Konversasjonsnormer
Den britiske filosofen H. Paul Grice (1913-1988) formulerte fire konversasjonsnormer som deltagere i en rasjonell samtale forholder seg til. De overordnede konversasjonsnormene er: Vær informativ, vær sannferdig, vær relevant, og vær klar.[1] For å bidra til effektiv kommunikasjon bør den som snakker, prøve å gjøre ytringene sine informative, sanne, relevante og klare, mens den som hører på, bør tolke ytringene ut fra antagelsen om at den som snakker, prøver å leve opp til konversasjonsidealene.[1][2]
Konversasjonsnormene kalte Grice maksimer, det vil si grunnregler eller prinsipper[3] for kommunikativ atferd. Maksimene er både deskriptive og normative: De beskriver retningslinjer som de fleste faktisk følger, og det er fornuftig å følge disse retningslinjene.[1]
Samarbeidsprinsippet[rediger | rediger kilde]
Konversasjonsnormene er knyttet til formålet med samtaler. Ifølge Grice er det å snakke en rasjonell atferd med et formål, og deltakerne i en samtale må samarbeide for å kommunisere.[1] Grice formulerte et generelt samarbeidsprinsipp:
"Utform ditt bidrag til samtalen slik som det er påkrevd på det enkelte stadium ut fra det aksepterte formålet eller retningen med den språklige utvekslingen du er engasjert i."[4]
Konversasjonsnormene er mer spesifikke retningslinjer som hører inn under det generelle samarbeidsprinsippet.[1]
Kvantitet, kvalitet, relasjon og måte[rediger | rediger kilde]
Grice ga konversasjonsmaksimene navn etter kategorier i Kants Kritikk av den rene fornuft (1781): kvantitet, kvalitet, relasjon og måte.[5][6]
1) Kvantitetsmaksimen: Vær informativ.
- Gjør ditt bidrag til samtalen så informativt som nødvendig.
- Ikke gjør bidraget ditt mer informativt enn nødvendig.
Eksempel:
- Vel, dette smaker ... interessant!
Den implisitte meningen til dette utsagnet kan formidles eksplisitt og detaljert, for eksempel: "Æsj, dette liker jeg ikke, men jeg har ikke lyst til å si det direkte til deg, siden det er uhøflig". Men det er ikke nødvendig å formidle dette eksplisitt, siden de fleste vil forstå den implisitte meningen ut fra situasjonen og kunnskap om kulturelle normer.
2) Kvalitetsmaksimen: Vær sannferdig.
- Ikke si noe du mener er usant.
- Ikke si noe du mangler adekvat bevis for.
Eksempel:
Din venns mor vurderer å kjøpe en ny bil til din venn, og du vet at din venns gamle bil ofte bryter sammen.
A: – Burde jeg kjøpe en ny bil til datteren min?
B (passende utsagn): – Ja, det høres ut som en god idé. Bilen hennes har brutt sammen gang på gang.
B (kun passende som ironi): – Jeg tror ikke det er nødvendig, bilen hennes går jo som en klokke.
3) Relasjonsmaksimen: Vær relevant.
Eksempel:
- Vet du hva klokken er?
- Buss nr. 9 har akkurat passert.
Ut fra relasjonsmaksimen vil vi anta at svaret "Buss nr. 9 har akkurat passert" har en relasjon til spørsmålet "Vet du hva klokken er?", og ikke er en kommentar ut i løse luften. "Buss nr. 9 har akkurat passert" er et passende svar hvis den som spør, vet på hvilket tidspunkt buss nr. 9 pleier å kjøre forbi.
4) Måtemaksimen: Vær klar.
- Unngå vage uttrykk.
- Unngå tvetydighet.
- Vær kortfattet.
- Vær ryddig.
Eksempel:
A: – Kan du ta ut søppelet?
B: (upassende) – Vel, det er sannsynlig at jeg kunne ha tatt ut søppelet oftere hvis noen ikke sløste så mye, slik at det meste av søppelet ikke alltid kom fra den personen.
B: (passende) – Det kan jeg, men når jeg kommer inn igjen, må vi snakke om hvordan vi fordeler husarbeidet.
Implikatur og brudd på konversasjonsnormer[rediger | rediger kilde]
Grice skilte mellom det som sies og det som menes. Det som menes kan deles inn i konvensjonell mening (konvensjonell implikatur) og kontekstspesifikk mening (konversasjonell implikatur).[1] Når den som snakker bryter en konversasjonsnorm, vil de som hører dette vanligvis anta at det ligger en intensjon bak bruddet på normen, og at utsagnets implisitte mening i denne konteksten (utsagnets konversasjonelle implikatur) er noe annet enn den konvensjonelle, bokstavelige meningen. Hva den implisitte meningen er, blir tolket ut fra ytringens kontekst og måten ytringen sies på.
Grice bruker en musikkanmeldelse som eksempel:[1]
"Fru X bragte frem lyder som tilnærmelsesvis stemte overens med melodien i Home Sweet Home."
Musikkanmelderens omstendelige formulering kan oppfattes som et brudd mot kvantitetsmaksimen. At anmelderen ikke skrev: "Fru X sang Home Sweet Home", impliserer at anmelderen legger en tilleggsbetydning i utsagnet. Vi kan anta at denne tilleggsbetydningen er at fru X ikke sang vakkert.[1] (Sup biches)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h Grice, P. (1989). Studies in the way of words. Cambridge, MA: Harvard University Press.
- ^ Clark, H.H. & Clark, E.V. (1977), referert i: Schwarz, N. (1999). Self-reports. How the questions shape the aswers. American Psychologist, 52, 93-105.
- ^ Davies, B.L. (2007). Grice's Cooperative Principle: Meaning and rationality. Journal of Pragmatics, 39, 2308-2331.
- ^ Grice, P. (1989), s. 26, oversatt i: Svennevig, J. (2009). Språklig samhandling. Oslo: Cappelen Damm.
- ^ Davies, B.L. (2007). Grice's Cooperative Principle: Meaning and rationality. Journal of Pragmatics, 39, 2308-2331.
- ^ Grice, H. P. (1975). Logic and conversation. I P. Cole & J.L. Morgan (red.), Syntax and semantics: Vol. 3 (s. 41–58). New York: Academic Press.