Kommunehelsetjenesteloven
| Kommunehelsetjenesteloven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| I kraft | 1984 | ||
| Opphevet | 2011 | ||
Lov om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) ble vedtatt i 1982 og iverksatt i 1984. Begrunnelsen for loven var i første rekke å skape en mer helhetlig helse- og sosialtjeneste, med kommunene som ansvarlig organ for planlegging og koordinering. Det finansielle ansvaret ble delt mellom stat og kommune gjennom et rammefinansieringsystem.
Det var særlig for primærlegetjenesten at loven representerte en betydelig reform,[1] siden loven avsluttet den statlige distriktlegeordningen, mens allmennlegene som tidligere hadde en helt fri stilling måtte inngå driftsavtaler med den kommunale helseadministrasjonen.
Dersom utgifter til helsehjelp helt eller delvis skal kunne godtgjøres av kommunen, må den som vil drive praksis som allmennpraktiserende lege, fysioterapeut eller jordmor ha avtale med kommunen der vedkommende vil ha sitt kontor eller hovedvirke.
Loven ble opphevet 1. januar 2012, og bestemmelsene ble i hovedsak videreført i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester mm. (helse- og omsorgstjenesteloven). Enkelte bestemmelser, blant andre bestemmelsene om miljørettet helsevern, er videreført i lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven).