Hopp til innhold

Konklavet 1830–1831

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Quirinalet i Roma

Konklavet som varte fra 14. desember 1830 til 2. februar 1831 i Quirinalet i Roma resulterte i valget av kardinal Bartolomeo Cappellari, som tok navnet Gregor XVI, til å etterfølge den nylig avdøde pave Pius VIII.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Pave Pius VIII døde torsdag den 30. november 1830, i en alder av sekstini år. Den 11. desember informerte monsignor Benedetto Cappelletti, guvernøren i Roma, kardinalene om at det var en konspirasjon i Roma som involverte Bonaparte-nevøene til kardinal Joseph Fesch. En av dem som var i varetekt var blitt løslatt til den russiske minister, siden moren hans var den russiskfødte Katharina av Württemberg. Fesch nektet å be sine nevøer om å forlate Roma.[1] En papirbombe eksploderte under vinduene til konklavet.[2] Konklavet åpnet dermed i en atmosfære av høy spenning.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Da konklavet trådte sammen sammen 14. desember, deltok rundt 45 av de 54 gjenlevende kardinalene; åtte av dem var ikke italienske.[2] Bartolomeo Pacca var dekan for kardinalkollegiet.

I utgangspunktet var hovedkandidatene Emmanuele De Gregorio og Bartolomeo Pacca, som hadde vært papabili i konklavet i 1829, pluss Giacomo Giustiniani, som var en mangeårig pavelig diplomat, men som det ble nedlagt veto mot av kong Ferdinand VII. Giustiniani hadde tjenestegjort som nuntius i Madrid og pådratt seg motvillte fra ministeren for kirkelige anliggender[3] og dronning Christina angående arvefølgen.[1] Det var kardinal Juan Francisco Marco y Catalán som kunngjorde hans exclusive.

Fra den første dag av stemmegivningen, som var den 15., og frem til den 27., var stemmene ganske jevnt fordelt mellom De Gregorio og Pacca. Det ble imidlertid etterhvert klart at ingen av de vetofri papabiliene kunne få støtte fra to tredjedeler av kardinalene, og siden prins Klemens Wenzel von Metternich ønsket en svært sterk pave som kunne stå standhaftig mot revolusjonsflommen som hjemsøkte Europa på tidspunktet for konklavet, grep Giuseppe Albani, som ledet den østerrikske fraksjon og støttet Pacca,[1] inn. Han foreslo Vincenzo Macchi, tidligere nuntius til Paris, som sin kandidat, men få av de andre kardinalene så Macchi som egnet til paveembedet. Kardinal Joachim-Jean-Xavier d'Isoard ble instruert av kong Louis-Philippe av Frankrike til å legge ned veto mot valget av Macchi om nødvendig.[4] Kardinal Tommaso Bernetti, som konkurrerte med Albani om stillingen som statssekretær, ga sin støtte til De Gregorio.

Cappellari dukket opp som et alternativ til både De Gregorio og Macchi bare da konklavet var godt kommet underveis, men selv om Albani motarbeidet ham, tok Cappellari til slutt ledelsen og vant valget, og tok pavenavnet Gregor XVI.

Intet konklave siden da har så langt (2025) vart så lenge som én uke, men på den tiden hadde intet konklave siden 1667 vart mindre enn tre uker. Konklaven tok åttitre stemmeomganger for å gi to tredjedels flertall til en kandidat, mens intet konklave siden har krevd mer enn fjorten.

Cappellari, den gang en kamaldolesisk prest og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse, var også den siste paven som ennå ikke var biskop da han ble valgt..[5]

Kardinaler

[rediger | rediger kilde]

Under sedisvakansen var det 54 kardinaler, hvorav 45 dettok i pavevalget.Den eldste deltagende var den 86-årige Benedetto Naro. Gjennomsnittsalderen var på 65 år.

Viktige embeder

[rediger | rediger kilde]

Under sekdisvakansen ble disse embede utøvet av de følgende kardinaler:

Deltagere

[rediger | rediger kilde]

Følgende kardinaler deltok i konklavet:

Ikke deltagende kardinaler

[rediger | rediger kilde]

De følgende kardinaler deltok ikke i konklavet:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Adams, John Paul. "Sede Vacante 1830-1831", California State University Northridge
  2. ^ a b Silvagni, David. "The Election of Gregory XVI", Rome, Its Princes, Priests and People, vol. 3, (Fanny McLaughlin, tr.), E. Stock, 1887Mal:PD-notice
  3. ^ Murphy, John Nicholas. The Chair of Peter, Burns and Oates, 1886, s. 616Mal:PD-notice
  4. ^ «Miranda, Salvador. "Conclave of December 14, 1830 to February 2, 1831", Cardinals of the Holy Roman Church, Florida International University». Arkivert fra originalen 11. januar 2019. Besøkt 23. januar 2019. 
  5. ^ "Some of the History of Conclaves", Zenit, 11. mars 2013
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konklavet_1830–1831&oldid=25465037»