gravfelt fra førkristen tid. Det antas at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800, og Oddernes kirke ble reist omkring 1040.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Oddernes kirke i Kristiansand, reist omkring 1040.

Et viktig vitnesbyrd om et større og organisert samfunn gjennom mer enn tusen år, er Oddernes kirke som er oppført ca. 1040. Kirken ligger i bydelen Lund, hvor det oppe på morenevollen nærmere Otra ble drevet norrøn ofring. Ved Oddernes kirke står en stor runestein med referanse til Olav den hellige. Man regner derfor med at den første, organiserte utviklingen mot et bysamfunn i Kristiansandsområdet skjedde på Lund, hvor gården Ottrunes (Oddernes) var kongsgård for blant annet Harald Hårfagre.

Før steinkirken ble bygd, er det antatt at én eller kanskje to stolpekirker av tre har stått på samme sted. Utgravningene under og rundt runesteinen for noen år siden, da den ble flyttet inn i våpenhuset, har utfra gravfunn dokumentert at kirkegården må ha vært uvanlig stor allerede i høymiddelalderen. Dette betyr at området har hatt et høyt folketall i tida før svartedauden.

Allerede på 13–1400-tallet var det en travel omlastningshavn og et lite tettsted ved Otra nederst på Lund, ved det som før het Lahelle og i dag heter Kuholmen. Bydelen Lund ligger mellom to store elver, har gode havnemuligheter og god dyrkingsjord. I tillegg til gårder og bryggeanlegg flere steder i dette området, hadde det vokst frem bebyggelse langs kysten og på øyer og holmer en rekke steder i omegnen. Eiketømmer ble allerede nå eksportert (ulovlig) til Holland.[2] Snart ankom også danske handelsskuter, og fra 1520 også skotske handelsmenn, med tilhørende sørlandske inntekter fra trelasthandelen.[3] Mandal var fortsatt handelssentrum, men havnene i den senere Kristiansandsfjorden vokste sakte fram og ble ledende tidlig på 1600-tallet.[4]

En annen forløper til Kristiansands grunnleggelse var utviklingen i havnen i sundet mellom Møvig, Kroodden og Flekkerøy som var den viktigste langs Skagerrakkysten allerede fra 1500-tallet og fikk sine første befestninger med fort i 1556 under Christian III.[5] Lensherre Palle Rosenkrantz fikk i 1635 ordre fra kongen om å flytte fra Nedenes og bygge en kongsgård ved Flekkerøy.[6] I skipningssesongen skulle lensherren bo på den befestede øya Slottsholmen midt mellom Flekkerøy og Møvik, en holme som fra 1635 bar navnet Christiansø. Sommerresidensen stod først ferdig i 1642. En viktig oppgave var skatteoppkreving og kamp mot sjørøveri og ulovlig handel.[7]

Før anleggelsen av Kiel-kanalen mellom Nordsjøen og Østersjøen hadde Kristiansand meget stor strategisk betydning, fordi flåtebasen her kontrollerte innseilingen til de danske streder og Østersjøen. Av denne grunn har Kristiansand vært en viktig militærby i mer enn 400 år. Det økonomiske tyngdepunktet i Mandal og Nedenes Len synes også å ha forflyttet seg på denen tiden – fra Nedenes (Aust-Agder) og vestover til kristiansandsfjorden.[8]

Christian IVs planer[rediger | rediger kilde]

Kongsgården ble flyttet fra Nedenes til Lund etter at Kong Christian IV hadde vært på befaring i området for andre gang i 1635 – første besøket var trolig i 1630. Ved besøket i 1635 forærte kongen 100 riksdaler til forlengelse av kirken på Oddernes. Det Lund derimot ikke kunne by på var ubebygd grunn med nok plass til et helt nytt bysentrum. Det fant kongen på vestsiden av Torridalselva (Otra). Grunnen her tilhørte dels Grim gård som var krongods, og dels Eg gård. På den flate skogsletten på 576 dekar kunne kongens visjon om en by med en tidsriktig kvadratur etter datidens renessanseidealer bli virkelighet. Kongen ga oppdraget med å utarbeide en byplan til den danske ingeniøren Hans Jacobsen Schiørt og hans plan er i hovedsak fulgt frem til i dag.

