Kollektivt lederskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kollektivt lederskap er en form for maktfordeling i en organisasjonsstruktur.

Eksempler innen kommunisme[rediger | rediger kilde]

Kina[rediger | rediger kilde]

Kollektivt lederskap i Kina og Kinas kommunistparti (KKP) anses å ha startet med Deng Xiaoping mot slutten av 1970-årene, da han oppfordret politbyrået til å styre etter konsensus for å unngå autoritærismen under Maoistene. Kommunistpartiets generalsekretær Jiang Zemin etablerte seg selv formelt som «den fremste blant likemenn». Denne æraen med kollektivt lederskap anses å ha endt med Xi Jinping, etter avskaffelsen av maksgrensen på mandatperioder i 2018.[1]

Den nåværende sentrale autoriteten i Kina og KKP er konsentrert i politbyråets stående komité, som består av syv medlemmer fra Kommunistpartiet og ledes av partiets generalsekretær.[2]

Generalsekretæren har fått mer makt under Xi Jinpings administrasjon.[3]

Vietnam[rediger | rediger kilde]

I Vietnam under Lê Duẩn involverte kollektivt lederskap at makt ble distribuert av generalsekretæren av Vietnams kommunistparti, og delt med politbyråets stående komité, men fremdeles med én leder.

Moderne Vietnam har ikke én overordnet leder, og makten blir delt mellom partiets generalsekretær, Vietnams president og statsminister, samt politiske organer som kommunistpartiets politbåry, sekretariat og sentralkomité.

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Kollektivt lederskap (russisk: коллективное руководство, kollektivnoye rukovodstvo) eller «Collectivity of leadership» (russisk: коллективность руководства, kollektivnost rukovodstva), ble sett på som den ideelle styreformen i Sovjetunionen. Styreformens hovedpunkt var distribusjon av makt og funksjoner mellom politbyrået, Sentralkomiteen og Ministerrådet for å hindre autokrati i Sovjet, som under Josef Stalin. På nasjonalt nivå var det kollektive lederskapet offisielt sentrert rundt det kommunistiske partiets sentralkomité, men i praksis var det sentrert rundt politbyrået. Kollektivt lederskap var her karakterisert av en begrensning av mengden makt som lå hos kommunistpartiets generalsekretær og statsministeren i forhold til andre etater ved å øke matken som ligger i kollektive organer som politbyrået.

Ifølge sovjetisk litteratur var Lenin det perfekte eksempelet på en leder som styrte til fordel for kollektivet. Stalin påstod selv at han var av samme kaliber, hvor størsteparten av politiske avgjørelser inkluderte langvarige diskusjoner og debatt i politbyrået og/eller sentralkomiteen; etter hans død i 1953 anklaget Nikita Khrusjtsjov ham for å være en dominerende skikkelse, som førte til kontroverser rundt hans periode som statsoverhode. Under kommunistpartiets 20. partikongress ble Stalins regjeringstid kritisert av Khrusjtsjov som en personkult. Som Stalins etterfølger støttet Khrusjtsjov ideen om kollektivt lederskap, men skulle over tid utvikle seg til en mer autokratisk leder som førte til kritikk om hans hykleri etter kritikken rettet mot Stalin. I 1964 ble Khrusjtsjov kastet, og Leonid Bresjnev tok over som generalsekretær og Aleksej Kosygin som statsminister. Kollektivt lederskap ble styrket under Bresjnev, og senere under Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko. Mikhail Gorbatsjovs reformer førte til fraksjonalisme innad ledersjiktet i Sovjet, og medlemmer av Gorbatsjovs fraksjon var åpent uenige med ham i enkelte nøkkelsaker. Hovedpunktene fraksjonene var uenige om var graden av reform som var nødvendig for å gjenopplive det gamle sovjetiske systemet.

Eksempler i andre partier[rediger | rediger kilde]

Grønne og sosialistiske partier arbeider ofte med kollektivt lederskap, med flere ledere eller talspersoner. Blant grønne partier blir dette ofte forklart med bevegelsens fokus på kjønnslikestilling og at konsensus bør styre politikken.

  • Bündnis 90/Die Grünen: Ledelsen består av to ledere, en generalsekretær og to gruppeledere.
  • Québec solidaire: Ledelsen består av en president, en generalsekretær og en mannlig og kvinnelig talsperson.
  • Green Party of England and Wales: Fra 1990 til 1991 hadde GPE&W seks ledere, og fra 1991 til 2008 hadde partiet en mannlig og en kvinnelig talsperson. Etter at Caroline Lucas ble valgt til partiets første eneleder i 2008 var det ikke før i 2016 at partiet igjen gikk under kollektivt lederskap, da partiet fikk en mannlig og en kvinnelig leder.
  • Scottish Green Party: Gikk under kollektivt lederskap i 2004, da en mann og en kvinne ble valgt til ledere.
  • Green Party of the United States: Styrekomiteen i Green National Committee er et kollektivt lederskap med syv likestilte ledere, samt en sekretær og en kasserer.
  • Die Linke: Partiets ledelse består av en folkevalgt komité bestående av 44 medlemmer, som ledes av et styre bestående av 12 medlemmer, to partiledere, fire viseledere, en nasjonal minister, en kasserer og fire andre medlemmer.
  • International Socialist Alternative: Det øverste organet i ISA er «the World Congress», som velger en «International Committee» (IC) som styrer mellom kongressmøtene. Denne komiteen utpekker så en «International Executive» (IE) som er ansvarlig for daglig drift av ISA.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holtz, Michael (28. februar 2018). «Xi for life? China turns its back on collective leadership.». Christian Science Monitor (engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  2. ^ «New Politburo Standing Committee decided: Mingjing News». Want China Times (engelsk). 18. oktober 2012. Arkivert fra originalen 15. januar 2013. Besøkt 21. mai 2021. 
  3. ^ Economy, Elizabeth C. (4. april 2018). The Third Revolution: Xi Jinping and the New Chinese State (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-086608-2. OCLC 1048621221. 

Kilder[rediger | rediger kilde]