Vitenskapelig syn på utvikling
Vitenskapelig syn på utvikling (forenklet kinesisk: 科学发展观; tradisjonell kinesisk: 科學發展觀; pinyin: Kēxué Fāzhǎn Guān), noen ganger gjengitt som den vitenskapelige utviklings perspektiv, er marxisme for kinesiske omstendigheter. Begrepet ble lagt til grunnloven til Kinas kommunistparti (KKP). Under dette signaturslagordet rommes verdier som vitenskapelig sosialisme (enklere sagt, marxisme), bærekraftig utvikling, sosial velferd, et humanistisk samfunn, og arbeidet for å skape det harmoniske samfunn. Teorien bygger på det grunnleggende premiss at det er mulig for staten å konstruere bærekraftig utvikling gjennom velprøvde styringsgrep. En slik vitenskapelig tilnærming skal kunne minimere konfliktflatene mellom samfunnets forskjellige intererssegruppoerog slik bevare stabiliteten på det nasjonale nivå og derved være økonomisk og kulturelt fremmende.
Teorien er oppstått som botemiddelet mot det teoretisketomrom som oppstod ved de sosiale problemer som fulgte som konsekvens av Kinas markedsøkonomiske reformer. Utmyntingen av teorien tilskrives den KKP generalsekretær og kinesiske president Hu Jintao og hans administrasjon, som regjerte fra 2002 til 2012. Den er den nyeste utforming av tanken om sosialisme med kinesiske kjennetegn som ble nedfelt i Partiets grunnlov under den 17. nasjonalkongressen i oktober 2007. Teorien fremheves av partiet som en videreføring av marxismen-leninismen, Mao Zedongs tanker, Deng Xiaoping-teori og De tre representasjoner.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Før den tidligere generalsekretær Jiang Zemin gikk av var den såkalte «tredje lederskapsgenerasjon»s teoretiske bidrag forankret i partiets og statens konstitusjoner i 2000 under betegnelsen de tre representasjoner. Denne til synes nye teori var i realiteten en mer kapitalistisk vri på Deng Xiaopings opprinnelige sosialisme med kinesiske kjennetegn og var mer et politisk slagord enn en praktisk nyorientering. Også etter Jiangs avgang holdt denne tankegangen seg sterk i mange år, og Jiang selv utøvet en viss innflytelse fra bak kulissene.
I 2005 hadde den nye leder, Hu Jintao, fått et fastere grep om tøylene innen parti, stat og militærmakt. Et av hans viktigste prosjekter var å bøte på det teoretiske vakuum som var oppstått i kjølvannet av Dengs økonomisk vekst-orienterte politikk, og som begynte å skape problemer. Selv om både en bred middelklasse, og en liten men voksende overklasse, var oppstått, stod en svært stor del av befolkningen økonomist på stedet hvil, og de store forskjellene kunne føre til økende uro og trussel mot landets stabilitet (derfor det harmoniske samfunns politikk). Tanken var å ha noe å sette imot denne sosiale ubalanse og voksende uro med et økende antall protestepisoder. Man mante også at det var lagt for ensidig vekt i provins- og lokalregjeringer på bruttonasjonalprodukt-vekst, ofte ved hjelp av kreativ bokføring og skueprosjekter som på kunstig og ikke bærekraftig vis fikk veksttallene til å skyte i været. Derfor satte sentralregjeringen i gang en teoretisk kampanje som skulle flytte fokus fra «økonomisk vekst» til «sosial harmoni». Selv om den nye teori ennå ikke hadde fått betegnelsen vitenskapelig syn på utvikling ennå, blew den luftet og støttet under det tredje plenumsmøte av den 16. nasjonale partikongress (11.-14. oktober 2003).[1] Guangdongs partisekretær Zhang Dejiang gikk så raskt ut med åpen støtte til tanken under et partimøte i Guangdong.
Generalsektrær Hu Jintao lanserte deretter kampanjen i full bredde med en tale til Den nasjonale folkekongress. Der gikk han inn for byggingen av det harmoniske samfunn. Det skulle være en utvikling av «demokrati, rettsvelde, oppriktighet, velvilje og livskraft» såvel som et bedre forhold mellom folk og regjering, og «mellom mernneske og natur».
Sammenligning med andre teorier[rediger | rediger kilde]
Det er sannsynlig at signaturteorien også var ment å befeste Hu Jintaos status som en epokegjørende leder i Kina, ettersom alle andre topplederne forut for ham var blitt assosiert med personlig utmyntede signaturteorier: Mao Zedongs tanker, Deng Xiaoping-teori og Jiangs tre representasjoner. Mens maoismen var politisk av vesen, og dengismen var økonomisk, er vitenskapelig syn på utvikling heller sosialpolitisk i sitt fokus.