Kommunikasjonsradio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kommunikasjonsradio er et samlebegrep for radioer som både kan sende og ta imot en melding.

Begrepet brukes til å skille utstyret fra kringkastingssendere, kringkastingsmottagere og mobiltelefoner.

Radioene brukes som samband mellom en mindre gruppe brukere med felles behov for samband. Dette kan være radioamatører, politi, ambulanser, leger, hjelpekorps, brannkorps, elektrisitetsverksmontører, drosjer, busser, trikker, lastebiler, anleggsmaskiner, brøytemaskiner, fly, skip, fritidsbåter, jegere, skogsarbeidere og andre.

Radioene brukes i nett for landsdekkende eller internasjonale systemer som flyradio, maritim VHF, politiradio og helseradionett. De kan også brukes av en liten gruppe med konsesjon på egen kanal for internt radiosamband for et firma eller en bransje. Eksempler på dette er maskinentreprenører, budfirmaer, sikringsradio for skogsarbeidere og jaktradio.

Privatradio[rediger | rediger kilde]

Privatradio (også kalt walkie-talkie) på 27 MHz og 440 MHz er billige konsesjonsfrie radioer med begrenset sendereffekt til 500 mW beregnet på privat bruk. På 1970- og 1980-tallet ble walkie-talkie begrepet brukt om alle radioer på 27 MHz båndet, både for håndapparater, mobilapparater og stasjonære radioer. Da var disse radioene en billig og enkel kommunikasjon lokalt mellom hjem, bil og båt. Da var det en enkel konsesjon for 27 MHz båndet uten krav til teoretisk prøve. Selv om konsesjonen var beregnet for bruk innen en familie eller liten privat gruppe ble de mye brukt blant ukjente med pseudonymer som kallenavn. Da mobiltelefoner ble vanligere på slutten av 80-tallet ble bruken av dette båndet betydelig mindre.

Håndapparater, mobilapparater, stasjonær radio, basestasjonsapparat[rediger | rediger kilde]

Håndapparater er små håndholdte enheter med innebygget batteri, antenne, mikrofon, høyttaler, display for kanalvalg, frekvensvalg og oppkallsinformasjon. De er egnet til bruk for personer som går fritt omkring unna kjøretøy og hus, og som trenger forbindelse på det aktuelle radionettet også når de er unna fastmonterte apparater. Et håndapparat kan gjerne festes i et belte eller bæres i en lomme.

Mobilapparater er beregnet til fast montering i biler, båter eller fly. De har tilkobling til utvendig antenne og strømforskyning (oftest 12V likestrøm). De kan ha innvendig høyttaler.

Et baseapparat kan være en sender/mottaker for montering i hus med tilkobling til lysnettet og med antenne høyt på bygningen med en antennekabel/radiolinje som forbindelse mellom antennen og radioen. Mobilapparat og baseapparat vil ofte ha en separat håndholdt mikrofon.

Håndapparater, mobilapparater og baseapparat har ofte tilkoblingsmulighet for utvendig mikrofon, høyttaler, hodetelefonsett eller og betjeningsenhet.

Basestasjoner er sendere/ mottakere plassert i lang avstand fra en eventuell betjeningsenhet, gjerne med tilkobling over telefonlinje eller fast oppkoblede linjer. Disse apparatene har oftest kun tilkobling til antenne, strøm, og en linje som kan være telefonlinje. De mangler oftest tilkobling til display, mikrofon og høyttaler. Basestasjonen kan ofte være tilkoblet telefonnettet med et telefonoverdrag.