Klasehodepine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Klasehodepine
Klasehodepine
smerte er vanskelig å forklare –
– smerte er normalt en subjektiv opplevelse –
ICD-10-kodeG44.0
ICD-9-kode346.2
ICPC-2N90
DiseasesDB2850
MedlinePlus000786

Klasehodepine eller clusterhodepine (av eng. cluster headache[1]) tilhører gruppen av trigeminal-autonome hodepiner (TACs) i henhold til det internasjonale klassifiseringssystemet ICHD-3, som utarbeides og publiseres av International Headache Society (IHS).[2] Det er en sjelden og usedvanlig smertefull nervelidelse, med en prevalens i Norges befolkning på omkring 0,5–3 av 1 000.[3][4]

Klasehodepine (CH) karakteriseres ved voldsomt kraftig hodepine i forbindelse med det ene øyet, og den betraktes som en av de verst tenkelige smerter et menneske kan utstå.[5][6] Anfallene opptrer som klaser eller klynger på typisk 3–12 uker, normalt med 1–8 anfall gjennom døgnet. Hvert anfall varer typisk i 15–180 minutter. Smerten er nærmest alltid konsentrert rundt eller (mest typisk) bak det ene øyet, men sykdommen utløser også gjerne flere andre autonome symptomer.[7] Opphavet til den intense smerten er vaskulær, og skyldes at blodkar i hodet utvider seg (vasodilator/vasodilerer) og trigger smertereaksjoner i hodets 5. hjernenervenervus trigeminus (også kalt trillingnerven).[8] Årsaken er imidlertid fortsatt ukjent, selv om man vet at hypothalamus er sentral.

CH er i mange tilfeller invalidiserende, enten i perioder eller fullstendig. For å få god behandling er det avgjørende å få stilt riktig diagnose så raskt som mulig, noe som har vist seg å være et kritisk punkt i behandlingen av hodepinepasienter. Henvisning til en spesialist i hodepine (typisk en nevrolog) er en essensiell handling for alle pasienter med kraftig, langvarig eller syklisk hodepine, og som ikke på andre måter lar seg sikkert diagnostisere.

Klasehodepinens historie[rediger | rediger kilde]

Gerardi van Swieten (1700–1772) var den første som beskrev et tilfelle av episodisk klasehodepine som i noen grad møter kravene i International Classification of Headache Disorders

Klasehodepine var tidligere kjent som Hortons hodepine, oppkalt etter den amerikanske nevrologen Bayard Horton (1895–1980) som forsket på sykdommen i mer enn 50 år, ved Mayoklinikken i Minnesota, USA.[9] Han er imidlertid ikke den eneste som har studert denne lidelsen.

De første kjente klare tilfellene av klasehodepine stammer fra 1600- og 1700-tallet i Europa, og den første som beskrev lidelsen med litt dybde var den hollandske legen Nicolas Tulp i 1641 (Observationes Medicae).[10] Den første som beskrev et tilfelle av episodisk klasehodepine, med en standard som i noen grad møter kravene i International Classification of Headache Disorders (ICHD), var imidlertid en annen hollandsk lege; Gerardi van Swieten (1700–1772) i 1745.[11][12]

Tidlig på 1900-tallet ble klasehodepine metodisk beskrevet av den tysk-sveitsiske nevrologen Paul Robert Bing og den britiske nevrologen Willfred Harris. Behandling med oksygen og parenteral (injisert) dihydroergotamin (DHE) ble først utprøvd av Horton (Mayoklinikken).[9][13] Det engelske navnet på sykdommen, Cluster Headache, oppsto i 1952, da den amerikanske nevrologen E. Charles Kunkle (1915–2005) registrerte at hodepinen hadde en tendens til å opptre i klaser (klynger).[1] Klasehodepine ble helt fram til lanseringen av ICHD-1 i 1998 betraktet som en variant av migrene (ofte kalt rød migrene).[14]

Offentlig fokus[rediger | rediger kilde]

Manglende offentlig fokus på CH og hodepine som sådan er og har vært et universelt problem, noe spesielt klasehodepine og noen andre sjeldne hodepiner har lidd under. Rossi, Little, De La Torre & Palmaro (2018) hevdet nylig, at CH er den verste smerten som kan påføres et menneske,[15] og har vitenskapelig støtte for dette utsagnet fra en lang rekke andre forskere.[16][17] Det er faktisk ikke enkelt å finne noen som fullt ut forstår hvor vanskelig det det kan være å leve med denne diagnosen, verken privat eller i den offentlige helsetjenesten. Man vet at både fastleger, legevakt, akuttmottak, sykehus og offentlig forvaltning mangler god kunnskap for å kunne yte pasienter med alvorlige hodelidelser gode tjenester.[18] Dette er årsaken til at mange pasienter med klasehodepine og noen andre lidelser får desperate følelser omkring sosial ensomhet. Misforståelser og mangefull tillit til helsevesenet følger også av den grunnleggende kunnskapssvikten.[15]

I Norden har hodepine de siste årene fått gradvis større fokus, og flere nye forskningsprosjekter har fått offentlige midler. I Norge ledes dette arbeidet av professor i nevrologi Lars Jacob Stovner, som er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for hodepine (NKH) ved St. Olavs hospital ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. NKH er en nasjonal tjeneste som skal bygge opp og spre kompetanse om utredning og behandling av ulike former for hodepine i Norge. De driver med forskning og deltar i forskningsnettverk, og tjenesten skal bidra til implementering av kunnskapsbasert praksis og at det etableres standardiserte forløp for utredning og behandling av hodepine.[19]

Et av tiltakene NKH er i gang med er å bygge opp et nasjonalt register for pasienter med TACs; Nasjonalt kvalitetsregister for alvorlige primære hodepiner. Formålet er å gi pasienter med alvorlige primære hodepiner likeverdig tilgang til behandling, samt å sikre kvaliteten av diagnostikk, behandling og oppfølging og legge til rette for forskning. Personer som kommer med i dette må gi skriftlig samtykke til det og ha kontakt med en nevrologisk avdeling eller privatpraktiserende nevrolog, ha en sikker diagnose satt av en nevrolog, og være over 18 år gammel.[20]

Nasjonal statistikk for hodepine[rediger | rediger kilde]

Ulike former for hodepine er den tredje største årsaken til at folk ikke møter på jobb og skole i Norge. I perioden 2010–2013 registrerte NAV at den gjennomsnittlige årlige forekomsten av legemeldt sykefravær (sykemelding) som skyldtes hodepine på 17 dager eller mer blant arbeidstakere, samlet sett utgjorde 3,9 ‰ av totalen. Det innebærer mer enn 8 000 sykefravær på 17 dager eller mer årlig. Kvinner hadde tildels betydelig større fravær enn menn; i forholdet 6,1:1,8. Størst fravær var det i aldersgruppen 25–34 år, fulgt av 35–44 år, 45–54 år, 16–24 år, og 55–69 år. Kvinner hadde størst fravær i næringen helse-/sosialtjenester, mens menn hadde størst fravær i næringen transport/lagring. Yrkesmessig hadde kvinner i gruppen førskolelærere størst fravær, mens menn med størst fravær tilhørte gruppen sosionomer, vernepleiere eller barnevernspedagoger.[21]

Prevalens for CH i befolkningen[rediger | rediger kilde]

Internasjonalt regner man med en prevalens på cirka 1:1 000 (0,1 %).[22] I Norge har det aldri blitt gjort noen større undersøkelser som kan si noe sikkert om prevalensen i befolkningen, men den norske professoren, spesialist i nevrologi, dr.med. Ottar Sjaastad publiserte i 2003 resultater fra et intervju han personlig hadde gjort, av 1 838 personer i Vågå, der han fant at sju personer av led av klasehodepine, noe som tilsvarer en prevalens på 0,38 %.[23] Den er imidlertid neppe representativ. Alstadhaug & Ofte (2015) anslår at prevalensen i befolkningen ligger omkring 0,5–1 av 1 000,[4] og isåfall lider omkring 2 500–5 000 nordmenn statistisk sett av CH, i en eller annen form og grad.[4]

CH er mer vanlig blant menn enn kvinner (typisk i forholdet 3:1–4:1),[14] men andelen kvinner er økende. CH kan være fullstendig invalidiserende i deler av året eller hele tiden. De fleste debuterer i alderen 20–40 år, men det kan ta mange år før man får en sikker diagnose.[14] Hvor mange individer som har blitt diagnostisert med denne lidelsen er uvisst, men de er færre enn hva prevalensen antyder. Det betyr altså at mange nordmenn går rundt med denne sykdommen uten å ha fått stilt en sikker diagnose.

Nøkkelpunkter hos CH-pasienter[rediger | rediger kilde]

Fire nøkkelpunkter hos pasienter som lider av klasehodepine, ifølge en studie gjort av American Migraine Foundation (AMF), er at de:[24][25]

  • ...har en større sannsynlighet for å være storrøykere og/eller alkoholmisbrukere enn folk uten CH
  • ...har en større sannsynlighet for å lide av depresjoner og tenke på selvmord enn folk uten CH
  • ...har et høyere antall besøk hos lege/legevakt/akuttmottak enn folk uten CH
  • ...må som oftest vente svært lenge før de får en riktig diagnose og adekvat behandling.[a]

Tobakk har lenge blitt ansett som en betydelig årsak til CH og røykere og tidligere røykere er overrepresentert på statistikkene, men lite har vært kjent rundt hvorfor det er slik. En større amerikansk studie viser at de fleste som lider av CH er røykere, men ikke alle. En studie som omfattet 1 134 individer, hvorav 133 (cirka 12 %) var ikke-røykere som aldri hadde utsatt seg for tobakksrøyk, viste at 87 av ikke-røykerne (cirka 65 %) var menn, mens 46 (cirka 28 %) var kvinner. Kjønnsforholdet var altså cirka 1,9:1, noe som klart avviker fra det normale (3–4:1[14]). Forskjellene mellom røykere og ikke-røykere gjorde seg også gjeldene på en rekke andre områder, som forskjell i debutalder, familiehistorien for migrene, historieforhold for hodetraume, risiko for cCH, hodepinetriggere, periodisitet for anfall, uførhet for hodepine, og frekvensen for suicidale tanker. Rozen (2018) konkluderer med, at folk som lider av CH og aldri har brukt tobakk ser ut til å utgjøre en egen unik klinisk fenotype. Det er mange likheter med røykere, men det eksisterer også distinkte forskjeller som kan hjelpe med å dechiffrere hvordan tobakk påvirker patogenesen.[25]

Det har lenge blitt antatt at om man slutter å røyke så vil man bli bedre av CH, men en studie fra 2013 viser at dette trolig ikke medfører riktighet. Studien omfattet 200 personer (172 menn og 28 kvinner), hvorav 60 % var røykere, 21 % var tidligere røykere, og 19 % aldri hadde røkt. Studien konkluderte med, at individer med episodisk CH så ut til å få sterkere anfall om de røkte, men den fant ingen uttalt forbedring av tilstanden blant de som sluttet å røyke.[27] Dette bekreftes også i nyere forskning.[24][25]

Selvmordshodepine og andre navn på sykdommen[rediger | rediger kilde]

På folkemunne er klasehodepine kjent som selvmordhodepine, fordi smerten kan bli så uutholdelig at noen ønsker å avslutte livet sitt på grunn av den.[28][29][7] Den skal angivelig være verre enn ved både nyrestein og fødsel.[4] I en internettbasert amerikansk studie oppga 55 % av 1 134 deltakere at de hadde tenkt på selvmord, og 2 % hadde forsøkt å ta sitt eget liv.[4] En lang rekke pasienter har også begått selvmord, for å slippe fra smertene.[30] Faktisk er risikoen for selvmord blant personer med klasehodepine mer enn 20 ganger så høy som hos gjennomsnittet i befolkningen.[6]

En ny studie blant 203 leger fra 48 ulike nasjoner med erfaring i hodepine viser:[31]

  • at 1 % av alle selvmord skyldes primære hodepiner, og at selvmordsforsøk er 10 ganger så vanlig blant folk med primære hodepiner.
  • at 70–80 % av hodepinene som fører til selvmord eller forsøk på selvmord er enten klasehodepine eller migrene.
  • at individuelt blant disse pasientene, så har personer med klasehodepine større risiko enn personer med migrene. Psykiatrisk historikk øker risikoen.
  • at mer enn halvparten av legene tror at mer effektiv behandling vil føre til færre selvmord.

Noen kaller også lidelsen alarmklokkehodepine eller vekkerklokkehodepine, fordi anfallene opptrer så regelmessig «at man kan stille kokka etter dem» (spesielt om natten).[5] Andre navn på sykdommen er rød migrene og histaminhodepine. Det første fordi man tidligere trodde det var en variant av migrene, det andre fordi histaminer kan utløse anfall.[8]

Smerten[rediger | rediger kilde]

Smerte har inntil ganske nylig vært en individuell subjektiv reaksjon som måles på en skala fra 0–10, der 0 er smertefritt og 10 er uutholdelig smerte.[32] Som regel har smerten blitt definert i et samarbeid mellom pasient og lege, basert på begges erfaringer og en rekke kontrollspørsmål og andre målinger. Det eksisterer flere ulike smerteskalaer. En av dem er den såkalte McGill Pain Questionnaire. En annen slik skala er den såkalte Kip-skalaen. Den ble i sin tid gjort av Bob Kipple (1939–2006), som selv led av CH og var en av initiativtagerne til klasehodepineforeningen O.U.C.H., for at utenforstående bedre skulle forstå hvilken smerte CH påfører sine ofre.[33]

I en studie har imidlertid Wager et al. (2013) nå demonstrert, at smerte faktisk også lar seg måle med instrumenter,[34] og det er nå søkt patent på metoden.[35] Den utnytter fMRI og avanserte modeller for beregning av smerteintensiteten. Dette forventes snart gi større forståelse omkring de mest smertefulle lidelsene. Både klasehodepine og trigeminusnevralgi var med under de kliniske forsøkene, som bekrefter smertenes intensitet. Det vil imidlertid ta tid før et eventuelt nytt verktøy for å måle smerte blir tilgjengelig på markedet.[34]

CH-former[rediger | rediger kilde]

Det finnes (minst) to former med klasehodepine – episodisk og kronisk. En tredje form, hemiplegisk, har også blitt beskrevet, men den har (foreløpig) ikke blitt klassifisert. Det er dessuten kjent at personer som lider av klasehodepine, kan ha aura (fornemmelser i form av sanseinntrykk før anfall). Det ser imidlertid ikke ut til at klasehodepine med og uten aura skiller seg fra hverandre, foruten selve auraen. Det har blitt rapportert opp mot 20 % aura blant pasienter med klasehodepine, men i en studie av de Coo et al. (2018) konkluderte man med at minst 7 % av 756 pasienter med denne sykdommen hadde aura.[36] Det er derfor litt usikkert hvor stor andel som egentlig har aura, og om aura opptrer hver gang eller tidvis.

Episodisk klasehodepine (eCH)[rediger | rediger kilde]

Episodisk klasehodepine (eCH), klassifisert som ICHD 3.1.1, er den mest vanlige formen. Har man denne opptrer anfallene normalt 1–8 ganger i døgnet over en periode på 4–12 uker. Anfall om natten er hyppige og ofte verre enn de som kommer på dagtid, og de vekker typisk personen 1–2 timer etter at man har lagt seg.[28] Personer med episodisk klasehodepine kan imidlertid ha anfallsfrie perioder som varer i måneder eller år. Enkelte kan oppleve at anfallsperiodene henger sammen med årstidene og kommer til faste tider.

Kronisk klasehodepine (cCH)[rediger | rediger kilde]

Kronisk klasehodepine (cCH), klassifisert som ICHD 3.1.2, er den minst vanlige formen, men også den alvorligste. Den opptrer som episodisk klasehodepine, men pasientene som lider av denne formen har anfall uten anfallsfrihet eller med anfallsfrihet mindre enn 3 måneder i løpet av 1 år[2] (noen hevder 14 dager–1 måned, men disse refererer til en eldre versjon av ICHD[37]). Kun cirka 10–15 % av de som lider av klasehodepine har denne formen.[4]

Hemiplegisk klasehodepine (hCH)[rediger | rediger kilde]

Hemiplegisk klasehodepine (hCH), uklassifisert, er en enda sjeldnere form for klasehodepine, som ikke har rukket å bli klassifisert i ICHD-3. Kun noen få tilfeller har blitt diagnostisert, det første i 2002. Dette er tilfeller der pasienten får psykotiske symptomer i forbindelse med anfallene, som angst, paranoia og hallusinose.[38]

Etiologi og patogenese[rediger | rediger kilde]

Nervus trigeminus eller trillingnerven, som den også kalles, er hodets 5. hjernenerve.

Den direkte årsaken til klasehodepine er ukjent, men en feil i det autonome nervesystemet (det som ikke er styrt av viljen) er trolig en del av årsaken.[29] Selve smerten skyldes en vaskulær hendelse, da blodkar i hodet utvider seg og trigger reaksjoner i hodets 5. hjernenerve – nervus trigeminus, også kjent som trillingnerven, fordi den har tre hovedforgreninger.[8][39]

Hypothalamus[rediger | rediger kilde]

Det er nå allment akseptert at hypothalamus, som blant annet styrer sirkadianrytmen i kroppen – søvn-våkensyklusene, trolig er en betydelig del av fenomenet.[5][40] Man vet at smerten utløses i en refleksbue (loop) som gjentar smerten i hodet, som i tillegg til hypothalamus også inkluderer sphenopalatinum ganglion (SPG). Et mål med behandlingen er derfor å bryte denne banen, slik at smertesignalene (som trolig utløses av et kalsitonin gen-relateret protein, et nevropeptid i kalsitonin-peptidfamilien som finnes i to litt forskjellige former hos mennesket; α-CGRP og β-CGRP) stopper opp.[41][42]

Det har også i noen tid eksistert en hypotese om at sirkadianrytmene i seg selv er sterkt involvert i CH, noe en test av forskeren Carmen Fourier og hennes kolleger (2018) delvis bekrefter.[43] I så måte mistenker man et gen kalt oreksin (hypokretin) reseptor 2 (HCRTR2), som blant annet er implisert under søvn, narkolepsi og hypothalamusfunksjoner.[14] En teori er, at en dysfunksjon i hypothalamus fører til at halspusåren utvider seg, noe som fører til press på trillingnerven (nervus trigeminus) og utløser smertesignalene.[44][39]

En norsk doktorgradsavhandling antyder at den indre biologiske klokka kan ha noe med årsaken å gjøre, fordi den går i utakt med døgnrytmen.[45] Avhandlingen viste også at skiftarbeidere er overrepresentert som gruppe blant folk med klasehodepine. Halvparten av de som lider av klasehodepine er nemlig skiftarbeidere.[45][29]

Arvelighet[rediger | rediger kilde]

Sykdommen er trolig ikke direkte genetisk arvelig, men noen mener den har en grad av arvelighet, siden klasehodepine har vært rapportert hos eneggede tvillinger og risikoen for å få klasehodepine 10-dobles når en førstegradsslektning (foreldre, søsken, barn) har det,[37] og den er ikke et uttrykk for en annen underliggende sykdom, men lignende symptomer kan følge av andre sykdommer. Dette må derfor alltid utredes. Blodprøver kan ikke påvise sykdommen, og CT og MRI brukes kun for å utelukke andre underliggende årsaker til smertene.

Klasemage og CH[rediger | rediger kilde]

En studie fra 2014 setter også CH i forbindelse med en spesielt smertefull form av irritabel tarm syndrom (IBS) og kaller den klasemage (av eng. cluster belly), fordi smertene i magen er så intense og har et lignende mønster som klasene som kjennetegner CH. Klasemage kobles dessuten til hypothalamus og dag- og nattrytmene.[46] En annen studie setter også IBS i sammenheng med migrene og tensjonshodepine.[47]

Symptomer og forløp[rediger | rediger kilde]

Klasehodepine regnes blant de verste smertene et menneske kan oppleve og overleve, men de kan bli så intense at noen i ren desperasjon har valgt å ta sitt eget liv.[7] Anfallene kan opptre døgnet rundt. Nattlige anfall blir ofte assosiert med REM-søvn og kan være kraftigere. Et nytt anfall utvikler seg til full styrke i løpet av få minutter, og personer som lider av klasehodepine får da gjerne en sterk bevegelsestrang og et ønske om isolasjon. Mange kan også opptre uvennlig og muntlig aggressivt, men kvalme og lysskyhet er lite framtredende i forhold til hos migrenepasienter. Smerten kan imidlertid bli uutholdbar.

Triggere[rediger | rediger kilde]

Alkohol, nitroglycerin, histaminer og andre vasodilaterende midler kan utløse anfall, spesielt i klaseperiodene og hos kronikere.[7] Sykdommen er som regel invalidiserende for pasienten i anfallsperiodene, og for mange kronikere typisk totalt invalidiserende året rundt.

«Skyggen»[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke er en del av de offisielle kriteriene for diagnosen klasehodepine, er det mange med denne lidelsen som opplever en type lav-nivå vedvarende hodepine som kan opptre som en slags innledning til en ny periode med anfall. Denne hodepinen går gjerne under tilnavnet «skyggen», og den opptrer i det samme området som et fullt anfall, men den har allikevel en helt annen natur. Skyggen følges ikke av autonome symptomer, som tett nese, rennende nese og tåreflod, men den opptrer på samme side som anfallene opptrer. Skyggen kan være smertefull nok (opp mot nivå 7 på smerteskalaen), men den føles annerledes og smerten er lettere å avbryte, for eksempel med oksygen eller triptaner. Skyggen kan opptre over lengre tid (flere uker), men den kan også forekomme mellom anfall. Den er mest framtredende hos episodikere, men kronikere kan også få en følelse av den, spesielt om de har hatt et opphold (for eksempel etter en nerveblokade) i en liten periode.

Anfallene[rediger | rediger kilde]

Et typisk anfall begynner gjerne som et trykk i pannen og en brennende svi- og/eller stikkfølelse rundt eller bak det ene øyet. Smertene utvikler seg svært hurtig (typisk på 1–3 minutter),[37] og noen får også voldsomme smerter i kjeven, jekslene og tinningen på samme side som smertene rundt øyet. Opplevelsen kan være svært traumatisk, avhengig av intensiteten i det enkelte anfallet.[48] Smerteintensiteten måles subjektivt på smerteskalaen fra 0 til 10, der 0 er smertefri og 10 er den verst tenkelig smerte et menneske kan utstå.[32] For et normalt anfall av klasehodepine ligger smerten gjerne rundt 7–8. Smerter i området 2–7 på skalaen omtales av mange som «skygger», litt avhengig av karakter, men 6–7 blir som oftest oppfattet som som et skikkelig anfall. Smerte som overstiger 8 fører ofte til depresjoner og av og til selvbeskadigelser, og de ender gjerne med et besøkt til et akuttmottak og kanskje innleggelse. Smerte som overstiger 9 fører ofte til tunge depresjoner og i noen få tilfeller også til selvmord, også i Norge. Pasienter med så kraftige anfall kan bli lagt i kunstig koma (også kalt medisinsk indusert koma), av hensyn til seg selv.[32]

Det finnes eksempler på, at personer med klasehodepine under et anfall har bitt i stykker jeksler i munnen, for å avreagere på smerten. Noen bruker derfor tannbeskyttelse under anfallene. Selvplaging er også vanlig, for eksempel å dunke hodet mot noe hardt eller å slå nevene til blods. Mange har også fått trukket tenner (hos tannlege) som følge av smertene, fordi man ikke forsto at smerten var relatert til trillingnerven (sykdommen). Dette viser hvor viktig det er å få en diagnose så snart som mulig, slik at slike reaksjoner kan unngås. Om smertene blir for intense, vil nemlig folk finne slike måter å avreagere på.

Autonome symptomer[rediger | rediger kilde]

Med sykdommen kan det følge en rekke autonome symptomer (altså kroppslige symptomer som fremkalles av aktivitet i det autonome nervesystemet). Miose (forsnevring av pupillen) er vanlig. Rødsprengt hvitøye (konjunktival injeksjon, en dilatasjon av blodkar i konjunktiva) og tåreflod oppstår ofte fra det øyet smerten er konsentrert ved, og neseboret på samme side tetter seg og blir rennende. Ansiktsvette, rødmende panne, og tetthetsfølelse i øret på samme side er også vanlige symptomer. Når smerten eskalerer vil gjerne det øvre øyelokket henge ned (ptose) og det hvite i øyet kanskje bli rødsprengt (det kan være vanskelig å se hos noen), samtidig som tårefloden øker. Tåkesyn (nærmest blindhet i noen tilfeller) og tap av følelsen i tinningen på samme side som smerten oppstår, er heller ikke uvanlig, om enn noe mer sjeldent. Øyelokksødem (øyelokket og områdene rundt hovner opp) er også vanlig. Pasienten blir ofte svært urolig og ønsker gjerne isolasjon, og hun/han presser gjerne på øyet med hånden for å lindre smertene. Noen blir så desperate når smertene eskalerer at de også tar til selvbeskadigelse for å avreagere. Andre hyler høylydt i smerte og kan vandre hvileløst omkring.[7]

En studie av Snoer et al. (2018) viser at den voldsomme smerten som synonymiseres med klasehodepine ikke er det eneste som skjer. Undersøkelsen omfattet 57 pasienter, med enten episodisk eller kronisk klasehodepine, og 500 anfall. Studien viser at, en rekke generelle symptomer (mest vanlig konsentrasjonsproblemer, rastløshet og humørsvingninger) opptrer hos cirka 46 % av pasientene i en 20 minutters fase før selve smerteanfallet. Lokal smerte og autonome symptomer ble dessuten observert hos henholdsvis 54,6 % og 35 % cirka 10 minutter før selve anfallet. Postikalt (kort etter) forsvant smerter og autonome symptomer cirka 20 minutter etter at selve anfallet var over og etterlot pasientene utmattet (36,2 %), energimessig reduserte (39 %), og med konsentrasjonsproblemer (27,6 %) i opp mot 60 minutter.[49]

Under et anfall blir ofte pasienten deprimert og irritabel, og det er kjent at angstsymptomer kan oppstå før og under anfallene. Lettere kognitive endringer er også vanlige, som redusert oppmerksomhet, manglende konsentrasjonsevne og tap av hukommelse. Av og til også innledende panikkangst.

Bilder av pågående anfall[rediger | rediger kilde]

Innledende anfall av CH

– Innledende anfall, mindre enn fem minutter gammelt, og ptose (hengende øyelokk) og konjunktival injeksjon (rødsprengt hvitøye) etter 27 minutter.

Pågående anfall av CH

PET- og VBM-bilder av hjerneaktiviteten under et anfall av CH.

Diagnostisering[rediger | rediger kilde]

Tidsaspektet[rediger | rediger kilde]

Det tar ofte svært lang tid å få riktig diagnose, i snitt typisk 4–6 år hevdet tidligere Norges Migreneforbund ifølge Kvam (2013),[26] men en amerikansk studie i regi av American Migraine Foundation (AMF) sier at det i snitt tok 13 år.[24][50] For noen har det imidlertid tatt mer enn 20 år å få stilt riktig diagnose, mens andre kan ha fått en diagnose ganske raskt.

Kommunikasjonsproblemet[rediger | rediger kilde]

Det største hindret for å få stilt en hurtig diagnose er fastlegenes manglende kompetanse om og erfaring med komplekse primærhodepiner. Pasientens manglende evne til å beskrive sine plager presist (anamnese) ovenfor fastlegen bidrar også til at det tar alt for lang tid før legen mistenker at hodepinen kan ha sammenheng med komplekse primære hodelidelser. Disse krever gjerne trenger spesialkompetanse for å kunne diagnostiseres, oftest en nevrolog som er spesialist i hodepine. En pasient blir, naturlig nok, som regel først utredet med tanke på sekundærhodepiner, og dette kan i seg selv være ganske tidkrevende. Ofte må pasienten igjennom både MRI, CT og ultralyd, før legen kan utelate underliggende sykdommer. MRI-undersøkelsen bør omfatte fokuserte bilder av bakre skallegrop og hypofysen.[50][24] Om man ikke oppdager noen underliggende årsak til hodepinen, opplever pasienten ofte at legen mistenker tensjonshodepine eller migrene og behandler for dette, i stedet for å henvise til en spesialist i hodepine. Dette er en alvorlig feil, som i mange tilfeller utsetter diagnosen med flere år. Tidsaspektet er derfor en del av årsaken til at denne smertefulle lidelsen har fått tilnavnet selvmordshodepine, fordi mange pasienter gir opp håpet om å få hjelp. Selv ved mange akuttmottak (sykehus) er det ofte liten forståelse for pasienter med komplekse hodepinelidelser. Mange institusjoner mangler gode rutiner for pasienter med et akutt tilfelle av klasehodepineanfall, selv om denne har en diagnose. I senere år har det blitt litt større fokus på problemet, men både fastleger, legevakt og akuttmottak trenger å tilegnes mer konkret informasjon og å lage bedre rutiner for akutte primærhodepiner.[30]

Diagnosekriteriene[rediger | rediger kilde]

Diagnosekriteriene følger ICHD-3 og er ifølge Arnold (2018).[2]

Treliste
  • (A) Minst fem anfall som oppfyller kriteriene B–D
  • (B) Intens eller svært intens ensidig smerte som er lokalisert orbitalt, supraorbitalt og/eller i tinningen, som varer mellom 15 og 180 minutter ubehandlet[b]
  • (C) Én av eller begge følgede:
    • (1) Minst ett av de følgende symptomer eller tegn ipsilateralt (på samme side) til hodepinen:
      • konjunktival injeksjon (rødt øye) og/eller tåreflod
      • tetthet i og/eller renning fra nesen
      • øyelokksødem
      • svetting i panne og/eller ansikt
      • miose (forsnevret pupill) og/eller ptose (nedfall av øvre øyelokk, blefaroptosis)
    • (2) en følelse av rastløshet eller agitasjon
  • (D) Opptrer med en hyppighet på mellom ett anfall hver annen dag og inntil åtte anfall i døgnet[c]
  • (E) Ikke kan bedre forklares av annen diagnose.
Treliste

Diagnosekriteriene over er endelige. Dersom en pasient ikke tilfredsstiller kriteriene A–E, så kan ikke diagnosen (3.1) klasehodepine, (3.1.1) episodisk (eCH) eller (3.1.2) kronisk (cCH), stilles. Det betyr imidlertid ikke at pasienten allikevel kan lide av klasehodepine, men kun at diagnosen (3.1) klasehodepine ikke kan stilles. Når symptomene avviker fra kriteriet og legen allikevel mistenker klasehodepine, så skal diagnosen (3.5.1) sannsynlig klasehodepine stilles og pasienten videre utredes for andre årsaker, siden pasienter med hodepine ofte kan ha flere samtidige lidelser. I så måte kan både (1.2) migrene med aura, (3.2) paroksysmal hemikrani og (13.1.1) trigeminal neuralgia være medvirkende årsaker til avvikene. Dette gjelder for eksempel om pasienten har flere enn 8 anfall i døgnet eller dersom anfallene er av kortere eller lenger varighet i mer enn halvparten av tiden i den aktive klaseperioden. Ulike diagnoser skal diagnostiseres og behandles individuelt.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Akutt behandling[rediger | rediger kilde]

Dersom en pasient har fått påvist klasehodepine bør vedkommende alltid bære med seg en legeerklæring, som klart og tydelig forklarer hvilken behandling som skal tilbys, dersom denne trenger akutt hjelp hos legevakt eller et akuttmottak. Sjansen for at personalet, typisk sykepleiere og leger (inkludert anestesileger og nevrologer), vet nok om behandling av klasehodepine til å forstå pasientens behov er av prekær betydning, men ofte ikke alltid tilstede. Og da vil en slik legeerklæring kunne avhjelpe.[44]

Pasienter under anfall av klasehodepine skal, ifølge National Institute for Health and Care Excellence (NICE), ikke tilbys paracetamol, NSAIDs, opioider, ergotalkaloider, og oralt administrerte triptaner, men 100 % ren oksygen, med en flyt av minst 12 lpm og ei ikke-gjenpustermaske med reservoar, eller subkutan injeksjon eller nasal behandling med triptaner, dersom pasientens personlige lege/nevrolog ikke har foreskrevet noe annet.[51] Et lignende kriterium for akuttbehandling finnes i Legevakthåndboken, men til forskjell oppgis det oksygen med en flyt med 7–10 lpm i 10–15 minutter, noe som de fleste forskere på dette området i dag regner som utdatert informasjon. I dag oppgis helst oksygen med en flyt av 12–15 lpm eller mer om nødvendig.[52][53]

Behandling med triptaner[rediger | rediger kilde]

Det er mest vanlig å behandle akutte tilfeller av klasehodepine med subkutan (injeksjon under huden) sumatriptan (6 mg sc),[52][54] men absolutt ikke alle pasienter (av ulike årsaker) reagerer like godt på virkestoffet. Sumatriptan (20 mg) eller zolmitriptan (5 mg) som nesespray er er et alternativ, men spray er typisk mindre effektiv enn injeksjoner.[55][54] Virkestoffet finnes også som tabletter, i henholdsvis 50 og 100 mg, men tabletter har en enda langsommere virkningsgrad og det eksisterer ikke støtte for at tabletter har noen effekt for CH.[56][54] Faktisk er det sånn ifølge den belgiske forskeren Koen Paemeleire og hans kolleger (2006), at tabletter på grunn av sin ineffektive virkning kan gjøre anfallene verre.[57][22]

Oksygenbehandling[rediger | rediger kilde]

Et klasehodepinesett fra AGA/Linde Group med Ultraflow™ demand-ventil, maske og fire oksygentanker med innebygd regulator. Utstyret er meget adekvat for CH, men O2-beholderene er for små ved cCH.

En studie av Cohen, Burns & Goadsby (2009) viser betydningen av oksygenbehandling, som er ufarlig og kan avslutte et anfall av klasehodepine i løpet av 15 minutter.[52] Oksygen anbefales også som akutt behandling for CH internasjonalt, av IHS.[58] Likeledes anbefaler både American Headache Society (AHS) og European Federation of Neurological Societies (EFMS) oksygen som førstelinjevalg for akutt behandling av CH, sammen med sumatriptan 6 mg sc.[54]

Dosering[rediger | rediger kilde]

Oksygenbehandling impliserer inhalering av 100 % medisinsk oksygen med 12–15 lpm via maske (av typen ikke-gjenpuster med reservoar) eller munnstykke i cirka 15 minutter. Behandlingen vil normalt avbryte eller avkorte og dempe de verste smertene raskt.[52][53] Igangsatt i tide og med riktig utstyr, metode og dosering vil O2-behandling kunne avbryte et anfall i løpet av 10–15 minutter.[59] Det har inntil ganske nylig blitt anbefalt O2 med en flyt på 7–12 lpm, men nyere forskning viser at denne mengden er for lav til å være effektiv. Nå anbefales derfor en startdose på minst 12–15 lpm,[59] men noen pasienter får først god effekt når doseringen er høyere enda, faktisk helt opp mot 25–40 lpm i noen tilfeller.[59]

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Riktig utstyr og pusteteknikk er viktig for å kunne avbryte et anfall. Når en spesialist (nevrolog, spesialist i hodepine) bestiller O2-utstyr skjer det alt ofte misforståelser på saksbehandlernivå, som fører til at pasienten får utlevert ikke-adekvat utstyr. Masken må være av typen ikke-gjenpustermaske med reservoar, og den må tette 100 % til ansiktet for å være effektiv. Reservoaret bør ha en kapasitet på minst 2 liter. Billige, utette masker er ineffektive og uegnet for pasienter med CH, fordi disse trenger å puste 100 % rent O2 inn i lungene for å stoppe anfallene. Dersom utstyret er av en slik art at oksygenet fortynnes på veien, uteblir effekten.

Riktig utstyr kan stoppe et anfall på halve tiden og med halve oksygenforbruket. O2 over maske eller munnstykke med såkalt «demand-ventil» er å foretrekke, fordi slikt utstyr lever 100 % O2 i akkurat den mengden pasienten trenger. Slikt utstyr er derfor tildels betydelig mer effektivt enn ventiler med konstant flyt av O2. Fri-flyt ventiler utgjør dessuten en risiko i hjemmet, fordi konsentrasjonen av fri O2 øker i atmosfæren inne, og dermed også brannfaren. En demand-ventil vil dessuten drastisk redusere forbruket av O2 (omkring en halvering kan påregnes), så det er også økonomisk gunstig på litt sikt. For pasienter med diagnosen cCH (kronisk) kan en demand-ventil være tilnærmet essensiell, fordi anfallene kan avsluttes raskere.[60]

Oksygenkonsentrator er uegnet til behandling av klasehodepine, av flere årsaker. En av årsakene er at oksygenet ikke er kaldt nok, slik det er under trykk (normalt 200 psi) på en oksygenbeholder. Slikt utstyr klarer heller ikke å levere høy nok flyt (typisk 4–8 lpm) av oksygenet og heller ikke 100 % ren oksygen, men mer typisk 70–90 %. Konsentratorer er dessuten kostbare, fysisk store og ganske uhåndterlige om man ikke har boforhold med alt på en flate. Clusterbusters, Inc. advarer mot bruk av oksygenkonsentrator til behandling akutt klasehodepine,[61] men utstyret kan være adekvat til bruk med CPAP-maske. Dette er imidlertid en behandlingsform som savner vitenskapelig støtte for klasehodepine, selv om det blir igangsatt forsøk med dette i 2018. Ifølge Sands (2017) (Beth Israel Medical Center i New York) vil kun de største stasjonære oksygenkonsentratorene kunne levere opp mot 7–10 lpm.[62]

Pusteteknikk[rediger | rediger kilde]

To pusteteknikker er involvert; hyperventilerings- og nasalteknikken. Formålet med den først teknikken er å presse respirasjonssystemet inn i respiratorisk alkalose så raskt som mulig. Dette er en tilstand som stimulerer til vaskulær sammentrekning av arterier og blodkar, i og rundt ganglion trigeminale, noe som initierer prosessen med å avslutte et anfall. Brukt sammen med en demand-ventil kan denne teknikken avlutte et anfall på mindre enn 10 minutter. Pasienten bør imidlertid fortsette å puste i ytterligere 3–5 minutter, for å sikre at anfallet faktisk er avsluttet.

Hyperventileringsknikken krever hard fysisk pusting og må læres, og god fysikk og stor lungekapasitet bidrar positivt. Når man kombinerer denne pusteteknikken med 100 % O2, så forsvinner cirka 80 % av nitrogenet (N2) som du ellers puster inn fra normal luft (som inneholder cirka 78 % N2). Nitrogen er imidlertid inert (unyttig) i denne sammenhengen og tar bare opp plass. Teknikken sørger for at pasienten bytter ut N2 med O2. Dette gir pasienten fordelen av hyperoksi (overmetning eller opphopning av O2 i blodet), noe som initierer vasokonstriksjon (innsnevring av blodkarene som følge av sammentrekning av de muskulære veggene i årene). Dessuten fås fordelen av respiratorisk alkalose (redusert pCO2), som typisk oppstår ved pH>7,45 og PaCO2 <4,7 kPa (hypokapni) og skyldes at ventilasjonen er øket i forhold til CO2-produksjonen. Hypokapni motvirker vasodilatasjon (utvidelse av blodkarene).

Den siste teknikken er nasalteknikken, hevdes å kunne forlenge tiden mellom hvert anfall. Den kan brukes cirka 20 minutter etter at et anfall har blitt fullstendig avsluttet med hyperventileringsknikken. Da pustes O2 med maske kun gjennom nesen, med helt normal inn- og utåndingstakt i cirka 10–15 minutter.[59]

Utstyrsgalleri for O2[rediger | rediger kilde]

Kortsiktige løsninger[rediger | rediger kilde]

Overegansbehandling kan gi rask suppresjon (undertrykkelse) av anfall for en begrenset periode, for eksempel når en pasient avventer effekt av preventiv behandling, eller ved episodisk klasehodepine når man ønsker å bryte en klase uten å nødvendigvis starte forebyggende behandling. Prednisolon og suboksipitale (av lat. occipitalis = bakhodet) steroidinjeksjoner (som Celeston Chronodose, et kortikosteroid, eventuelt blandet med lokalanestetikum). Suboccipital injeksjon av langtidsvirkende steroider har også vist seg effektive som profylakse ved klasehodepine. Et annet overgangsvirkemiddel er IV Dihydergot protokoll (som inneholder det aktive virkestoffet dihydroergotamin mesylate).

Mellomløsninger[rediger | rediger kilde]

Nerveblokade av occipitalisnerven (såkalt GON-blokk) gir ofte pasienter med klasehodepine 1–4 uker helt eller delvis bortfall av smerte.

Lokalanestetisk nerveblokade, herunder såkalt GON-blokk (av eng. greater occipital nerve block), er en mer eller mindre effektiv nerveblokade av occipitalisnerven (occipitalis major), ei spinalnerve med forgreninger til hodet, et smertelindrende alternativ med få eller ingen alvorlige bivirkninger, men begrenset virketid. Effekten varierer fra individ til individ.[63][39]

Ved nerveblokade brukes det et lokalanestetikum av typen Marcain eller Xylocain (som eventuelt kan blandes med et steroidmedikament for å forlenge virkningen, avhengig av hvor ofte blokkeringen settes) til å bedøve den store følenerven i bakhodet, gjennom å injisere med en tynn nål til området der occipitalisnerven finnes. Injeksjonen settes rett under kanten på skallen i nakkeregionen.[63][39] Den er rask og tilnærmet smertefri å utføre, men det anbefales ikke å tilsette steroider oftere enn hver 6. uke. Ultralyd-guidet blokkasje gir enda større nøyaktighet og kan gi bedre resultater, hevder Greher (2019) i tredje utgave av Atlas of Ultrasound-Guided Regional Anesthesia.[64] GON-blokk kan gi anfallene kortere eller lengre (typisk 1–4 uker) bortfall.[65] GON-blokk kan også brukes langsiktig, dersom andre langsiktige medikamenter eller løsninger av ulike årsaker ikke er anvendlige. Det siste vil imidlertid kunne begrense pasientens bevegelsesfrihet, fordi få allmennleger har nødvendig kunnskap til å utføre blokkaksjen.

Langsiktige løsninger[rediger | rediger kilde]

Det er ønskelig med langsiktige løsninger, men mange av alternativene kan ha tildels kraftige bivirkninger. Disse er i mange tilfeller forbigående, men det krever at legen følger opp pasienten tett i lang tid. For noen kan bivirkningene bli så overveldende at medikamentet ikke kan benyttes. Da vil man som regel prøve et alternativ, men for noen pasienter oppnår man ikke ønsket effekt med de medikamentelle alternativene heller. Da kan mikrostimulator være et alternativ.

De mest vanlige preventivene kalles profylakser. Verapamil er en kalsiumblokker (kalsiumantagonist) og gjerne førstevalget som profylakse for CH. Den største preventive feilen legene gjør med dette medikamentet er, i følge AMF, at det ikke doseres til limiten.[50] Andre kjente profylakser er litium, glukokortikoider, ergotamin og topiramat. Medisinering med disse medikamentene hjelper mange, men som regel i en begrenset periode. Slike medikamenter som kan ha tildels sterke bivirkninger, og periodikere ser ut til å respondere bedre enn kronikere på disse medikamentene. Et annet virkestoff som kan brukes som profylakse er klomifen (Clomid 50 mg tabletter), som egentlig er et fertilitetsprodukt (et antiøstrogen) beregnet på kvinner med dårlig egg-produksjon. Klomifen skal ikke ha vist spesielle bivirkninger.[66] Virkestoffet øker testosteron-produksjonen og binder seg til hypothalamiske østrogen-reseptorer.[66]

Selvmedisinering[rediger | rediger kilde]

Narkotiske stoffer[rediger | rediger kilde]

I mangel av god effekt fra ordinære medisiner tyr noen til eksperimentell selvmedisinering. Under selvmedisinering (gjerne kalt «busting») med LSD, cannabis, kokain,[67] psilocybin (også kalt magisk sopp) og noen andre narkotiske stoffer (blant annet såkalte CBD- og THC-oljer) hevder flere at de kan oppnå midlertidig bortfall over lengre tid, men vitenskapelig forskning på dette feltet er kun i startfasen. Psilocybin og derivater av dette virkestoffet har vist lovende resultater i behandling av såvel posttraumatisk stresslidelse (PTSD), alkoholisme og narkomani, som klasehodepine og noen andre hodepiner.[68] Dette er imidlertid stoffer som det er forbudt å bruke i mange land, selv om det kan være åpnet opp for bruk av medisinsk cannabis i noen land (inkludert i Norge, etter søknad).

Et av stoffene det knytter seg stor interesse til er såkalt 2-Bromo-LSD, eller BOL-148 og 2-bromolysergic acid diethylamide som det også kalles. Det kan kalles et raffinert derivat av LSD og hevdes ikke å gi den hallusinerende effekten som psilocybin gir, men det er fortsatt ikke avsluttet noen større studie av dette virkestoffet.[7] Det pågår imidlertid en slik studie i regi av det amerikanske forsvart, med tanke på behandling av blant annet PTSD og CH med mer.[68]

I USA har FDA nylig åpnet opp for testing av terapeutisk behandling med psilocybin av medikament-resistente pasienter som lider av depresjoner. Fra før er det åpnet opp for tester med slik behandling i Storbritannia, Nederland og Canada. 216 pasienter tar del i undersøkelsen, som fordeles på 12–15 forskningssteder i disse landene. Dersom resultatene er positive, vil det bli innledet en fase III i studien.[69]

Energidrikker[rediger | rediger kilde]

Mange som lider av CH mener at såkalte energidrikker har effekt, spesielt om de drikkes iskalde og med det samme man merker at et nytt anfall er på gang. Red Bull er i så måte vurdert som spesielt virksomt blant mange, men det er trolig det høye innholdet og kombinasjonen av koffein og taurin som gir effekten. Isåfall kan alle energidrikker med et tilsvarende innhold benyttes. Det kan være verd å prøve, i mangel av noe annet, for koffein og taurin er nemlig kjente vasokonstriktorer, og det er akkurat den effekten man bestreber med mange av medikamentene som ellers brukes.[70][71]

Nye behandlingsformer og forskning[rediger | rediger kilde]

Akuttbehandling med kaldluft[rediger | rediger kilde]

Det er gjort kliniske forsøk med inhalering av kaldluft som behandling ved akutt CH, basert på en hypotese om at kulde er den kritiske faktoren som skaper effekten når man puster O2. For å teste hypotesen fikk åtte pasienter med CH utlevert et apparat som genererte kald luft for innånding ved behov, mens seks andre fikk 100 % O2. Sammenlignet med personer som forble ubehandlet, viste forsøkene en signifikant lettelse av smertene, og sammenlignet med de som fikk O2 var forskjellen minimal. Studien viser altså at kaldluft kan være tilnærmet like effektivt som O2,[72] men det er foreløpig ikke offentliggjort ytterligere studier som støtter hypotesen.

Botox-behandling (botulismetoksin)[rediger | rediger kilde]

Ganglion sphenopalatinum (SPG) er en autonom ganglion som er sentral når botox og mikrostimulator tas i bruk for smertelindring av klasehodepine

I en annen studie forsøkes blokade av sphenopalatinum ganglion med botulismetoksin (botox, onabotulinumtoxinA). I en pilotstudie (2016) responderte fem av ti pasienter på behandlingen (minst 50 % reduksjon av anfallsfrekvensen sammenlignet med baseline) med en gjennomsnittlig reduksjon på 77 % over 4,6 måneder. I gjennomsnitt var reduksjonen på 80 % hos de pasientene som responderte på behandlingen. En større internasjonal studie er planlagt mot slutten av 2018.[73] Ved Medisinsk Teknisk avdeling ved St. Olavs Hospital har man utviklet et spesielt (pistollignende) kirurgisk instrument som kan navigeres, med stor nøyaktighet via MR- og CT-bilder, til den omkring 3–4 mm store SPG-knuten, som ligger cirka 4–5 cm inn i hodet på pasienten, der nervegiften injiseres.

Norge følger de europeiske retningslinjene for botox-behandling av hodepine, som publisert på NevroNel i 2014.[74] Dette forutsetter blant annet at minimum 2–3 forebyggende medikamenter har blitt forsøkt forut for behandlingen, og at hodepinefrekvensen reduseres med minimum 30 % for fortsatt behandling.[74]

CGRP-hemmere[rediger | rediger kilde]

Et nytt produkt er såkalte CGRP-hemmere (som egentlig er utviklet mot migrene), som forventes å komme på markedet i Norge i løpet av høsten 2018. CGRP eller kalsitonin gen-relateret protein (av eng. calcitonin gene-related peptide) er et nevropeptid, som når det frigis antas å forårsake at blodkar i hjernen utvider seg og utløser hodepine. For å motvirke at dette skjer er det utviklet såkalte CGRP-hemmere (som består av monoklonale antistoffer som motvirker frigjøring av CGRP). I motsetning til andre profylakser skal CGRP-hemmere være uten kjente bivirkninger.

En dansk studie viser at frigjøring av CGRP, som er et nevropeptid i kalsitonin-peptidfamilien, fremkaller klasehodepine (CH) under en aktive klase og kronisk klasehodepine (cCH), men det trigger ikke CH når klasen er i remisjon. Studien viste også, at de som hadde en høyere attakk-frekvens ble lettere trigget av CGRP enn de som hadde en lavere attakk-frekvens. Dette antyder at CGRP-hemmere trolig vil være et effektivt medikament mot både eCH og cCH.[41][42]

Aimovig (erenumab) var den første CGRP-hemmeren som ble godkjent av FDA (U.S. Food and Drug Administration) 17. mai 2018. Den ble videre godtkjent av EMA (European Medicines Agency) den 26. juli 2018 og kommer på markedet i Norge i løpet av høsten 2018, men virkningen for klasehodepine er fortsatt usikker. Amerikanske tester viser at den kan være svært effektiv som profylakse for episodikere, men de innledende testene var ikke like positive for kronikere. Fra sommeren 2018 har det imidlertid blitt meldt at den allikevel kan være effektiv for kronikere, men i minst dobbel dose (140 mg). Normal dose er 70 mg og vil trolig koste rundt kr 5 500,00 når den blir tilgjengelig i apotek. Det er forventet at tre konkurrerende preparater vil komme på markedet ganske raskt. Ajovy (fremanezumab) ble i så måte godkjent av FDA den 14. september 2018, og Emgality (galcanezumab) den 27. september. Det fjerde preparatet, eptinezumab, er forventet å komme på markedet i nær framtid.

Nervestimulering[rediger | rediger kilde]

Nervestimulering med mikrostimulator er først og fremst aktuelt for pasienter med kronisk klasehodepine, som av ulike årsaker ikke har god nytte av profylakser, enten fordi de er resistente eller får for store bivirkninger. Nye metoder gir også hardt rammede episodikere fordeler med nervestimulator.

Kunstig stimulering (mikrostimulator) av nerver er en måte å redusere anfallene på, og det finnes flere ulike metoder å gjøre det på. I 2000 var de første som forsøke stereostatisk stimulering av hypothalamus, i et tilfelle av kronisk klasehodepine med medikamentell resistans.[75] Siden har mange titalls pasienter gjennomgått denne behandlingen.[76] I ettertid har det vist seg at denne metoden ikke er spesielt effektiv som anfallsstopper, men langtidsstudier viser at den reduserer intensiteten med omkring 50 % hos 23 % av pasientene. En annen langtidsstudie, som omfattet 17 pasienter over en periode på 6–12 år (altså individuelt varierende i tid) viser dessuten at metoden reduserer antallet anfall med cirka 71 %.[77]

Kunstig lav-frekvens stimulering av nervene (trigeminal cervikal kompleks) i de øvre halsvirvlene ble første gang tatt i bruk mot klasehodepine i 2004 og har siden blitt utført i sju medisinske referanseforsøk med lavfrekvent stimulering. Resultatet ga umiddelbar forbedring med hensyn til både smerte, hyppighetsfrekvens, anfallstid og intensitet. Bakdelen er at utstyret trenger en høy grad av kirurgiske revisjoner, fordi elektrodene ryker. Noen pasienter beskriver dessuten at parestesi (hudfornemmelser som føles som brenning, stikking og prikking, kløe, nummenhet, maurkryping, varme eller kulde) kan utløses av visse hodebevegelser.[78]

Kunstig stimulering av den store occipitalisnerven (ONS) ble første gang utprøvd i 1991. Bakgrunnen var fordelene som GON blokk gir pasienter med klasehodepine og erfaringer med mikrostimulator av pasienter med migrene.[79] I 2006 ble ONS forsøkt med to pasienter; en med kronisk klasehodepine og en med hemicrania continua. Begge hadde positive resultater med hensyn til både anfallshyppighet, anfallslengde og intensiteten i anfallene, men begge fortsatte å få de autonome syptomene, om enn uten smerter.[80] Siden har det vært flere studier med ONS, alle stort sett positive. Det har også blitt utprøvd på andre TACs. Metoden bruker en Bion mikrostimulator. Ei avgjørende studie (NCT01151631) som det knytter seg store forventninger til, en såkalt tilfeldig dobbel blindtest, som sammenligner lav-frekvent og høy-frekvent stimulering med ONS hos pasienter med kronisk klasehodepine, avsluttes i desember 2018.[81]

Kunstig stimulering av SPG med Pulsante SPG microstimulator (Autonomic Technologies, Inc.) viser svært lovende resultater i behandlingen av kronisk klasehodepine, også med hensyn til akutt behandling. Simulatoren plasseres inn gjennom et kirurgisk inngrep via munnhulens slimhinne over visdomstennene og festes til beinet i overskjeven. Inngrepet tar cirka én time og mikrostimulatoren (en elektrode) plasseres i direkte berøring med SPG. Den er fysisk på størrelse med en halv fyrstikk og batteri-fri. Stimulatoren aktiveres manuelt av pasienten selv, fra et løst instrument (en fjernkontroll) som plasseres på kinnet og virker via radiobølger. Etter inngrepet kreves det postoperativ oppfølging for å stille inn stimulatoren, noe som kan ta 4–8 uker. Dette tar til etter at inngrepet er leget (cirka 4 uker). Bivirkninger er gjerne forbigående og helst knyttet til inngrepet i tiden like etter.[82][83][84]

Kunstig vagusnervestimulering (stimulering av vagusnerven (nervus vagus)), den 10. hjernenerven, en blandet sensorisk og motorisk nerve av betydelig lengde (kroppens lengste). Den følger de store blodårene på halsen og går gjennom brysthulen og ned til innvollsorganene. Vagal nervestimulering (VNS) har blant annet blitt brukt mot epilepsi og depresjon i mange år. To pasienter med kronisk klasehodepine og depresjoner fikk gode resultater etter at implantatet ble tatt i bruk; den ene i løpet av to måneder og hadde færre anfall i løpet av det kommende året.[85] Siden har det blitt utviklet nytt teknisk utstyr, en såkalt transkutan vagusnervestimulering eller ikke-invasiv vagusnervestimulator (nVNS), også kalt en gammaCore stimulator (electroCore, Inc.). Den produserer et lav-volt elektrisk signal i frekvensområdet 5 kHz, der hver stimulering varer i 2 minutter. I en studie ble 19 pasienter med klasehodepine testet; hvorav 11 kronikere og 8 episodikere.[86] Studien viste at det var få bieffekter og et potensial for videre forsøk. Senere studier, inkludert en såkalt tilfeldig dobbelt blindstudie, vise gode resultater. nVNS gir mange kliniske og meningsfulle fordeler for folk med episodisk klasehodepine, inkludert smertekontroll i løpet av cirka 15 minutter. Disse resultatene under akutt behandling var imidlertid ikke tilstede for pasienter med kronisk klasehodepine,[87] men Silberstein et al. (2017) poengterer allikevel at antallet anfall og intensiteten i dem er positiv nok, også i økonomisk forstand, til at gammaCore-stimulator bør vurderes for kronikere.[88][89] gammaCore ble FDA-godkjent 28. november 2018.[90]

CPAP-behandling[rediger | rediger kilde]