Grim gård som Grimsmoen tilhørte var delvis krongods. Området var tett skogbevokst og i hovedsak ubebygd, og det egnet seg derfor utmerket til anlegg av en helt ny bymessig bebyggelse med rette gater som var kongens bilde av den ideelle by. Området hadde dessuten god havn på to sider og en seilbar elv på den tredje. Kansler Jens Bjelke støttet anleggelse av en kjøpstad, og allerede under et besøk i 1630 kan Christian IV ha valgt ut «Sanden» som sted for byanleggelsen.[9]

Før byen ble grunnlagt fantes det ingen kjøpstad mellom Skien og Stavanger, og det var borgerne i Tønsberg som hadde handelsprivilegier på denne delen av kysten. Det ble drevet trelasthandel fra en rekke lasteplasser rundt byens nåværende sentrum. Trolig tok bønder og handelsmenn i kristiansandsfjorden selv initiativ til å få kjøpstaden opprettet.[10] Men Kongen hadde også store interesser av å styrke festningen med en by. Etter at danskenes økning av Øresundtollen dreide den hollandske og engelske handelen bort fra Østersjøen og over på Norge, økte de potensielle tollinntektene på Agder, og den internasjonale striden om landsdelen og handelen tiltok.[11]

Christiansand[rediger | rediger kilde]

Christiansand ble formelt grunnlagt av den dansk-norske kong Christian IV den 5. juli 1641. Det er dokumentert at kongen allerede i august 1630 besøkte Sanden som senere ble byens sentrum og spiste middag hos Peder Thommesen «boende på en odde av Grimsmoen, like ved utløpet av Torridalselven».[12] Denne delen av byen kalles i dag for Tangen.

Byen ble anlagt i renessansestil med regelmessig byplan (kvadratur), og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nyetablerte byen. Til gjengjeld skulle de få handelsprivilegier og 10 års skattefrihet. Forskjellige kongelige privilegier og påbud av denne typen var nødvendig fødselshjelp og en del av forutsetningene for å kunne utvikle levedyktige bysamfunn. Det samme gjelder andre norske byer som er anlagt fra 1500- til 1800-tallet.

Fra Kristiansand midt på 1800-tallet. Bildet er et litografi fra boken Chr.Tønsberg Norge fremstillet i Tegninger som kom ut i 1846-48.

I 1666 ble Kristiansand garnisonsby, med nye festninger på Fredriksholm (1658) og den langt større Christiansholm festning (1672) i østhavnen av Kvadraturen. Ti år senere, i 1682, besluttet kongen at bispesetet skulle flyttes fra Stavanger til Christiansand. Bispedømmet endret samtidig navn til Kristiansand stift. Dette fikk også mye å si for byens vekst, fordi det fulgte Latinskole (Kristiansand katedralskole og mye tjenesteyting med stiftsstadsstatusen. Latinskolen stod særlig for grunnutdanning av kandidater til preste- og juristyrkene. Men også skipsfarten hadde sin første blomstring på denne tiden. I 1696 var det registrert 54 skip i byen, som ved siden av kongens galeiverft i byen ga næring for skipsreparasjoner i betydelig skala – en virksomhet byens borgere foreløpig hadde monopol på sør for Telemark.[13]

Branner, boom og blokade[rediger | rediger kilde]

I 1734 opplevde byen sin første bybrann. Hele 333 hus ble ødelagt. Brannen ble fulgt av dårlig økonomi. Senere på 1700-tallet, etter den amerikanske uavhengighetskrigen, opplevde byens skipsbyggere stor vekst. Blant annet slo byen seg opp gjennom at handelsstanden i hemmelighet inviterte jødiske og katolske kjøpmenn fra Europa til byen, noe som var forbudt i datidens Danmark-Norge. Oppsvinget varte helt frem til Napoleonskrigene. I 1800 var en tredel av innbyggerne økonomisk knyttet til de ni skipsverftene i byen. Selv om byene i Aust-Agder gikk forbi Kristiansand innen skipsbygging gjennom sine partsrederier utover 1800-tallet, forble Kristiansand den fremste havnebyen.[14]

