Kilian Stumpf
| Kilian Stumpf | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. mars 1655[1] Würzburg | ||
| Død | 24. juli 1720[1] (65 år) Beijing[2] | ||
| Beskjeftigelse | Misjonær, astronom | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Kilian Stumpf, kinesisk: Ji Lian Yunfeng eller Ji Laoye (født 14. september 1655 i Würzburg i Tyskland, død 24. juli 1720 i Beijing i Kina var en jesuittprest som virket som misjonær i Kina. Han var direktør for det astronomiske byrå i Beijing og visitator for jesuitterordenens misjoner i Det fjerne østen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Stumpf fikk sin grunnutdannelse ved et jesuittgymnas og studerte videre filosofi og naturvitenskaper ved universitetet i Würzburg. Etter magisterprøven inntrådte han den 17. juli 1673 i Jesu Selskap. Han virket som lærer og sjelesørger, men bad flere ganger om å bli sendt som misjonær til Kina.Først i 1689 ble ønsket hans oppfylt.
I Kina[rediger | rediger kilde]
Etter en tre år lang reise fra Lisboa (1691–1694) ankom han Kanton. Først var han en periode i Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[3]
På grunn av de tekniske ferdigheter han hadde lagt for dagen ved reparasjonen av matematisk-astronomiske instrumenter kalte Kangxi-keiseren ham til Beijing i 1695. Der startet han straks den første glassblåserhytte i hele Kina og underviste i produksjonen av krystall.
Til samme tid var ritestriden i Kina på vei mot et nytt høydepunkt. I 1693 hadde den apostoliske vikar av Fujian, msgr. Charles Maigrot i et eget mandat ilagt en rekke lokale og strenge forbud mot jesuittenes misjonsmetode, og sendt mandatet til Det hellige Officium i Vatikanet i håp om at Roma ville gi det allmenn virkning. Pater Stump, som i 1700 var blitt valgt til apostolisk notar for jesuittene i Kina, måtte oversette, forfatte eller sammenstille en rekke forsvarsskrifter for jesuittenes holdning til ritusspørsmålet. I anledning av besøket av den pavelige legat a latere, biskop Charles-Thomas Maillard de Tournon (1705–1710), som fikk to høytidelige audienser hos keiseren, sammenfattet Stumpf på grunnlag av sine medbrødres brev og skrifter såvel som fra kinesiske og mandsjuriske originaldokumenter sine berømte Acta Pekinensia. Der ble forløpet av legatens besøk fastholdt kronologisk og i stor detalj på ca. 1500 sider.
I 1710 ble Stumpf rektor for jesuittkollegiet i Beijing, men han virket også ved det keiserlige hoffet ved det astronomiske byrå, og han var samtidig jesuittordenens notar og prokurator for ritespørsmålene. I 1711 ble han direktør for det astronomiske-matematiske byrå, og beholdt denne stillingen til 1719.
I 1714 ble Stumpf valgt for en fireårsperiode som visitator for sin orden i Det fjerne østen, og hadde dermed kun jesuittgeneralsuperioren i Roma som foresatt. Hans virke ble preget av en rekke problemer i tiden: For det første på grunn av den tilspissede ritestriden (1707: Tournons «Nanjing-edikt», 1715: Den apostoliske konstitusjon «Ex illa die» som bekreftet riteforbudet for hele Kina), for det andre på grunn med problemer innen jesuittordenen mellom portugisiske og franske jesuitter – her følte seg Stump seg bundet av de gamle portugisiske padroadorettigheter. Han appellerte både til Roma og til keiseren i Wien og sendte dem grundsige utredninger. Men hans forsvarsskrift for jesuittene, Informatio pro veritate (1717) ble til og med satt på index. Men også forholdet til den kristenvennlige Kangxi-keiseren forverret seg: Denne keiser som i 1692 hadde utstedt et enestående toleranseedikt for de kristne ble mer og mer mistroisk overfor den kristne misjon etter at pave Klemens XI ila og til tross for appeller fastholdt riteforbudet. I 1717 undertegnet han et dekret mot kristendommen i Kina – det var bare takket være hoffjesuittenes innflytelse som førte til at dekretet ikke kom fullt ut til gjeldende.
Stumpfs siste leveår ble formørket av den truende undergang av misjonen. Men også noen egenrådige beslutninger han hadde fattet som astronomidirektør (han beordret at gamle instrumenter skulle smeltes ned) bragte ham i unåde hos keiseren. I 1719 overlot han derfor sitt embede til sin landsmann jesuittpateren Ignaz Kögler (1680–1746).
Han døde av en nyre- og blærelidelse, og ble begravet ved siden av Matteo Ricci. En keiserlig prins betalte for begravelsen på jesuittenes gravsted Zhalan i Beijing.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 177055018[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Louis Pfister: Notices biographiques et bibliographiques sur les jésuites de l'ancienne mission de Chine, 1552-1773, Chang-hai, 1932-1934 (Nendeln: Kraus Reprint, 1971)