Kleitarkos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kleitarkos (gresk: Κλείταρχος), virksom slutten av 300-tallet f.Kr., var en av historikerne til Aleksander den store, tilbrakte en betydelig tid i Alexandria ved hoffet til Ptolemaios I Soter, grunnleggeren av det ptolemeiske kongedømme i Egypt. Hans verk, som har gått helt tapt, har blitt bevart i kun rundt tretti fragmenter som er blitt formidlet via andre antikke forfattere, særlig av Diodorus Siculus, Quintus Curtius Rufus, Claudius Aelianus og Strabon.

Bortimot ingenting er kjent om livet til Kleitarkos, bortsett fra at han var sønn av historikeren Dinon fra Kolofon som skrev verket Persika (gresk: Περσικα), en historie om Persia, hvor flere fragmenter har blitt bevart. Det er derfor rimelig å anta at også Kleitarkos kom fra Kolofon, en jonisk by på vestkysten av Anatolia (dagens Tyrkia).

Kleitarkos selv skrev en biografi over Aleksander den store som var meget innflytelsesrik, utgitt en gang mellom 310 og 301 f.Kr. [1] Han var intet personlig øyenvitne, men en samtidig med de begivenheter han omtalte, og hadde således tilgang på kilder og vitner.[2] Blant disse var Ptolemaios selv som hadde vært general hos Aleksander, og deretter skrev en biografi om ham. Aleksander hadde også tatt med seg sin egen historiker, Kallisthenes fra Olynthos, som skrev tekst før han ble henrettet.[3]

Hans hovedkilde synes å ha vært Aleksanders hoffhistoriker Kallisthenes, men hans tekst dekket kun perioden fram til 329 f.Kr. og Kleitarkos benyttet deretter andre kilder, blant disse var memoarene til Onesikritos fra Astypalaia som hadde fulgt Aleksander på hans reiser, og Nearkhos, en av Aleksanders offiserer og admiral. Andre kilder var tilgjengelig i Alexsandria hvor det var mange makedonere og greske veteraner som han antagelig intervjuet og rådførte. [1]

«Om popularitet er en indikator, var det den mest underholdende historie om Aleksanders erobringer,» i henhold til Jona Lendering.[1] Den hadde mange fargerike beskrivelser og vitnemål fra de som deltok, ofte fra en soldats synsvinkel. Til tross for populariteten har verket gått tapt, men den ble benyttet i stor grad av senere forfattere og skribenter. Den var hovedkilden for bok 17 av Diodorus Siculus og i Quintus Curtius Rufus' latinske Historiæ Alexandri Magni. Ettersom begge disse gjenforteller historien bortimot med identiske ord, er det en god indikasjon på at de har lent seg tungt på Kleitarkos' tekst. [1]

Kleitarkos ga også et psykologisk portrett av Aleksander som var malt i mørke trekk. I Kleitarkos' mening ble den unge kongen forført av sin konstante gode skjebne hvor det mest gikk hans veg, og han ble til sist en alkoholisert tyrann og morder. Moderne historikere benekter ikke de fakta som Kleitarkos nevner, men tolker de annerledes. Eksempelvis at Aleksanders endring synes å ha skjedd etter at hans persiske motstander Dareios III av Persia var død. En del av de endringer hos Aleksander som Kleitarkos tolker negativt, som at han begynte å oppføre seg som en perser, kan bli forklart at hans store prosjekt var å forene makedonsk og persisk kultur for således å bli akseptert av både sine gamle som nye undersåtter.[1]

Kleitarkos' fortelling er fargerik, med fantastisk og underholdende fortellinger, romantiske detaljer, og et mørkt og overbevisende psykologisk portrett som ikke nødvendigvis er korrekt, og tenderte til å ofre historisk nøyaktig til fordel for å få sin psykologiske utvikling til å gå opp. Moderne forskere plasserer ham i den vulgære tradisjon sammen med Diodorus and Quintus Curtius Rufus mens Arrianos' Anabasis Alexandri kalles den gode tradisjon. Romerske Quintilianus[4] har kreditert Kleitarkos med større dyktighet enn troverdighet, og Cicero[5] anklaget ham for å kommet med fiktiv redegjørelse av den athenske generalen Themistokles' død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Lendering, Jona: «Cleitarchus», Livius.org
  2. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories: Epics, Chronicles, and Inquiries from Herodotus and Thucydides to the Twentieth Century, Penguin, s. 59
  3. ^ «Callisthenes of Olynthus», Livius.org
  4. ^ Quintilianus, Instit. x. I. 74
  5. ^ Cicero, Brutus, II

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jacoby, Felix (1921): «Kleitarchos 2.» i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft (RE). Bind XI,1, Stuttgart, s. 622–654. (grundlegend)
  • Pearson, Lionel (1960): The lost histories of Alexander the Great. New York, s. 212ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]