Kontrollert fylling

Kontrollert fylling i Hawaii. Som bilde viser legges en duk nederst, før avfallet legges i fyllingen. Slik kan man forhindre forurensning.

Kontrollert fylling var en metode for deponering av avfall. Metoden ble i Norge også kalt «Bradford-metoden», fordi teknikken ble hentet fra Bradford i England.

Fremgangsmåte

Fremgangsmåten var slik at avfallet, både organisk og ikke-organisk som glass og hermetikk, ble lagt i såkalte «floer», det vil si rabatter som ikke skulle overstige en høyde på 2,5m. Disse «floene» ble deretter dekket til med stein, jord, slam og sand. Når dette var gjort skulle fyllinga presses sammen med tilgang på oksygen.

Nyvinningen med denne metoden å deponere avfall på, var at oksygenet i fyllingen vil starte en forråtnelsesprosess, der det organiske avfallet blir til jord. Andre fordeler var lite eller ingen lukt, på grunn av tettingen ovenfra etter hver arbeidsdag. Samtidig gjør forråtnelsesprosessen temperaturen så høy at det ikke blir problemer med skadedyr som fluer og rotter. Den store baksiden med den høye temperaturen er faren for branner og eksplosjoner.

Bruk i Norge

I Norge ble metoden tatt i bruk i flere byer, Trondheim, Agder, Stavanger og Oslo. I Oslo ble metoden tatt i bruk allerede på 1930-tallet.

Den kontrollerte fyllingen fungerte fint før forbrukersamfunnet endret volumet og sammensetningen av avfallet som måtte håndteres. En kontrollert fylling krevde et nøye utført arbeid, noe som gikk greit for seg der avfallsmengdene ikke var for store. Et slikt deponi krevde store, ubrukte arealer som ikke var i tilknytning til vannkilder. En kontrollert fylling ble full i løpet av 10-12 år og ble deretter brukt som fundament for ulike samfunnsprosjekter, som sivil flyplass på Fornebu, militær flyplass på Kjeller, Rommensletta idrettspark.

Avvikling

Metoden var arealkrevende og dermed vanskelig å bruke i byer med befolkningsvekst, med mindre og mindre arealer tilgjengelig. For Oslos del var arealmangel en av grunnene til avviklingen. Kombinert med at avfallet fikk større andel plast, papp og pair og industriavfall som egnet seg dårlig i fyllinger. Disse materialene brytes sakte ned eller ikke i det hele tatt. Samtidig ble manuell arbeidskraft dyrere enn maskinell arbeidskraft. Dette gjorde at avfallet ikke ble pakket effektivt sammen, men fikk store mengder oksygen. Lokket med jord og sand ble på sin side pakket så hardt sammen at det ikke ble noen lufting, dermed startet en anaerob forråtnelse som igjen skaper metangass.

I Oslo ble disse fyllingene, på grunn av lettantennelig avfall, industriavfall, papp og papir, stadig utsatt for branner. Løsningen ble forbrenningsanlegget på Haraldrud, som med tiden fikk avansert rensing av utslippene.

I Bergen gikk Renovasjonsverket over til det som blir kalt DANO-anlegget. Der ble avfallet kvernet og i stor utstrekning brukt som kompostjord.

Ettervirkninger

Mye avfall som ikke burde blitt deponert har i mange tilfeller blitt det, noe som igjen har skapt problemer med sigevann og skadelige gassutslipp, hovedsakelig av metangass.

Gassproblematikken har gjort seg gjeldende for blant annet beboerne i leilighetene som er bygget oppå den gamle kontrollerte fyllinga på Skedsmo.