En rekke bybranner herjet byen på 1800-tallet, og i 1885 ble Kristiansand domkirke gjenreist i mur.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Se også: Kanonbåtkrigen

Napoleonskrigene med tilhørende blokade og sjøkrig ble et oppsving for handelen i Kristiansand så lenge landet var nøytralt, men med krigserklæringen fra England kom «nødsårene».[15] Danmark-Norge støttet Frankrike og var utsatt for nådeløse britiske angrep på dansk-norske skip. Selv om det norsk-danske krigsskipet «Lougen» bordet den britiske orlogsbriggen «Seagull» til allmenn jubel i 1808, var krigen generelt en økonomisk hard tid.[16] Det britiske linjeskipet HMS «Spencer» og flere mindre fartøyer stevnet inn byfjorden 18. september 1807 og ble beskutt fra Christiansholm festning. Angrepet ble slått tilbake, og britene inntok den nedlagte Fredriksholm festning, som ble sprengt og ødelagt før krigsskipene trakk seg tilbake.

Historien om Terje Vigen vitner om denne tiden. Franske tropper lå i garnison i Kristiansand, ofte i private hjem, og når de dro opp i byen for å hvile (reposez), ga det utleiekvarterene kallenavnet Posebyen. Tidlig på 1800-tallet gikk Kristiansand for å være en farlig og lovløs havneby, den kjente kristne og pietistiske vekkelsen som reaksjon mot disse tilstandene, kom først senere.[17]

Kristiansands gamle bydel, Posebyen, er Nord-Europas lengste, sammenhengende trehusbebyggelse.

Etter Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Under Napoleonskrigene sank folketallet, og dette fortsatte en stund etter krigen. Men fredsslutningen ble en svært rik tid – 1808 til 1814 er kanskje Kristiansands rikeste blomstringstid. Byen ble nå militært og sivilt sentrum for Sørlandet, garnisonen hadde 3 000 soldater. Denne militære sentralfunksjonen for Sør-Norge vedvarte forøvrig helt til 9. april 1940. Fra 1809 ble Kristiansand hovedbase for den såkalte lisensfarten på England. Kristiansand fortsatte som innfallsport for varer til Norge, noe som skapte enorme formuer i byen.[18]

I 1830-årene ble veksten i den norske skipsfarten for alvor sentrert til Kristiansand. Fortsatt var rederiene knyttet til handelshus, man eksporterte og fraktet selv.[19] Men fra midt på 1800-tallet avanserte Kristiansand og Arendal til å bli blant verdens ledende skipsfartbyer. Englands opphevelse av navigasjonsakten i 1850 førte til et sterkt oppsving. Fra 1870-årene ble det startet redervirksomhet uavhengig av egen handelsvirksomhet på land, og så sent som i 1875 lå 12 nye seilskip for bygging i byen.[20] Kristiansands Mekaniske Verksted og Reinhards Verft var utpregede skipsbyggerier.

Byene holdt lenge på seilskipene og var blant de tregeste til å gå over til damp og motor, og dette brakte nedgang i skipsbyggingen. Men selve skipsfarten forble den helt dominerende næringsveien i kystbyene på Agder, med Arendal i fremste rekke, og Kristiansand som en av landets tre største tonnasjebyer med 1 195 sjøfolk i 1875.[21] Strays rederi var Norge største seilrederi, 70 seilskip og 15 dampskip fra 1891 til 1917. Skipene seilte med tømmer og trelast til England, gikk i kornfart til Russland, USA og Canada, og fraktet bomull fra Vestindia. Enkelte gikk også som emigrantskip til USA.[22] Det ble også anlagt et større bryggeri i 1859Christianssands Bryggeri.

En viktig hendelse for byen var også anleggelsen av Eg Sindssygeasyl i 1881, den andre psykiatriske sentralinstitusjonen i Norge etter Gaustad. Det psykiatriske sykehuset trakk høyt utdannede leger til byen og var en pionerinstitusjon i norsk psykiatri. Det ga også mange arbeidsplasser for kvinner. I 1895 åpnet St Joseph-søstrene St. Josephs hospital i Kongensgate, et stort, katolsk sykehus som tilbød fødestue fram til 1967.[23] Private sykehus og pleieinstitusjoner ble viktige i Kristiansand.

