Keiser Lizong av Song
| Keiser Lizong av Song | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. jan. 1205 Hangzhou Shaoxing | ||
| Død | 16. nov. 1264 (59 år) | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Xie Daoqing[1] Consort Jia[1] | ||
| Far | Zhao Xilu[1] | ||
| Mor | Miss Cixian | ||
| Søsken | Zhao Yurui | ||
| Barn | Princess Zhou Hanguo[1] | ||
| Nasjonalitet | Song-dynastiet[1] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Keiser Lǐzōng av Sòng (kinesisk: 宋理宗; hanyu pinyin: Sòng Lǐzōng; født 26. januar 1205, død 16. november 1264), født Zhào Yún (趙昀), var den fjortende keiseren det kinesiske Song-dynastiet og den femte keiseren for Det sørlige Sòng-dynastiet fra 17. september 1224 til sin død 16. november 1264. Hans tempelnavn Lǐzōng betyr "Fornuftig forfader."
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Selv om han var en etterkommer av Song-grunnleggeren keiser Taizu av Song og dermed en del av dynastiets keiserfamilie, var han ikke regnet med i arverekkefølgen siden hans familie ikke hadde noen politisk status. Faren hans var Zhao Qilao. Det var Shi Miyuan, som i mange år var statsminister, som samarbeidet med enkekeiserinne Yang for å få satt Zhào Yún på tronen.
Under keiser Ningzongs regjeringstid påbegynte mongolene sin invasjon av Kina. Ögedei khan foretok noen angrep på 1230-tallet i Sichuan, og i 1253 beordret Möngke khan sin bror Khubilai til å invadere de vestre delene av Songdynastiet, og kongeriket Dali ble erobret i 1254. Etter omfattende forberedelser angrep de Songdynastiet igjen i 1258. Imidlertid ble Möngke syk og døde i 1259 i Sichuan, og invasjonsplanene ble avbrutt for flere år fremover.[2]
Keiser[rediger | rediger kilde]
Lǐzōngs lange styre gjorde lite for å forbedre Sòng-dynastiets pressede situasjon. Han var ikke interessert i politikk, og i sitt første tiår som hersker lot han sine ministere ta seg av regjeringssakene. Særlig Shi Miyuan var viktig, og han virket en stund som de facto-hersker.
Etter Shis død i 1233 tok Lǐzōng en kort periode over makten, men begynte igjen snart å si fra seg ansvaret, og lot statsministeren Ding Daquan ta seg av mange saker, mens han selv kunne fremme sine egne interesser. Det ble sagt at Lǐzōng ofte besøkte bordeller og inviterte prostituerte til palasset, noe som hans lojale ministere motsatte seg.
Uner Lǐzōngs styre ble Jīn-dynastiet nord for Sòng svekket, og ble i 1234 ødelagt av Mongolriket og Det sørlige Sòngs styrker. I 1259 angrep mongolene Sòng, og Sòng-styrkene ble tvunget til å kapitulere, og måtte gi fra seg alle områdene nord for Yangzi til mongolene. Fram til 1279 kom hele Kina til å bli langt under mongolsk styre.
Lǐzōng fikk ingen barn, og ble etterfulgt av sin nevø, som ble keiser Duzong av Song.
Hans æranavn var:
- Bǎoqìng (寶慶) 1225–1227
- Shàodìng (紹定) 1228–1233
- Duānpíng (端平) 1234–1236
- Jiāxī (嘉熙) 1237–1240
- Chúnyòu (淳祐) 1241–1252
- Bǎoyòu (寶祐) 1253–1258
- Kāiqìng (開慶) 1259
- Jǐngdìng (景定) 1260–1264
Keiser Lizong ble gravlagt i Songliuling («Seks-Song-mausoleet») ved Shaoxing i det som i dag er provinsen Zhejiang.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Imperial China 900-1800 (engelska). Harvard University Press. 2003. s. 439-441. ISBN 0674012127.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Die Sung-Zeit: Das bürokratische China (10.–13. Jahrhundert). In: Herbert Franke, Rolf Trauzettel: Das Chinesische Kaiserreich (= Fischer Weltgeschichte. Bd. 19). Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 1968, s. 187–222, hier s. 215 f.
| Forgjenger: Ningzong |
宋朝皇帝 Keiser av Kina (Song-dynastiet) |
Etterfølger: Duzong |