Kjernefysisk bindingsenergi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bindningsenergi per nukleon i MeV for vanlige nuklider som funksjon av massetall. Av diagrammet fremgår det at grensen for et positivt nettoutbytte av energi mellom fusjon og fisjon går ved jern(Fe).

Kjernefysisk bindingsenergi er den bindingsenergien som holder atomkjernene sammen. Denne energien kan frigjøres gjennom tre eksogeneriske (eller eksoterme) prosesser:

  • Radioaktivt henfall, der et nøytron eller et proton i en rafioaktiv kjerne forvandles til henholdsvis et proton eller et nøytron, hvorpå et nøytrino, elektromagnetisk stråling og vanligvis et elektron eller positron oppstår.
  • Fusjon, sammenslåing, der to atomkjerner smelter sammen til en tyngre stjerne.
  • Fisjon, spalting av en tung kjerne i to (eller sjeldnere tre) lettere kjerner.

Kjerneenergien bidrar til atomkjernenes masse. Forandringen av kjernemasse til fri energi skjer i henhold til den berømte formelen E=mc², her skrevet som ΔE = Δm.c, der ΔE = frigjort energi, Δm = masseforskjellen og c = lyshastigheten i vakuum (en fysisk konstant). Kjerneenergi ble først oppdaget av den franske fysikeren Henri Becquerel i 1896, da han fant ut at fotografiske plater som hadde blitt oppbevart mørkt i nærheten av uran ble formørket som røntgenplater, noe som nylig var oppdaget i 1895.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Marie Curie - X-rays and Uranium Rays». aip.org. Besøkt 23. november 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]