Byen var hjemsøkt av brann, og den siste store bybrannen i 1892 rev med seg den sørlige halvdelen av kvadraturen opp til Rådhusgata. Murkirken fra etter 1880-brannen ble utbrent, men kledningen stod. Etter brannen ble det innført murtvang for alle nye hus også i Kristiansand, tross protester mot de økte byggekostnadene dette innebar. Det tok fortsatt lang tid før industrien fikk fotfeste, det skjedde i 1907 med oppdemmingen av Otra for vannkraftformål. Byens tobakksspinnerier var mange, men hadde et håndverkspreg. Med utbyggingen av kraftproduksjon i vassdragene på Sørlandet ble det aktuelt å lokalisere kraftkrevende industri også her, og i 1910 ble Kristiansands Nikkelraffineringsverk AS (senere Falconbridge Nikkelverk) etablert med eget havneanlegg og jernbanespor to kilomteter vest for sentrum.

Nøytralitetsvakt og mellomkrigstid[rediger | rediger kilde]

«Jobbetiden» under første verdenskrig ble en, økonomisk sett, meget god periode for Kristiansand, som nøytral skipsfartsby. Fraktratene og prisene på skip og varer steg, og det ble brukt kommunale midler til å utbedre veier og jernbane.[24] Det ble etablert nye banker og handelshus, som lånte penger ut til de kriserammede kommunene på Agder. Kristiansand 20-doblet sin kommunegjeld.[25] Det ga også økonomisk oppsving at Hæren etablerte nøytralitetsvakt i byen, med basis i Krigsskolen som var anlagt på Gimlemoen. Ved krigens slutt hadde Kristiansands redere regelrett hamstret skip, og eide nesten 40 % av landets seiltonnasje.[26]

Under krigen økte kommunen skattene, ved siden av låneopptakene fra private. Freden i 1918 og nedgangen i næringslivets fortjenester ga derfor en økonomisk blåmandag, med skattesvikt som svekket kommunens evne til å betale ned lånene og dermed forsterket nedgangen. Krisen som fulgte med paripolitikken på 1920-tallet kjentes godt i en handelsby som Kristiansand. Det var bolignød etter den sterke folkeveksten fra krigens dager, og arbeidsløsheten under etterkrigskrisen forsterket de sosiale problemene.[27] Etableringen av nytt sentralsykehus i store lokaler i Tordenskjoldsgate i 1934 ga helsevesenet et løft.[28]

Arbeiderbevegelsen hadde viktige pionerer som Ole Lian fra Kristiansand, og Kyrre Grepp var en tid redaktør i den sosialdemokratiske lokalavisen Sørlandet. Også Leo Trotsky bodde et drøyt år i skjærgården i Randesund i sitt eksil og hadde fast kommentarspalte i Sørlandet.[29] Arnulf Øverland tok Trotsky med fra Randesund til Ny-Hellesund i Søgne i 1936.[30]

I mellomkrigstiden ble Kristiansand et senter for intellektuelle, særlig etter at Bauhaus-arkitekten Thilo Schoder rømte fra Hitler-Tyskland og slo seg ned her i 1932. Arnulf Øverland var en flittig gjest i byen. Men venstresiden fikk aldri noe sterkt fotfeste, byen forble politisk splittet hvor industriarbeiderne støttet Arbeiderpartiet og de mange ansatte i handelsnæringene støttet Venstre. Byen hadde i etterkrigstiden hele fire aviser med hver sin partitilknytning.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Trafikkuhell i Kristiansand i september 1941. Foto: Kristiansand politikammer/Statsarkivet i Kristiansand

