Kommandoordren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kommandoordren (tysk: Kommandobefehl) ble gitt av Adolf Hitler den 18. oktober 1942 og slo fast at allierte kommandosoldater som ble tatt til fange av tyske styrker i Europa og Afrika, ikke lenger skulle behandles som krigsfanger, men overføres til Sipo, dvs. henrettes, selv om de bar uniform. Ordren skal ha vært en respons på at tyske krigsfanger var blitt bundet og skutt under et britisk angrep ved Kanariøyene.[1]

Aksjoner i Norge som resulterte i henrettelser etter kommandoordre[rediger | rediger kilde]

Natt til 21. september 1942, altså før Kommandobefehl var gitt, kom den britiske Operasjon Musketoon i kamp med tyskere under angrep på et kraftverk i Glomfjord. En brite og en nordmann ble drept, og syv briter tatt til fange. Alle var i britisk uniform. Selv om de var tatt til fange før ordren var gitt, ble samtlige henrettet i Tyskland. I november 1942 feilet tungtvannsaksjonen. Fjorten briter overlevde i glideflyet som styrte ved Egersund, men ble tatt til fange av Wehrmacht og straks henrettet. Fire sårede fra glideflyet som styrtet ved Lysefjorden, ble henrettet i Sipos fengsel i Stavanger, mens de fem andre ble sendt til Grini. Sammen med en britisk fange som hadde forsøkt å angripe slagskipet «Tirpitz» med miniubåt, ble de skutt i Trandumskogen i januar 1943.[2]

Motortorpedobåter i Middelhavet i februar 1945.

Operasjon Checkmate i april 1943 var rettet mot Kopervik. Det lyktes å senke flere skip med magnetiske miner før det britiske mannskapet ble fanget og ført til Haugesund for avhør og videresending til Sachsenhausen konsentrasjonsleir og henrettelse,[3] selv om to av dem i stedet ble sendt videre til Bergen-Belsen der én ble henrettet, mens den andre døde av tyfus.[4]

MTB 345-saken[rediger | rediger kilde]

I juli 1943 skulle den norske motortorpedobåten MTB 345 angripe tysk skipsfart på norskekysten. Seks nordmenn og en brite var om bord og ble snart tatt til fange av Wehrmacht og overlevert Sipo i Bergen. Som Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen (= Vernemaktsbefalingsmann Norge) fra juli 1940 til desember 1944 stod general Nikolaus von Falkenhorst ansvarlig for hva Wehrmacht foretok seg i Norge. Britene regnet kommandoordren for lovstridig og stilte derfor Falkenhorst for britisk militærdomstol i Braunschweig 29. juli 1946.[5]

Britene hadde i starten av 1945 protestert mot henrettelsene av MTB 345-folkene via sveitsiske kanaler, og fått saken registrert som krigsforbrytelse. MTB 345 tilhørte flotiljen i LerwickShetland. Selv om fartøyet var norsk og førte norsk flagg, var det og også dets norske besetning underlagt britisk kommando. Saken ble dermed den første britiske krigsforbrytersaken ført i Norge. 24. juli 1943 dro MTB 345 til Sognefjorden med torpedoer og miner. Planen gjaldt regulær krigføring til sjøs, ikke sabotasje. Mannskapet var kledd i sine lands respektive marineuniformer. Båten la seg ved Aspøy og fikk kontakt med et par fiskere. Dagen etter, 28. juli 1943, så den ene fiskeren tyske fly sirkle over båtens skjulested. Like etter kom det tyske krigsskip, og han hørte skudd. Om kvelden så han båten bli slept bort av tyskerne. Otto von Schrader, øverstkommanderende for KriegsmarineVestlandet, var på stedet. Samme natt konfererte han med sine offiserer om fangene som var ført til Bergenhus. Hitlers kommandoordre ble ikke nevnt, men det var åpenbart at det var den det gjaldt. Admiral von Schrader virket uvillig til å ta noe beslutning. I Bergen ble MTB-folkene forhørt av Abwehrs folk, som etter krigen forklarte at de oppfattet fangene som regulære marinefolk i uniform, ikke kommandosoldater.[6]

Men alt neste morgen førte Sipo-folk dem til Ulven leir, der de andre fangene fikk husarrest for at de ikke skulle se nykommerne. På Ulven overtok SS-Hauptscharführer Johan Arndt fra Gestapo forhørene. Samme kveld fikk han vite at Hans Wilhelm Blomberg hadde hørt av Sipo-sjefen i Norge, Heinrich Fehlis, at Berlin hadde beordret fangene skutt. Om morgenen 30. juli 1943 ble de andre fangene på Ulven truet med å bli skutt om de ikke holdt seg innendørs med tildekkede vinduer. Noen klarte likevel å se ut gjennom sprekker i veggene, og så syv fanger der den ene var såret. De hørte skudd samme natt, og neste dag stod en lastebil med en stor trekasse utenfor. Leirkommandanten beordret en fange til å vaske noen hvite strømper, der den ene var merket med navnelappen «Hull» (navnet på den britiske telegrafisten). Den norske sjefen for båten rakk også å risse inn en innskrift på celleveggen, før en eksekusjonspelotong av politimenn og vakter skjøt MTB-folkene på en skytebane nær leiren. Da dom falt 4. desember 1945, ble Blomberg dømt til døden, mens Hans Keller fra Sipo i Oslo fikk livstidsdom for å ha formidlet henrettelsesordren fra Joseph Terboven og Fehlis til Blomberg. Også Erwin Lang fra Sipo i Bergen fikk livstidsdom for å ha ledet eksekusjonspelotongen. Georg Oppel fra Sipo i Bergen fikk 20 år for å ha overbrakt ordrer. Rudolf Kapp ved Gestapo i Bergen fikk 15 år for å delta i henrettelsene; Georg Eberl fikk også 15 år for å ha vært til stede.[7] Men både Erwin Lang og Georg Oppel ble sendt hjem til Tyskland allerede 10. desember 1947, der britiske myndigheter sa seg villig til å ta imot dem.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 25), Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 82-530-271-9
  2. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 26)
  3. ^ Operation Checkmate
  4. ^ Mannskapet
  5. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 28)
  6. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 28-29)
  7. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 29-30)
  8. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 37)