Kostjantyn Vasyl Ostrozkyj
| Kostjantyn Vasyl Ostrozkyj | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1520-årene[1] Turaŭ | ||
| Død | 13. feb. 1608[2][3] Ostroh[4][5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Zofia Tarnowska (1552–)[2] | ||
| Far | Konstanty Ostrogski[6] | ||
| Mor | Aleksandra Słucka[6] | ||
| Søsken | Ilia Ostrogski | ||
| Barn | Janusz Ostrogski[2][7] Elisabeth Ostrogska[2] Katarzyna Ostrogska[8] Kostiantyn Ostrozky[2][9] Aleksander Ostrogski[2] | ||
| Nasjonalitet | Storfyrstedømmet Litauen Polen-Litauen | ||
| Gravlagt | Grotteklosteret Ostroh slott | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Kostjantyn Vasyl Ostrozkyj[a] (1526–1628) var en rutensk-ortodoks magnat i det Polsk-litauiske samveldet, starost av Volodymyr, marskalk av Volhynia og voivod av Kyiv. Ostrozkyj var en av de mektigste og mest innflytelsesrike personene i Ukraina i løpet av 1500- og 1600-tallet. Han ble berømt som grunnlegger av Ostroh-akademiet (i Ostroh) og beskytter av Den ortodokse kirke.[10] Han ble regnet som overhode for de ortodokse kristne i det Polsk-litauiske samveldet.[11] I 2008 erklærte rådet for Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet) Ostrozkyj til helgen og etablerte hans festdag den 26. februar.[12]
Han var selv gift med en katolikk som hovedsaklig oppdro barna i den katolsk tro. Hjembyen Ostroh var multireligiøs med ortodokse og katolske kirkebygg samt synagoge og moske (for tatar-befolkningen).[13] Han var sønn av Kostjantyn Ostrozkyj (1460-1530) i den mektige Ostrozkyj-familien.[11]
Politisk og religiøs betydning
[rediger | rediger kilde]Ostrozkyj var kandidat til den polske tronen etter Sigismund II Augustus' død (det siste medlemmet av Det jagellonske dynasti) i 1572, og til den moskovittiske tronen etter tsar Fjodor Ivanovitsjs død (det siste medlemmet av Rurik-dynastiet) i 1598. Ostrozkyj forsvarte rutenske (ukrainske og hviterussiske) politiske rettigheter og var de facto lederen for Ukraina i forhandlingene frem mot Lublinunionen i 1569, der han krevde at Rutenia skulle behandles som en likeverdig partner for Kongeriket Polen og Storfyrstedømmet Litauen. Som en generøs beskytter av ukrainsk kultur og en ivrig forsvarer av den ortodokse troen, organiserte og ledet han motstanden mot kirkeunionen i Brest i 1596. Unionen i Brest innebar at den unerte kirke ble etablert under Paven men med ortodoks liturgi. Selv om han ikke var prinsipielt imot ortodoks-katolsk forening, mente han at det måtte være en åpen, økumenisk prosess som involverte sekulære kirkepatronater, ikke bare en hemmelig geistlig avtale.[14][15]
Nasjonal og kulturell betydning
[rediger | rediger kilde]Ostrozkyj var en viktig skikkelse i den ukrainske kulturelle og nasjonale gjenfødelsen på 1500-tallet. Han etablerte skoler i Turov 1572, i Volodymyr-Volynskyj 1577 og i Ostroh 1590, men er mest kjent for å ha grunnlagt Ostroh-akademiet i 1576, Ostroh-trykkeriet i 1578 og trykkeriet ved Derman-klosteret i 1602. Ostroh-bibelen (1580–1) ble trykket under hans beskyttelse av Ivan Fjodorov. Ostrozkyj hadde nære kontakter og korresponderte jevnlig med ledende forsvarere av den ortodokse troen, som Lviv Stavropegial-brorskapet, fyrst Andrej Kurbskij og biskop Hedeon Balaban. Selv om han slo ned det folkelige opprøret ledet av Krysjtof Kosynskyj i 1593, gjorde han lite for å dempe opprøret ledet av Severyn Nalyvajko i 1594–6, og han opprettholdt forbindelser med Zaporizjzjakosakkene. Av disse grunnene ble han fordømt av den polske adelen.[14]
Kosynskyj-opprøret
[rediger | rediger kilde]En personlig fornærmelse mot kosakkhetmanen Krysjtof Kosynskyj av Ostrozkyj og hans sønn Janusj var den umiddelbare årsaken til Kosynskyj-opprøret, Zaporizjzjakosakkene første væpnede opprør mot det polsk-litauiske samvelde. Ved å bruke sin enorme innflytelse over lokalstyret og sine forbindelser i hovedstaden, tillot de ikke Kosynskyj å inngå eierskap til Rokytno-godset, forlenet ham av kongen, siden de lenge hadde klekket planer om å erverve dette godset. Fra godsgårdene, først og fremst fra Ostrozkyjs gods, tok de med seg dokumenter, eiendom, våpen, hester og mat. Etter det etablerte kosakkene gradvis full kontroll over Kyiv- og Bratslav-områdene, men forsøkene deres på å utvide makten sin til Volhynia mislyktes. Ostrozkyj prøvde å få militær støtte fra kong Sigismund III Vasa, men sistnevnte anså kosakkenes handlinger kun som en personlig feide mellom Kosynskyj og Janusj Ostrozkyj. Derfor samlet Ostrozkyj selv en hær og oppbød adelen og startet en offensiv mot kosakkene. I 1593 fant et slag sted nær byen Pjatka der kosakkene ble beseiret.[16] [17]
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Encyclopedia of the History of Ukraine, Encyclopedia of the History of Ukraine ID Ostrozkyj_V[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 5 6 Kniaziowie litewsko-ruscy od końca czternastego wieku, side(r) 356[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Genealogics, genealogics.org person ID I00017214, oppført som Prince Wasyl Konstanty Ostrogski[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Urzędnicy wołyńscy XIV-XVIII wieku: spisy, side(r) 138[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Sejm-Wielki.pl profil-ID dw.3977[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Kniaziowie litewsko-ruscy od końca czternastego wieku, side(r) 351[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Urzędnicy wołyńscy XIV-XVIII wieku: spisy, side(r) 122[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Kniaziowie litewsko-ruscy od końca czternastego wieku, side(r) 356, 357[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Urzędnicy wołyńscy XIV-XVIII wieku: spisy, side(r) 121[Hentet fra Wikidata]
- ↑ ««Некоронований король» України-Русі князь Василь-Костянтин Острозький: до 500-річчя з дня народження» Тиждень 13 Лютого 2026. Besøkt 11. juni 2026.
- 1 2 Lerski, H. (1996). Historical dictionary of Poland, 966-1945. Bloomsbury.
- ↑ «Канонізація святого благовірного князя Костянтина Острозького» Релігійно-інформаційна служба України (РІСУ) 12.07.2008 Besøkt 11. juni 2026.
- ↑ Bem, K. (2020). Calvinism in the Polish Lithuanian Commonwealth 1548–1648: The Churches and the Faithful. Brill.
- 1 2 «Ostrozky, Kostiantyn Vasyl.» Internet Encyclopedia of Ukraine. Besøkt 11. juni 2026.
- ↑ Oftestad, Bernt T. (1988). Lære tro fornuft. Oslo: Tano. s. 97. ISBN 8251822629.
- ↑ «КОСИНСЬКОГО ПОВСТАННЯ 1591–1593.» Енциклопедія історії України Інститут історії України. Besøkt 28. juli 2026.
- ↑ «Козацтво як суспільно-політичний та військовий чинник кінця 16 — середини 17 ст.» Енциклопедія історії України Інститут історії України. Besøkt 28. juli 2026.