For øyeblikket har NKH en studie gående ved St Olavs Hospital, der man ser på effekten av CPAP-behandling (pustemaske) hos pasienter med kronisk klasehodepine. Studien er åpen for inkludering fra 16.01.2018 og fram til 31.12.2019. Hensikten med studien er å se om et kontinuerlig positivt lufttrykk (stabilt surstoff), som holder luftveiene åpne under søvn, kan redusere antallet klasehodepineanfall. 30 pasienter med kronisk klasehodepine (cCH) skal (på vilkår) inngå i studien.[91]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Studien viser at det i snitt tok 13 år å få stilt riktig diagnose for gjennomsnittpasienten,[24] noe som står i stor kontrast til de 4–6 årene Kvam (2013) antyder at gjelder i Norge.[26] Kvams antydning hevdes å ha opphav i klasehodegruppen i tidligere Norges Migreneforbund, men utsagnet savner konkrete referanser.
  2. ^ Under deler, men mindre enn halvparten, av en aktiv klaseperiode, kan anfallene være kraftigere og/eller av kortere eller lengre varighet.
  3. ^ Under deler, men mindre enn halvparten, av en aktiv klaseperiode, kan anfallene opptre med mindre hyppighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bussone, G. Cluster headache: from treatment to pathophysiology. Neurol. Sci. 29 Suppl 1, S1-6 (2008).
  2. ^ a b c d Arnold, M. (2018). Headache Classification Committee of the International Headache Society (IHS) The International Classification of Headache Disorders, 3rd edition. Cephalalgia, 38(1), 1-211. DOI: 10.1177/0333102417738202 PMID 29368949.
  3. ^ Manzoni GC, Stovner LJ. Epidemiology of headache. Handb Clin Neurol 2010; 97: 3 – 22. PubMed 20816407 DOI: 10.1016/S0072-9752(10)97001-2
  4. ^ a b c d e f Karl B. Alstadhaug, Hilde Karen Ofte (2015) Klasehodepine. Tidsskrift for Den norske legeforening, 15, 25. august 2015. Besøkt 2018-08-29.
  5. ^ a b c Julie Beck (2013) Cluster Headaches: The Worst Possible Pain?, The Atlantic, Nov 19, 2013. Besøkt 2018-09-01.
  6. ^ a b Hattle, Ashley S. (2017) Cluster Headaches: A Guide to Surviving One of the Most Painful Conditions Known to Man. BookBaby; 1st edition (September 8, 2017). ISBN 978-1543912371
  7. ^ a b c d e f Andersson, M., Persson, M., & Kjellgren, A. (2017). Psychoactive substances as a last resort—a qualitative study of self-treatment of migraine and cluster headaches. Harm reduction journal, 14(1), 60.
  8. ^ a b c NHF (2018b) Cluster Headache. National Headache Foundation. Besøkt 2018-09-15.
  9. ^ a b Capobianco, D. J., & Swanson, J. W. (1998, September). Neurologic contributions of Bayard T. Horton. In Mayo Clinic Proceedings, 73:9, 912-915. Elsevier. DOI:10.4065/73.9.912
  10. ^ Koehler PJ.: Prevalence of headache in Tulp's Observationes Medicae (1641) with a description of cluster headache. Cephalalgia. (1993); 13(5): 318-20. PMID 8242723
  11. ^ Isler, H. Episodic cluster headache from a textbook of 1745: van Swieten's classic description. Cephalalgia. 1993; 13: 172–174
  12. ^ Pearce, J. M. S. (2007). Gerardi van Swieten: descriptions of episodic cluster headache. Journal of Neurology, Neurosurgery & Psychiatry, 78(11), 1248-1249. PMID 17940171. DOI:10.1136/jnnp.2007.123091
  13. ^ Gordon, N. History of Cluster Headache. Curr. Pain Headache Rep. 9, 132–134 (2004).
  14. ^ a b c d e Burish, Mark J. (2017) Cluster Headache: History, Mechanisms, and Most Importantly, Treatment Options. Prac. Neur., May 2017.
  15. ^ a b Rossi, P., Little, P., De La Torre, E. R., & Palmaro, A. (2018). If you want to understand what it really means to live with cluster headache, imagine… fostering empathy through European patients’ own stories of their experiences. Functional neurology, 33(1), 57. DOI:10.11138/FNeur/2018.33.1.057
  16. ^ Nesbitt AD, Goadsby PJ. Cluster headache. BMJ. 2012;344:e2407. PubMed:22496300
  17. ^ Rozen TD, Fishman RS. Cluster headache in the United States of America demographics, clinical characteristics, triggers, suicidality, and personal burden. Headache. 2012;52:99–113. PubMed:22077141
  18. ^ Rossi P, Craven A, De La Torra ER. In the face of pain there are no heroes. An open letter to the members of the European Parliament about ensuring in the whole Europe high quality care, research, equitable employment opportunities, and socio-economic support for Cluster Headache (CH) patients. Funct Neurol. 2017;32:54–55. PMC5505532 PubMed:28380325
  19. ^ Nasjonal kompetansetjeneste for hodepine. St. Olavs hospital, NTNU, Trondheim, 13.02.2018. Besøkt 2018-11-24.
  20. ^ NKH (2016) Prosedyre for inklusjon til nasjonalt kvalitetsregister for alvorlig primær hodepine. NKH, 29.02.16. Besøkt 2018-11-24.
  21. ^ NAV (2018) Hodepine, sykefravær. Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø / NOA. Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Besøkt 2018-09-06.
  22. ^ a b Eller, M., & Goadsby, P. J. (2016). Trigeminal autonomic cephalalgias. Oral diseases, 22(1), 1-8. DOI: 10.1111/odi.12263
  23. ^ Sjaastad O, Bakketeig LS. Cluster headache prevalence. Vågå study of headache epidemiology. Cephalalgia 2003; 23: 528 – 33. PMID: 12950378 DOI: 10.1046/j.1468-2982.2003.00585.x
  24. ^ a b c d e AMF (2016) Cluster Headache And Other Medical Conditions. American Migraine Foundation (AMF), December 14, 2016. Besøkt 2018-10-14.
  25. ^ a b c Rozen, T. (2018). A Cluster Headache Phenotype (Never Smoker and No Parental Secondary Smoke Exposure as a Child): Results from the United States Cluster Headache Survey. Neurology Apr 2018, 90 (15 Supplement) (P3. 122).
  26. ^ a b Merethe Kvam (2013) Å leve med clusterhodepine. Norsk Helseinformatikk, 10.11.2013. Besøkt 2018-08-30.
  27. ^ Ferrari, A., Zappaterra, M., Righi, F., Ciccarese, M., Tiraferri, I., Pini, L. A., ... & Cainazzo, M. M. (2013). Impact of continuing or quitting smoking on episodic cluster headache: a pilot survey. The journal of headache and pain, 14(1), 48.
  28. ^ a b Cleveland Clinic (2014) Cluster Headaches. Cleveland Clinic, July 22, 2014. Besøkt 2018-08-29
  29. ^ a b c Johanne Røe Mathisen (2016) Sterk hodepine rammer oftere folk som jobber skift. UiT Norges arktiske universitet via forskning.no, November 04. 2016. Besøkt 2018-08-29.
  30. ^ a b Fletcher J (2015) Why Cluster Headaches Are Called “Suicide Headaches”. J Neurol Stroke 3(3): 00092. DOI: 10.15406/jnsk.2015.03.00092
  31. ^ Trejo-Gabriel-Galan, J. M., Aicua-Rapún, I., Cubo-Delgado, E., & Velasco-Bernal, C. (2018). Suicide in primary headaches in 48 countries: A physician-survey based study. Cephalalgia, 38(4), 798-803.
  32. ^ a b c Fletcher J (2016) Detailed Description of Cluster Headaches to Help Employers, Doctors, Patients and Those that do not Understand this Serious Condition. J Neurol Stroke 4(5): 00145. DOI: 10.15406/jnsk.2016.04.00145
  33. ^ Bob Kipple, The Kip Scale. O.U.C.H., 09/05/2018. Besøkt 2018-11-21.
  34. ^ a b Wager, T. D., Atlas, L. Y., Lindquist, M. A., Roy, M., Woo, C. W., & Kross, E. (2013). An fMRI-based neurologic signature of physical pain. New England Journal of Medicine, 368(15), 1388-1397.
  35. ^ Wager, T., & Lindquist, M. (2016). U.S. Patent Application No. 14/781,981.
  36. ^ de Coo IF, Wilbrink LA, Ie GD, Haan J, Ferrari MD. (2018) Aura in cluster headache: A cross-sectional study. Headache, June 22, 2018. doi:10.1111/head.13344
  37. ^ a b c Nils Erik Gilhus, Rolf Salvesen og Lars Jacob Stovner (2002) Klasehodepine («Cluster Headache»). Diagnostikk og behandling. GlaxoSmithKline
  38. ^ Fantini, J., Sartori, A., Granato, A., & Manganotti, P. (2017). The reappearance of hemiplegic cluster headaches: A case report and review of the literature. Clinical neurology and neurosurgery, 158, 12-14. DOI: 10.1016/j.clineuro.2017.04.005.
  39. ^ a b c d Wei, D.Y. & Jensen, R.H. Neurotherapeutics (2018) 15: 346. DOI:10.1007/s13311-018-0618-3
  40. ^ Burish, M. J., Chen, Z., & Yoo, S. H. (2018). Cluster Headache Is in Part a Disorder of the Circadian System. JAMA neurology, 75(7):783-784. DOI: 10.1001/jamaneurol.2018.1049
  41. ^ a b Vollesen ALH, Snoer A, Beske RP, et al. Effect of infusion of calcitonin gene-related peptide on cluster headache attacks: A randomized clinical trial. JAMA Neuro 2018; Epub 2018 9 Jul.​
  42. ^ a b Gelfand, A. A., & Goadsby, P. J. (2018). Cluster Headache and Calcitonin Gene-Related Peptide—More on Quantum Therapeutics in Headache Medicine. JAMA neurology. DOI:10.1001/jamaneurol.2018.1428
  43. ^ Fourier, C., Ran, C., Zinnegger, M., Johansson, A. S., Sjöstrand, C., Waldenlind, E., ... & Belin, A. C. (2018). A genetic CLOCK variant associated with cluster headache causing increased mRNA levels. Cephalalgia, 38(3), 496-502.
  44. ^ a b Cindy Kuzma (2018) Cluster Headaches Are Way Worse Than Migraines. Tonic, Feb 9 2018. Besøkt 2018-09-15.
  45. ^ a b Ofte, H. K. (2016). Hypothalamic clock involvement in cluster headache. A study of chronobiology, sleep, and cranial autonomic function in cluster headache.
  46. ^ Robbins, M. S. (2014). Cluster belly: a variant of irritable bowel syndrome. Headache: The Journal of Head and Face Pain, 54(10), 1644-1646. PMID 25039367. DOI:10.1111/head.12429
