Kenneth Arthur Noel Anderson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kenneth Arthur Noel Anderson
Anderson 1943.jpg
Kenneth Anderson i fly, Thibar i Tunisia 1943
Født25. desember 1891
Chennai
Død29. april 1959 (67 år)
Gibraltar
Utdannet ved Staff College, Camberley, Royal Military College, Sandhurst, Charterhouse School
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelse
7 oppføringer
Military Cross, kommandørridder av Order of the Bath, øverstkommandør av Legion of Merit, storkors av Alaouite-ordenen, den britiske Johanniterorden, kommandør av Æreslegionen, Etiopias stjerneorden

Kenneth Arthur Noel Anderson (født 25. desember 1891 i India, død 29. april 1959Gibraltar) var en britisk offiser under både den første og den andre verdenskrigen.

Han blir av ettertiden hovedsakelig husket som sjef for den første armé under Operasjon Torch, som var den allierte invasjonen av Tunisia. Han hadde en meget utvendig reservert karakter og han var ikke direkte populær enten fra sine overordnede, underordnede eller fra sivile. General Dwight D. Eisenhower beskrev ham som «En stump person, som til tider var på grensen til ren uhøflighet».

Anderson ble født i India, som sønn av en skotsk jernbane-ingeniør, og han ble utdannet ved Charterhouse School og Royal Military Academy ved Sandhurst før han ble begynte ved Seaforth Highlanders i september 1911 som en fenrik. Han gjennomførte sin tjeneste under den første verdenskrig i Frankrike, der han utmerket seg i krigen. Han ble tildelt medaljen Military Cross for hans tapperhet i aksjon, og han ble såret i slaget ved Somme på åpningsdagen, 1. juli 1916. Han brukte halvannet år å komme seg fra disse skadene han hadde fått. Han fikk rang som kaptein i juli 1919.

I 1918 giftet Anderson seg med Kathleen Gamble. Hun var eneste datter av Reginald Arthur Gamble og hans kone Jennie. Hennes bror var konstituert kaptein Ralph Dominic Gamble som var stasjonert i Coldstream Guards. Andersons militære karriere i mellomkrigstiden var aktiv. Han tjenestegjorde blant annet som adjutant for den skotske hæren mellom 1920 og 1924 og han ble forfremmet igjen mens han var stasjonert hos skottene. Han gikk på «Command and Staff College»-kurs i Quetta, der han tilsynelatende ikke hadde gjort det godt. Hans daværende overordnede, generalmajor Hobart, syntes det var tvilsomt at Anderson hadde kapasitet til å utvikle særlig mye.

Til tross for hans manglende erfaring i å lede store formasjoner i kamper fikk Anderson kommandoen over 1. britiske arme, som var en del av Operasjon Torch i november 1942. På denne tiden hadde en av dem som sannsynligvis skulle fått kommandoen, litt tidligere blitt utnevnt til øverstkommanderende i Midtøsten og den andre led av dårlig helse og var sykmeldt. Anderson og hans soldater rykket inn i Tunisia fra Algerie og hadde som hovedmål å innta Tunisia før aksemaktene var i stand til å bygge opp deres styrker og lansere et motangrep mot dem. Dette angrepet var i stor grad mislykket da de ble presset tilbake før de hadde kommet særlig lang.

Etter at andre verdenskrig var over ble Anderson militær kommandant og guvernør på Gibraltar fra 8. februar 1947 til 23. april 1952, hvor noen av hans mest kjente prestasjoner var å bygge opp nye hus for å kunne avlaste de alt for dårlige boforholdene som var der fra før og flere andre konstitusjonelle endringer i samfunnet.

Anderson ble forfremmet til general i juli 1949 og han pensjonerte seg fra militæret i juni 1952 da han hadde blitt gjort til ridder av den ærverdige Order of Saint John og han bodde hovedsakelig i Sør-Frankrike på denne tiden. Hans siste år før han døde var fylt med tragedier: Hans eneste sønn døde i en aksjon på Malaya og hans datter døde også etter lang tids sykdom på denne tiden. Anderson selv døde som følge av kraftig lungebetennelse på Gibraltar i 1959. Han var da blitt 68 år gammel.