Konklavet 1922

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Konklavet 1922
Åpnet 2. februar 1922
Avsluttet 6. februar 1922
Sted Vatikanet
Tidl. pave Benedikt XV
Ny pave Pius XI
Ledet av: Vincenzo Vannutelli
Kardinaler
 - med stemmerett
53
53
Varighet 5 dager
Valgomganger 14
Forrige konklave Konklavet 1914
Neste konklave Konklavet 1939
Liste over konklaver

Konklavet 1922 ble holdt i Det sixtinske kapell i Vatikanet 2. februar6. februar 1922, etter pave Benedikt XVs død 22. januar samme år.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Konklavet ble ledet av kardinal Vincenzo Vannutelli, som var dekanus for kardinalkollegiet. Hans bror, Serafino Vannutelli, hadde ledet det forrige konklavet.

Ved pavens død var det 61 kardinaler. En av dem, Enrique Almaraz y Santos, døde dagen etter Benedikt XV. Tre rakk ikke frem til Roma i tide, og fire hadde forfall på grunn av sykdom, høy alder eller lang reisevei. Det var dermed 53 kardinal som møtte. Da den øvre aldersgrensen for stemmerett ikke ble innført før i 1970 hadde alle 53 stemmerett ved konklavet.

I den fjortende avstemning, på konklavets femte dag, ble kardinal Achille Ratti valgt og tok navnet Pius XI.

Man vet nøyaktig hvordan stemmene falt. Kirkehistorikere har kunnet høste innsikt ved at den østerrikske kardinal Piffl brøt en av konklavenes grunnregler, om ikke å gjøre seg noen notater om forløpet av pavevalget. Reglene sier at kardinalene skal gi sine notater til camerlengoen (kammerherren) eller til valgkontrollørene, og disse brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemningsresultatene. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent. Når man likevel vet hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922, er det fordi kardinal Piffl skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok. Den ble publisert i 1963.[1]

Deltagere[rediger | rediger kilde]

Fraværende[rediger | rediger kilde]

For sen ankomst[rediger | rediger kilde]

Sykdom, høy alder, lang reisevei[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Giancarlo Zizola: Il conclave, storia e segreti, Newton Storia, s. 190.