  47. ^ Georgescu, D., Reisz, D., Gurban, C. V., Georgescu, L. A., Ionita, I., Ancusa, O. E., & Lighezan, D. (2018). Migraine in young females with irritable bowel syndrome: still a challenge. Neuropsychiatric disease and treatment, 14, 21. PMID 29302188. DOI:10.2147/NDT.S144955.
  48. ^ Fletcher J (2016) My Experience with this Deadly Situation. J Neurol Stroke 4(5): 00142. DOI: 10.15406/jnsk.2016.04.00142
  49. ^ Snoer, A., Lund, N., Beske, R., Hagedorn, A., Jensen, R. H., & Barloese, M. (2018). Cluster headache beyond the pain phase: a prospective study of 500 attacks. Neurology, 10-1212. DOI: 10.1212/01.wnl.0000542491.92981.03
  50. ^ a b c Robbins MS, Starling AJ, Pringsheim TM, Becker WJ, Schwedt TJ. Treatment of cluster headache: The American headache society evidence-based guidelines. Headache 2016;56:1093-1106.
  51. ^ NICE (2018) Acute treatment: Cluster headache. National Institute for Health and Care Excellence, UK. Besøkt 2018-11-29.
  52. ^ a b c d Cohen AS, Burns B, Goadsby PJ. High-flow oxygen treatment of cluster headache: a randomized trial. JAMA 2009; 302:2451-57
  53. ^ a b NevroNEL (2015) Klasehodepine og andre trigeminal-autonome hodepiner - TACS. I følge ICHD-3 beta. NevroNEL, 05.11.2015.
  54. ^ a b c d Kingston, William S., and David W. Dodick. "Treatment of cluster headache." Annals of Indian Academy of Neurology 21. Suppl 1 (2018): S9. DOI:10.4103/aian.AIAN_17_18
  55. ^ Law S, Derry S, Moore RA. Triptans for acute cluster headache. Cochrane Database Syst Rev 2013; 7: CD008042. PMID 24353996
  56. ^ Peter J Goadsby (2015) Treatment of Cluster Headache. American Migraine Foundation, October 12, 2015. Besøkt 2018-10-14.
  57. ^ Paemeleire K, Bahra A, Evers S, Matharu MS, Goadsby PJ (2006). Medication‐overuse headache in cluster headache patients. Neurology 67: 109–113.
  58. ^ Evers, Stefan, Alan Rapoport, and International Headache Society. The use of oxygen in cluster headache treatment worldwide–a survey of the International Headache Society (IHS). Cephalalgia 37.4 (2017): 396-398. DOI:10.1177/0333102416647786
  59. ^ a b c d NHF (2018) How to Get and Use Oxygen to Treat Your Cluster Headaches. National Headache Foundation. Besøkt 2018-09-14.
  60. ^ Todd D. Rozen, Royce S. Fishman; Demand Valve Oxygen: A Promising New Oxygen Delivery System for the Acute Treatment of Cluster Headache, Pain Medicine, 1 April 2013, 14(4):455–459, DOI:10.1111/pme.12055
  61. ^ Clusterbusters, Inc (2015) Oxygen for Cluster Headaches: A Guide, 4. Getting Your Equipment (page 6). Clusterbusters, Inc. Besøkt 2018-11-07.
  62. ^ George H. Sands (2017) Can Oxygen Concentrators Help Treat Severe Headaches? Oxygen Place, 2017. Besøkt 2018-11-07.
  63. ^ a b Ward, J. B. (2003). Greater occipital nerve block. In Seminars in neurology (Vol. 23, No. 01, pp. 059-062). Copyright© 2002 by Thieme Medical Publishers, Inc., 333 Seventh Avenue, New York, NY 10001, USA. Tel.:+ 1 (212) 584-4662.
  64. ^ Greher, M. (2019). Greater Occipital Nerve Block. In Atlas of Ultrasound-Guided Regional Anesthesia (pp. 357-362). DOI:10.1016/B978-0-323-50951-0.00069-4. Elsevier.
  65. ^ Charles E. Argoff, Andrew Dubin, Julie Pilitsis (2017) Pain Management Secrets E-Book. Elsevier Health Sciences, 28. des. 2017 - 408 sider. ISBN 9780323413862
  66. ^ a b Rozen, T. D. (2015). Clomiphene Citrate as a Preventive Treatment for Intractable Chronic Cluster Headache: A Second Reported Case With Long‐Term Follow‐Up. Headache: The Journal of Head and Face Pain, 55(4), 571-574. DOI:10.1111/head.12491.
  67. ^ Barre', F. (1982). Cocaine as an abortive agent in cluster headache. Headache: The Journal of Head and Face Pain, 22(2), 69-73.
  68. ^ a b Schindler, E. A., Wallace, R. M., Sloshower, J. A., & D’Souza, D. C. (2018). Neuroendocrine Associations Underlying the Persistent Therapeutic Effects of Classic Serotonergic Psychedelics. Frontiers in pharmacology, 9, 177. DOI:10.3389/fphar.2018.00177.
  69. ^ Tracy Cheung, Chris Strutt (2018) COMPASS Pathways Receives FDA Breakthrough Therapy Designation for Psilocybin Therapy for Treatment-resistant Depression. COMPASS Pathways, October 23, 2018. Besøkt 2018-10-26.
  70. ^ David Holloway (2016) Red Bull and Oxygen. youshare, the stories that shape us. Besøkt 2018-10-08.
  71. ^ Paula Dumas (2016) Can Taurine in Energy Drinks Really Jolt Your Migraine Free?. Migraine Again LLC, January 19, 2016. Besøkt 2018-10-08.
  72. ^ McLeod, M. S., Andrasik, F., Packard, R. C., & Miller, B. D. (2002). Cold room air inhalation to abort cluster headaches: an exploratory study. The Journal of headache and pain, 3(1), 33-36.
  73. ^ Bratbak, D. F., Nordgård, S., Stovner, L. J., Linde, M., Folvik, M., Bugten, V., & Tronvik, E. (2016). Pilot study of sphenopalatine injection of onabotulinumtoxinA for the treatment of intractable chronic cluster headache. Cephalalgia, 36(6), 503-509. doi: 10.1177/0333102415597891
  74. ^ a b Bendtsen, L., Sacco, S., Ashina, M., Mitsikostas, D., Ahmed, F., Pozo-Rosich, P., & Martelletti, P. (2018). Guideline on the use of onabotulinumtoxinA in chronic migraine: A consensus statement from the European Headache Federation. The journal of headache and pain, 19(1), 91.
  75. ^ Leone, M., Franzini, A., & Bussone, G. (2001). Stereotactic stimulation of posterior hypothalamic gray matter in a patient with intractable cluster headache. New England Journal of Medicine, 345(19), 1428-1429.
  76. ^ Leone, M. (2006). Deep brain stimulation in headache. The Lancet Neurology, 5(10), 873-877.
  77. ^ Leone, M., Franzini, A., Broggi, G., Mea, E., Cecchini, A. P., & Bussone, G. (2006). Acute hypothalamic stimulation and ongoing cluster headache attacks. Neurology, 67(10), 1844-1845.
  78. ^ Wolter, T., Kaube, H., & Mohadjer, M. (2008). High cervical epidural neurostimulation for cluster headache: case report and review of the literature. Cephalalgia, 28(10), 1091-1094.
  79. ^ Weiner, R. L., & Reed, K. L. (1999). Peripheral neurostimulation for control of intractable occipital neuralgia. Neuromudulation: Technology at the Neural Interface, 2(3), 217-221.
  80. ^ Schwedt, T. J., Dodick, D. W., Trentman, T. L., & Zimmerman, R. S. (2006). Occipital nerve stimulation for chronic cluster headache and hemicrania continua: pain relief and persistence of autonomic features. Cephalalgia, 26(8), 1025-1027.
  81. ^ Wilbrink, L. A., Teernstra, O. P., Haan, J., van Zwet, E. W., Evers, S. M., Spincemaille, G. H., ... & Jensen, R. H. (2013). Occipital nerve stimulation in medically intractable, chronic cluster headache. The ICON study: rationale and protocol of a randomised trial. Cephalalgia, 33(15), 1238-1247.
  82. ^ Jürgens, T. P., Barloese, M., May, A., Láinez, J. M., Schoenen, J., Gaul, C., ... & Jensen, R. H. (2017). Long-term effectiveness of sphenopalatine ganglion stimulation for cluster headache. Cephalalgia, 37(5), 423-434.
  83. ^ Barloese, M., Petersen, A., Stude, P., Jürgens, T., Jensen, R. H., & May, A. (2018). Sphenopalatine ganglion stimulation for cluster headache, results from a large, open-label European registry. J Headache Pain 2018; 19(1), 6. DOI: 10.1186/s10194-017-0828-9.
  84. ^ Ed Susman (2018) Implanted Device Aborts Chronic Cluster Headache. Neurology Today Conference Reporter: American Headache Society Annual Meeting, Monday, July 2, 2018. Besøkt 2018-09-05.
  85. ^ Mauskop, A. (2005). Vagus nerve stimulation relieves chronic refractory migraine and cluster headaches. Cephalalgia, 25(2), 82-86.
  86. ^ Nesbitt, A. D., Marin, J. C., Tompkins, E., Ruttledge, M. H., & Goadsby, P. J. (2015). Initial use of a novel noninvasive vagus nerve stimulator for cluster headache treatment. Neurology, 84(12), 1249-1253.
  87. ^ Goadsby, P. J., de Coo, I. F., Silver, N., Tyagi, A., Ahmed, F., Gaul, C., ... & Liebler, E. (2018). Non-invasive vagus nerve stimulation for the acute treatment of episodic and chronic cluster headache: A randomized, double-blind, sham-controlled ACT2 study. Cephalalgia, 38(5), 959-969.
  88. ^ Silberstein, S. D., Calhoun, A. H., Treppendahl, C., Dodick, D. W., Rapoport, A. M., Mamidi, A., ... & Tepper, S. J. (2017). The emerging role of gammaCore® in the management of cluster headache: expert panel recommendations. Am J Manag Care, 23(17 Suppl), S326-S333.
  89. ^ Lendvai, I. S., Maier, A., Scheele, D., Hurlemann, R., & Kinfe, T. M. (2018). Spotlight on cervical vagus nerve stimulation for the treatment of primary headache disorders: a review. Journal of pain research, 11, 1613.
  90. ^ Alexandra Canale (2018) electroCore Receives FDA Clearance for gammaCore™ (nVNS) for Adjunctive Use for the Preventive Treatment of Cluster Headache in Adults. GCI Health, November 28, 2018. Besøkt 2018-12-05.
  91. ^ Gøril Bruvik Gravdahl (2017) CPAP som potensiell ny behandling for klasehodepine - en randomisert kontrollert overkryssningsstudie. St. Olavs Hospital HF, Cristin-prosjekt-ID: 556323.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]