Under andre verdenskrig ble Kristiansand angrepet 9. april 1940 av tyske marinestyrker, tolv fartøyer anført av den lette krysseren Karlsruhe. Om bord befant det seg ca. 1100 landgangstropper. Etter gjentatte tyske angrep, falt festningen på Odderøya. De tyske fartøyene førte et signalflagg som ble forvekslet med et fransk flagg. I tillegg ble festningen angrepet av bombefly fra tyske Luftwaffe. Kamphandlingene førte til 8 falne på Odderøya, i tillegg til sivile tap inne i byen. Det tyske handelsskipet MS «Seattle» kom under kryssild, ble skutt i brann og senere sank. En granat ødela øverste del av tårnet på Kristiansand domkirke.[31] Tyske tropper ble landsatt og byen besatt. Karlsruhe ble torpedert og senket av en britisk ubåt. På Gimlemoen sto en infanteribataljon av Telemark infanteriregiment nr. 3 som nøytralitetsvakt. 3. divisjons skole befant seg også i Kristiansand. I tillegg var det ett artilleribatteri og ett hjulrytterkompani på Evjemoen. Små styrker av Agder infanteriregiment nr. 7 ble mobilisert. Divisjonssjefen, generalmajor Einar Liljedahl, beordret landstyrkene ut av byen for å ta opp forsvaret lenger nord. Den tyske styrken som ble landsatt 9. april utgjorde om lag en infanteribataljon. Forsterkninger ankom fra 10. april over Kjevik flyplass. Kort tid før de norske styrkene i Setesdal overga seg uten kamp 15. april, bega general Liljedahl seg mot Rogaland, hvor norske styrker fortsatt var i virksomhet. Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 rettet hard kritikk mot generalmajor Liljedahls disposisjoner under operasjonene i Kristiansand-Setesdals-avsnittet.[32]

Tysk kystartillerikanon fra andre verdenskrig, ved Kristiansand

Kristiansand var ikke noen sterk NS-by, slik deler av Indre Agder var. Det var 505 NS-medlemmer i byen under krigen, og 511 innbyggere ble arrestert i 1945 og etterforsket for landssvik, men ytterst få ble dømt for dette. De beryktede torturistene og norske og tyske Gestapo-håndlangere på «Arkivet» ble stilt for retten, og forsvart av blant andre advokaten og den senere justisministeren Jens Haugland. En nordmann (Ole Wehus) og tre tyskere ble dømt til døden, men bare Wehus ble henrettet.[33] Hardest gikk krigen ut over handelsflåten, og 13 av byens skip og 33 lokale sjøfolk gikk tapt i krigsforlis.[34]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Under gjenreisingen etter krigen ble bydelen Lund bygget videre ut, blant annet med helt enestående murblokker og trehus på Lund i Bauhaus-stil, tegnet av Thilo Schoder. Kommunen bevilget store summer til boligbyggingen, som allerede i 1946 ble kommunebudsjettets største utgiftspost.[35] Likevel forble bolignøden stor i lang tid. Byen vokste fort, i årene 19301950 vokste ingen norsk kommune raskere enn Kristiansand.[36]

På 1960- og 70-tallet ble Vågsbygd i vest bygd ut til å huse en bydel med 20 000 innbyggere. Drabantbyene ble bygd ut med høyblokker allerede på 1950-tallet (Tinnheia) og 1960-tallet (Slettheia). Den raske veksten skapte en ny type urbanisering og nye sosiale utfordringer. Opprettelsen av Agder Distriktshøyskole med sterkt undervisningsfokus i 1969,[37] styrket ungdommens utdanningsmuligheter i egen by.

Kommunesammenslåingen i 1965 styrket de borgerlige partienes dominans i kommunepolitikken.[38] Helt fram til 1970-tallet hadde Kristiansand Venstre-ordfører fram til 1975, og Fædrelandsvennen var Venstre-avis fram til partisplittelsen i 1972. I ettertid har Høyre, med støtte fra Kristelig Folkeparti, overtatt den posisjonen Venstre tidligere hadde som byens ledende parti. Høyre-ordførere styrte uavbrutt fra 1978 til 2003.[39] En viktig stridssak var utbyggingen av nytt sentralsykehus på Eg, motstanderne samlet 9 000 underskrifter i 1977 og mobiliserte effektivt politisk flertall mot utbygging i flere år inntil endelig utbygging var fullført i 1989.[40]

