Kirkens SOS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Krisetelefon»)
Kirkens SOS
Org.nummer971275596
LandNorge
Nettstedkirkens-sos.no (no)
girku-sos.no (se)

Kirkens SOS i Norge er en nasjonal krisetjeneste på telefon og internett. Hvert år tar Kirkens SOS imot nærmere 200 000 henvendelser på telefon og internett.[trenger referanse]

Sammenslutningen består av 11 selvstendige SOS-sentre rundt i Norge, samt Landssekretariatet i Oslo. SOS-telefonen og meldingstjenesten er døgnåpen. Til sammen bemannes SOS-telefon, melding og chat av opp mot 1000 frivillige medarbeidere.[trenger referanse] Både innringer og frivillig medarbeider opptrer anonymt. Kirkens SOS skal være til stede for mennesker i følelsesmessig- og eksistensiell krise som trenger noen å prate med - og er samtidig et selvmordsforebyggende lavterskeltilbud. Tjenesten mottar også henvendelser på Teksttelefon for døve.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Etableringen[rediger | rediger kilde]

Kirkens SOS ble opprettet av Oslo Bymisjon i 1974, og skulle erstatte en hjelpetelefon kalt Kirkens Nattjeneste som hadde blitt startet i Oslo i 1958 av Oslo Indremisjon.[1] Kirkens Nattjeneste hadde blitt betjent av om lag 90 prester, men da Kirkens SOS startet opp var siktemålet at det ikke bare var prester som skulle ta imot henvendelser fra innringerne.[1] Etter bare få måneders drift i Oslo kom det ønsker fra andre bispedømmer om tilsvarende hjelpetelefoner der, og i september 1974 deltok representanter fra samtlige bispedømmer i en konferanse om behovet for å bygge ut tilbudet over hele landet.[1] Et par år senere åpnet Agder bispedømmeråd et Kirkens SOS-senter i Kristiansand, og deretter ble det etablert lokale sentre i alle bispedømmene.[1]

Krisetelefon for minoriteter[rediger | rediger kilde]

Krisetelefon for minoriteter ble etablert som et pilotprosjekt i regi av Kirkens SOS i Oslo i januar 2009, men prosjektet ble avviklet etter få år. Krisetelefonen var gratis og ble betjent på norsk og engelsk.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kirkens SOS mottar statlig støtte,[av hvem?] men er også avhengig av økonomisk støtte fra menigheter, bedrifter, stiftelser og privatpersoner.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]