På 1980-tallet lå byens industri og næringsliv nede. Kristiansands mekaniske verksted og Fiskaa Verk permitterte mange,[41] og Falconbridges tidligere arbeidsstokk på over 2 000 mann var redusert til omkring 800. Det var nå bare 2 rederier igjen i byen. Men fra andre halvdel av 1990-tallet skjøt nytt næringsliv fart, og ingeniørmiljøet med tidligere tilknytning til skipsbygging og skipsfart utviklet ledende bedrifter for skips- og offshoreutstyr, sikkerhetsteknologi og brønnboring.[42] Rasmussengruppen, som startet tradisjonelt tank- og bulkrederi i 1936, gikk tidlig inn i bøyelast-, supply- og offshorerederi rettet mot oljevirksomheten i Nordsjøen.[43] Gründeren Bjarne Skeie skapte fra omkring 1977 flere bedrifter med mer enn tusen ansatte i byen, med basis i Hydralift som leverte utstyr til Nordsjøen. Selskapet driver både rigg- og borevirksomhet, og i 2008 ble Skeiegruppen også etablert som operatør på norsk sokkel.[44] Utenlandske offshorebedrifter har etablert avansert industri på Kongshavn ved Søm, og ved Andøya i Vågsbygd.

Ellers er handels- og tjenestesektorene uvanlig store. Kristiansand er også et av landets fremste lokasjoner for telefonsalg og callsentre, med mer enn 1 000 ansatte i denne næringen. Teleselskapet Ventelo har delvis sitt opphav i byen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ««Fruen fra havet» - et banebrytende funn for norsk arkeologi». NIKU og Universitetets Oldsaksamling. Arkivert fra originalen 2003-11-01. Besøkt 30.07.2007. 
  2. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 7.
  3. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 5–6.
  4. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 14–16.
  5. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 8–9.
  6. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641-1814, Kristiansand 1941 (1982), side 28.
  7. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 23–24.
  8. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 29.
  9. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 46–48.
  10. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 48.
  11. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 49.
  12. ^ Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Kristiansand 1941 (1982), side 46.
  13. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 8–9.
  14. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 9–10.
  15. ^ Yngvar Ustvedt, Henrik Wergeland – en biografi, Gyldendal, Oslo 1994, side 23.
  16. ^ Yngvar Ustvedt, Henrik Wergeland – en biografi, Gyldendal, Oslo 1994, side 15.
  17. ^ Yngvar Ustvedt, Henrik Wergeland – en biografi, Gyldendal, Oslo 1994, side 26–27.
  18. ^ Yngvar Ustvedt, Henrik Wergeland – en biografi, Gyldendal, Oslo 1994, side 23–24.
  19. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 7.
  20. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte, 2000, side 12.
  21. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 45.
  22. ^ Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte , 2000, side 44 og 67.
  23. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 329–330.
  24. ^ Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974, side 10–15.
  25. ^ Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974, side 18–19, og 106–107.
  26. ^ Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974, side 21.
  27. ^ Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974, side 68–74.
  28. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 328–329.
  29. ^ Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974, side 347–350.
  30. ^ Jan G. Langfeldt, Langfeldtslekten og Ny-Hellesunds historie, 2004, side 80.
  31. ^ Odderøya 1940-1945 Vest-Agder-museet
  32. ^ NOU 1979:46 – Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946, Oslo 1979.
  33. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 24–27.
  34. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 42.
  35. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 71.
  36. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 59.
  37. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 567.
  38. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 496.
  39. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 504.
  40. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 530–534.
  41. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 484.
  42. ^ Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999, side 485.
  43. ^ Kort historikk - Rasmussengruppen.
  44. ^ Skeie Energy kvalifisert som operatør[død lenke] - Offshore, 8. februar 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sverre Steen, Kristiansands historie 1641–1814, Oslo 1941 (Kristiansand 1982). ISBN 82-995157-1-8.
  • Sverre Steen, Kristiansands historie 1814–1914, Oslo 1941 (Kristiansand 1979, andre opplag).
  • Pål Thonstad Sandvig, Kristiansands historie 1945–1999, Kristiansand 1999. ISBN 82-995157-2-6.
  • Joh. N. Tønnessen, Kristiansands historie 1914–1945, Kristiansand 1974. ISBN 82-995157-1-8.
  • Yngvar Ustvedt, Henrik Wergeland – en biografi, Gyldendal, Oslo 1994. ISBN 82-05-21975-3.
  • Vest-Agder fylkesmuseum, Sjøfartsbyen Kristiansand, hefte, Kristiansand 2000. ISBN 82-91178-08-9.